Avtaleinngåelse i norsk rett: Tilbud og aksept etter avtalelovens regler

I norsk avtalerett er utvekslingen av sammenfallende tilbud og aksept den tradisjonelle modellen for avtaleinngåelse. Avtalelovens kapittel 1 bygger på denne modellen og regulerer når og hvordan bindende avtaler kommer i stand. Denne artikkelen gjennomgår de sentrale prinsippene for avtaleinngåelse, inkludert løfteprinsippet, tilbud og aksept, partsutsagnenes rettsvirkninger, og når binding inntrer mellom partene.

Hovedprinsipper for avtalebinding

Løfteprinsippet vs. kontraktsprinsippet

I norsk rett er det løfteprinsippet som gjelder. Dette betyr at tilbyderen blir ensidig bundet av sitt tilbud når det er kommet til mottakerens kunnskap, selv før aksept er gitt. Denne ensidige bundetheten skaper det som i juridisk terminologi kalles et "haltende" kontraktsforhold - tilbyderen er bundet mens mottakeren står fritt.

Dette står i motsetning til kontraktsprinsippet som gjelder i angloamerikansk rett, hvor partene først blir bundet samtidig når aksepten er gitt. I internasjonale kjøp regulert av CISG-konvensjonen er det for øvrig kontraktsprinsippet som legges til grunn.

Vilje og erklæring

Selv om avtalebinding har sitt utspring i prinsippet om privat selvbestemmelsesrett (autonomi), er det i dag ikke den subjektive viljen som er avgjørende. Det sentrale er hva løftemottakeren med rimelighet kan legge i løftet - om det er etablert berettigede forventninger hos løftemottakeren. Dette er i tråd med forventningsprinsippet i norsk formuerett.

Hva kjennetegner et bindende partsutsagn?

For at et partsutsagn skal medføre rettslige forpliktelser, må flere kriterier være oppfylt:

1. Utsagnet må være av en slik art at det kan stifte rett og plikt

2. Det må skilles fra rent fortellende utsagn eller forberedende handlinger

3. Det må være noenlunde klart, bestemt og endelig

4. Det må trekkes en grense nedad mot ikke-forpliktende meddelelser

Ved vurderingen av om et utsagn er bindende, vil hele situasjonen rundt avgivelsen være av betydning. I rettspraksis vektlegges både utsagnets ordlyd og omstendighetene rundt.

Tilbud eller oppfordring til å gi tilbud?

Et sentralt skille går mellom bindende tilbud og uforpliktende oppfordringer til å gi tilbud. Oppfordringer forplikter ikke avgiveren til å inngå noen avtale. For eksempel anses prismerkede varer i butikkvinduer tradisjonelt som tilbud, mens annonser, kataloger og prislister vanligvis bare er oppfordringer til å komme med tilbud.

Avtalemekanismen i avtalelovens kapittel 1

Tilbudet og dets rettsvirkninger

Tilbudet forplikter avgiveren når det er kommet til mottakerens kunnskap. Avgiveren kan tilbakekalle tilbudet, men dette må skje før eller samtidig med at tilbudet er kommet til mottakerens kunnskap, jf. avtaleloven § 7.

I praksis innebærer dette at:

• Avgiveren kan angre seg så lenge tilbudet ikke er kommet til mottakerens kunnskap

• Når tilbudet er kommet til mottakerens kunnskap, er tilbyderen bundet så lenge tilbudet rekker i tid og innhold

Akseptfristen

Hvor lang tid mottakeren har på seg for å akseptere avhenger av:

1. Om tilbyderen har satt en uttrykkelig akseptfrist

2. Om tilbudet er gitt muntlig eller skriftlig

Muntlige tilbud skal aksepteres straks, mens skriftlige tilbud må aksepteres innen "rimelig tid" hvis ingen frist er satt. Hva som er rimelig tid må vurderes konkret basert på avtalens art, karakter og om den er inngått i næringsforhold.

Aksepten og dens rettsvirkninger

En rettidig og dekkende aksept har to rettsvirkninger:

1. Tilbyderen blir bundet til avtalen når aksepten kommer frem til ham innen fristutløp (påbudsvirkning)

2. Akseptanten blir bundet til avtalen når aksepten kommer til tilbyderens kunnskap (løftevirkning)

Dette betyr at det i praksis er to forskjellige tidspunkter for når partene blir bundet. Avtalen som helhet er likevel ikke kommet i stand før aksepten er kommet til tilbyderens kunnskap.

Særlige problemer ved avtaleinngåelse

For sen aksept

Hovedregelen er at en for sen aksept anses som et nytt tilbud. Det er opp til den opprinnelige tilbyderen om han vil akseptere dette nye tilbudet.

Et viktig unntak finnes i avtaleloven § 4 annet ledd: Hvis tilbyderen må forstå at akseptanten tror aksepten er rettidig, må tilbyderen reklamere "uten ugrunnet opphold". Gjør han ikke det, blir han bundet til avtalen.

Uoverensstemmende aksept

Hovedregelen ved uoverensstemmende aksept er at den anses som avslag i forening med nytt tilbud ("speilbildeprinsippet"). Tilbyderen er da ubundet både av sitt eget tidligere tilbud og av det nye tilbudet.

Unntaket i § 6 annet ledd kommer til anvendelse når tilbyderen må forstå at akseptanten tror aksepten er i samsvar med det opprinnelige tilbudet. Tilbyderen må da reklamere for å unngå å bli bundet.

Skjult dissens

Skjult dissens foreligger når ingen av partene på avtaletidspunktet er klar over at det er uenighet mellom dem, men dette senere kommer for dagen. I slike tilfeller er hovedregelen at ingen avtale anses å være kommet i stand, særlig når uenigheten gjelder sentrale kontraktspunkter.

Hvis det har gått tid og partene har innrettet seg etter avtalen, vil det likevel ofte være en presumsjon for at avtale er kommet i stand, men at den må utfylles tolkningsmessig.

Tilbakekallelse og angrerett

Tilbakekallelse re-integra

I særlige tilfeller gjelder en utvidet rett til å tilbakekalle et tilbud, såkalt tilbakekallelse re-integra ("før noe har skjedd") jf. avtaleloven § 39 annet punktum. To vilkår må være oppfylt:

1. Mottakeren må ikke ha innrettet seg etter løftet

2. Det må foreligge særlige grunner som tilsier tilbakekallelse

Eksempler på særlige grunner kan være at løftet har preg av vennetjeneste, eller at avtalens innhold er spesielt tyngende for løftegiveren.

Angrerett mv.

I forbrukerforhold gir angrerettloven en vidtgående angrerett ved fjernsalg og salg utenfor faste forretningslokaler. Angrefristen er på 14 dager.

Det finnes også regler om avbestillingsrett i enkelte kontraktsforhold, både lovfestede og ulovfestede, som ved kjøp på prøve, time hos lege eller tannlege, hotellreservasjoner mv.

Avslutning

Avtalelovens regler om tilbud og aksept gir klare anvisninger på når og hvordan avtaler kommer i stand. Samtidig viser den praktiske anvendelsen at det er rom for skjønn, særlig når det gjelder hva som utgjør et bindende tilbud og når aksepten anses å være rettidig og i samsvar med tilbudet.

Det er viktig å være bevisst på disse mekanismene, ikke minst fordi norsk rett bygger på løfteprinsippet, som skiller seg fra det kontraktsprinsippet som legges til grunn i angloamerikansk rett og i internasjonale kjøp.