Årsakssammenheng og adekvans i strafferetten

I strafferetten spiller spørsmålet om årsakssammenheng en sentral rolle i en rekke straffebud. Mens erstatningsretten generelt krever årsakssammenheng mellom handling og skade, er bildet mer nyansert i strafferetten. Denne artikkelen belyser de sentrale problemstillingene rundt årsakssammenheng og adekvans i strafferetten, og forklarer hvordan disse begrepene anvendes i praksis.

Når er årsakssammenheng relevant i strafferetten?

Ikke alle straffebud krever årsakssammenheng. Mange straffebud beskriver det straffbare forholdet på en annen måte, for eksempel som å "tilegne seg" eller "bortta" en gjenstand (tyveri), å "avgi falsk forklaring" eller å "benytte" falsk dokument. Her er det ikke nødvendig å etablere en årsakskjede.

Årsakssammenheng blir derimot et sentralt tema når loven retter seg mot fysisk skadetilføyelse på person eller eiendom. Straffeloven bruker ulike uttrykk som "bevirke", "forvolde", "volde", "forårsake", "drepe", "tilføye skade" og "ødelegge" for å beskrive dette årsakskravet. Valget av uttrykk har imidlertid liten rettslig betydning; det er den samme form for sammenheng loven sikter til.

Betydningen av årsakssammenheng i strafferetten

Betydningen av om årsakssammenheng foreligger varierer avhengig av forbrytelsens art:

• Ved forsettlige forbrytelser avgjør årsakssammenhengen om gjerningspersonen skal straffes for fullbyrdet forbrytelse eller forsøk

• Ved uaktsomme forbrytelser og andre forbrytelser hvor forsøk ikke er straffbart, blir årsakssammenhengen avgjørende for om det foreligger straffeansvar i det hele tatt

Dette skiller seg fra erstatningsretten, hvor årsakssammenhengens tilstedeværelse eller fravær direkte avgjør om erstatning skal gis. Andre viktige forskjeller er at beviskravene for årsakssammenheng er strengere i strafferetten enn i erstatningsretten.

Betingelsesteorien som utgangspunkt

Det vanlige utgangspunktet for å fastslå årsakssammenheng i norsk rett er betingelsesteorien. Denne teorien går ut på at enhver nødvendig betingelse – enhver conditio sine qua non – er å betrakte som årsak.

For å avgjøre om en handling er årsak til en skadelig følge, stiller man følgende spørsmål: Ville følgen ha inntrådt hvis handlingen ikke var foretatt? Man foretar altså en slags forskjellsberegning hvor man sammenligner det virkelige hendelsesforløpet med det som ville ha skjedd om handlingen tenkes borte.

Betingelsesteorien gir et godt utgangspunkt for å avgrense ansvaret, men formelen kan ikke brukes uten forklaringer og modifikasjoner. Avgjørelsen må ofte treffes ved en skjønnsmessig vurdering, hvor det med grunn kan være meningsforskjell om løsningen av det enkelte tilfelle.

Kun én skadevolder

Når man skal anvende betingelsesteorien hvor det bare er én skadevolder, kan man støte på følgende situasjoner:

1. Hvis handlingen tenkes borte, ville skaden helt ha uteblitt

2. Skaden ville ha inntrådt nøyaktig på samme måte uansett

3. Skaden ville ha inntrådt til en annen tid, på et annet sted, eller på en annen måte

I de to første tilfellene er bedømmelsen enkel: I tilfelle 1 foreligger årsakssammenheng, i tilfelle 2 ikke. Det tredje tilfellet reiser vanskeligere spørsmål.

Hovedregelen er at enhver vesentlig endring med hensyn til tid, sted eller måte regnes for tilstrekkelig til å statuere årsaksforhold. Det hjelper ikke om gjerningspersonen kan påvise at andre årsaker ville ha grepet inn om han ikke hadde foretatt handlingen.

For eksempel:

• Den som skyter ned en reisende på vei til flyplassen, er ansvarlig for drap selv om flyet som offeret skulle reise med, senere styrter og alle passasjerer omkommer

• Den som setter fyr på et hus, har utvilsomt ødelagt eller skadet det, selv om det er på det rene at huset av andre grunner ville ha brent ned uansett

Det kan imidlertid tenkes at den forandring som handlingen har medført, er så liten at det ikke er naturlig å tilkjenne den rettslig betydning. Om en feil fra legens eller sykepleierens side forkorter en døendes liv med noen minutter, vil det som regel ikke være naturlig å straffe for uaktsomt drap. Er fremskyndelsen derimot vesentlig, kan det ikke frita for ansvar at døden var uunngåelig.

Flere skadevoldere

Når flere skadevoldere kan være ansvarlige for samme skade, blir anvendelsen av betingelsesteorien mer komplisert.

Felleskapstilfellene

Når flere har opptrådt i fellesskap, for eksempel der flere personer sammen har overfalt og skadet en person, er samtlige ansvarlige, selv om én av dem alene kunne ha påført skaden. Dette følger av at handlingen ses som en fellesakt som alle deltakere er ansvarlige for.

