La kurderne beholde selvstyret

Advokat Servet Yildiz Stêrk har fått publisert kronikken «La kurderne beholde selvstyret» i Klassekampen, hvor han analyserer vestlige staters Syria-politikk og de rettslige og politiske konsekvensene av å avvikle fungerende kurdisk selvstyre i Nord- og Øst-Syria.

I kronikken problematiseres det vestlige utgangspunktet om at territoriell integritet og rask gjenoppretting av sentral statsmakt nødvendigvis gir stabilitet. Erfaringene fra Syria viser snarere at denne tilnærmingen i praksis kan innebære at et folk som har båret en betydelig del av byrden i kampen mot ekstremisme, presses til å underkaste seg et styre de verken har valgt eller har grunn til å ha tillit til.

Det kurdiske selvstyret i Nord- og Øst-Syria fremholdes ikke som et separatistisk prosjekt, men som et pragmatisk svar på statens sammenbrudd. Ordninger basert på sekularisme, flerspråklighet og bred politisk deltakelse – herunder kvinnelig representasjon – har bidratt til lokal stabilitet i et ellers fragmentert område. Disse strukturene var også avgjørende i kampen mot IS, hvor kurdiske styrker fungerte som bakkestyrker for den internasjonale koalisjonen og tok de største tapene.

Kronikken peker videre på at historiske erfaringer i regionen viser at betingede og reversible minoritetsrettigheter sjelden gir varig stabilitet. Irak trekkes frem som et nærliggende korrektiv: Institusjonalisert kurdisk selvstyre innenfor statens rammer har over tid bidratt til at irakisk Kurdistan har vært blant landets mest stabile regioner. Dette utgjør et empirisk argument mot forestillingen om at stabilitet forutsetter full sentral kontroll.

For Norges del understrekes det at selv om handlingsrommet er begrenset, følger det et ansvar når Norge – sammen med andre vestlige land – bidrar til å gi politisk legitimitet til myndighetene i Damaskus. Stabilitet kan ikke påtvinges ovenfra, men må forankres i konkrete, etterprøvbare garantier for politisk deltakelse, maktdeling og reelt minoritetsvern. I praksis innebærer dette å arbeide for at eksisterende, fungerende selvstyreordninger videreføres – ikke avvikles.

Kronikken setter dermed søkelys på et grunnleggende problem ved statsdannelser og grensetrekninger med røtter i kolonitiden: Når statens formelle enhet gis konsekvent forrang fremfor folkets uttrykte vilje og rett til selvbestemmelse, undergraves både stabiliteten og den legitimiteten staten påberoper seg å sikre.