Selvstendige handlinger

Selv uten bevisst samvirke oppstår det situasjoner hvor betingelsesteorien ikke strekker til. Tre hovedtyper kan identifiseres:

1. Sammenstøt av selvstendig virkende årsaker: To uavhengige handlinger, som hver for seg ville vært tilstrekkelige til å forårsake skaden, virker samtidig. For eksempel gir både A og B, uavhengig av hverandre, offeret en dødelig giftdose.

2. Overtallige årsaker: Flere årsaksfaktorer virker sammen, og selv om ingen alene ville vært tilstrekkelig, er det flere enn nødvendig. For eksempel hvis det kreves fem gram gift for å drepe, og tre personer uavhengig gir offeret tre gram hver.

3. Kombinasjon av tilstrekkelig og utilstrekkelig årsak: To årsaksmomenter virker sammen; det ene kunne alene fremkalt skaden, det andre ikke. For eksempel hvis det kreves fem gram gift, og én person gir seks gram mens en annen gir tre gram.

I alle disse tilfellene vil betingelsesteorien strengt anvendt føre til urimelige resultater. Både rettferdighetshensyn og praktiske hensyn taler for at samtlige skadevoldere holdes ansvarlige, selv om betingelseskriteriet ikke er oppfylt for hver enkelt.

Adekvans: Begrensning av årsakslæren

Selv om det foreligger årsakssammenheng, er det ikke gitt at ansvaret strekker seg like langt som årsakssammenhengen. Her kommer adekvanslæren inn som en viktig begrensning.

Adekvanslæren kan deles i to hovedkrav:

1. Handlingen må ha generell farevoldende evne: Handlingen må medføre en viss risiko for skade.

2. Risikoen må ha realisert seg på en noenlunde normal måte: Hendelsesforløpet må ikke være for upåregnelig eller ekstraordinært.

Generell farevoldende evne

Kravet om handlingens farevoldende evne har i strafferetten liten betydning som selvstendig ansvarsbetingelse. Dette fordi forutsetningen for ansvar allerede er at det foreligger en ulovlig handling og subjektiv skyld (forsett eller uaktsomhet).

Kravet får likevel betydning ved forbrytelser hvor straffen skjerpes på grunn av uforsettlige følger, som ved legemsfornærmelse som har medført død eller alvorlig skade. Etter straffeloven § 43 inntrer den skjerpede straff bare hvor gjerningspersonen "kunde have indseet Muligheden af en saadan Følge".

Upåregnelig hendelsesforløp

Et sentralt spørsmål er om ansvaret omfatter skader som inntrer på en uvanlig og upåregnelig måte. For eksempel:

• A skyter på B for å drepe ham, bommer, men B får hjertelammelse av skrekk og dør

• A driver med sprengningsarbeider på en grovt uaktsom måte, B får en ubetydelig skramme fra en steinsplint, men dør fordi han lider av blødersyke

I alminnelighet vil slike avvikelser mellom det virkelige og det sannsynlige hendelsesforløp ikke virke ansvarsbefriende. Hvis A har forsøkt å ta livet av B og har lykkes, er det vanskelig å se noen grunn til at han skulle slippe med forsøksstraff fordi mellomliggende ledd ikke har svart til beregningen.

Tilfeller der ansvaret likevel begrenses

Ansvaret begrenses imidlertid i følgende situasjoner:

1. Skaden har ingen sammenheng med handlingens farlige egenskaper: For eksempel der en kusk sovner og hesten tar feil vei, hvoretter den reisende blir drept av et lynnedslag. Her har ulykken ingen sammenheng med det farlige ved handlingen.

2. Fjern og indirekte sammenheng: Selv om det er en viss sammenheng, kan ansvaret begrenses når skaden er fjern og indirekte, særlig når:

   • Det har gått tid etter den skadegjørende handlingen

   • Situasjonen har stabilisert seg

   • En ny selvstendig årsak griper inn

For eksempel: A slår B i hodet med øks. B overlever, men får varig nedsatt hørsel. Senere blir B påkjørt og drept fordi han ikke hørte bilen tute. Her vil A sannsynligvis bare bli dømt for forsøk på drap, ikke fullbyrdet drap.

Adekvanskravet som en sikkerhetsventil

Kravet om adekvans fungerer som en sikkerhetsventil som gjør det mulig å utelukke et ansvar som dommeren ikke finner rimelig. Ved avgjørelsen vil ikke bare påregneligheten bli tillagt betydning, men også andre omstendigheter, som:

• Skyldgraden

• Nærheten i årsakssammenhengen

• Arten av de tilstøtende omstendigheter

Konklusjon

Årsakssammenheng og adekvans utgjør viktige elementer i strafferettens lære. Betingelsesteorien gir et godt utgangspunkt, men må suppleres med adekvansbetraktninger for å unngå urimelige resultater. Adekvanslæren fungerer som en begrensning av ansvaret til rimelige og påregnelige følger.

Det sentrale spørsmålet er alltid hva som er en rimelig tolkning av lovens krav til årsakssammenheng i det enkelte straffebud. Ansvaret omfatter ikke altfor fjerne og upåregnelige følger, selv om det rent faktisk foreligger en årsakssammenheng.