Avveining av disposisjonskriterier i avtaleretten: Når er avtalen bindende?

I norsk avtalerett oppstår ofte spørsmålet om når en avtale er bindende inngått. Selv om man har identifisert relevante disposisjonskriterier, kan det være utfordrende å avgjøre hvilket resultat disse leder til når de trekker i ulike retninger. Denne artikkelen belyser hvordan norske domstoler foretar en avveining av forskjellige disposisjonskriterier for å avgjøre om en avtale er kommet i stand eller ikke.

Når flere disposisjonskriterier møtes

Problemstillingen ved motstridende kriterier

I mange tvister om avtaleinngåelse foreligger flere disposisjonskriterier som kan påvirke bindingsspørsmålet. Hvis alle kriteriene trekker i samme retning, oppstår ingen problemer - resultatet følger da naturlig av kriteriene. Det utfordrende oppstår når relevante kriterier strider mot hverandre: Noen taler for avtalebinding, andre imot.

I slike tilfeller må det foretas en avveining eller harmonisering før man kan avgjøre om avtale er kommet i stand. Spørsmålet blir hvilke kriterier som skal tillegges størst vekt i den konkrete saken.

Tolkning versus avveining

Prosessen fra fastleggelsen av de relevante disposisjonskriteriene og frem til resultatet i bindingsspørsmålet kan beskrives som tolkning. Det er imidlertid viktig å presisere at denne form for tolkning - som tar sikte på å avgjøre om en avtale er inngått - er noe prinsipielt annet enn den tolkning som foretas for å bestemme innholdet i en avtale.

Forventningsprinsippets sentrale rolle

Berettigede forventninger som rettesnor

Norsk rettspraksis viser at forventningsprinsippet har en sentral plass ved avveiningen av disposisjonskriterier. Det avgjørende er ofte hva løftemottakeren med rimelighet kunne legge i løftegiverens utsagn eller handlinger - altså om løftemottakeren har fått berettigede forventninger om at avtale er kommet i stand.

Dette illustreres godt i Gate Gourmet-dommen (Rt 2001 s 1288), hvor Høyesterett uttalte: "Jeg er blitt stående ved at Gate Gourmet ved å forholde seg passiv overfor PEABs brev 22. mai 1997 har opptrådt på en slik måte at PEAB hadde rimelig grunn til å tro at selskapet hadde fått oppdraget."

Likeledes uttalte Høyesterett i Rt 1991 s 1171: "Det avgjørende er imidlertid etter min mening at de ankende parter under de foreliggende omstendigheter hadde rimelig grunn til å forstå Scanias brev som et bindende tilbud om kjøp av tomten."

Partsvilje versus objektivt inntrykk

I flere dommer har Høyesterett anført disposisjonsvilje som en nødvendig betingelse for avtalebinding. Den realistiske synsmåten må imidlertid være at disposisjonsvilje normalt vil være avgjørende hvis løftemottakeren har vært klar over løftegiverens vilje.

Når disposisjonsvilje står mot løftemottagerens oppfatning, vil det avgjørende ofte være hvordan løftet - alle forhold tatt i betraktning - med rimelighet kan oppfattes av løftemottageren. Løftegiverens subjektive vilje er ikke avgjørende dersom hans utsagn, handlinger eller unnlatelser med rimelighet gir løftemottageren grunn til å tro noe annet.

Praktisk eksempel på avveining - Nye Liv-saken

For å illustrere hvordan avveiningen fungerer i praksis, kan vi se på et eksempel:

En kvinne, Kari, kontakter forsikringsselskapet Nye Liv etter sin manns død. Mannen hadde tidligere vært ansatt i en bedrift som hadde tegnet livsforsikring for alle ansatte, men hadde sluttet før dødsfallet. Forsikringspremien var betalt for hele året. Kari spør i brevet om hun har krav på utbetaling "selv om Peder ikke var i arbeid hos Tastad da han døde". Nye Liv svarer: "Forsikringen gjelder uten hensyn til om forsikrede var i arbeid på arbeidsstedet." Selskapet opplyser om forsikringssummen og ber om nødvendig dokumentasjon. Senere oppdager selskapet at Peder ikke var ansatt på dødsfallstidspunktet og nekter utbetaling.

I dette tilfellet må flere disposisjonskriterier avveies:

1. Ordlyden: Selskapets brev har delvis karakter av ren informasjon, delvis løftekarakter.

2. Partenes forutsetninger: Selskapet trodde trolig spørsmålet gjaldt om forsikringen dekket dødsfall utenfor arbeidsplassen, mens Kari mente å spørre om den dekket etter avsluttet arbeidsforhold.

3. Culpasanksjonsmoment: Selskapet visste at Peder hadde sluttet, og burde formulert svaret mer presist.

4. Karis gode tro: Hun forsøkte ikke å frembringe noen villfarelse hos selskapet.

Samlet taler mye for at Kari hadde berettigede forventninger om at avtale var kommet i stand. Hvis selskapet også har utbetalt forsikringsbeløpet før de oppdaget "feilen", ville denne etterfølgende omstendigheten ytterligere styrke konklusjonen om binding.

Avveining i forhandlingssituasjoner

Enighet som avgjørende kriterium

I situasjoner hvor partsutsagnene ikke kan identifiseres klart, som i forhandlinger, viser domstolene en pragmatisk holdning. Det sentrale spørsmålet blir om det, alle relevante forhold tatt i betraktning, kan sies å foreligge enighet mellom partene.

Som Høyesterett uttalte i Rt 1984 s 154: "dersom man må bygge på at søsknene [...] begge har kommet frem til en annen oppfatning av eierforholdet enn det som var avtalt skriftlig, så vil det i seg selv kunne være rettsstiftende, uten at det må kreves noe særskilt 'skritt'".

Enighet om hovedpunkter eller alle detaljer?

Et viktig spørsmål er hvor mye som skal til for at det kan sies at tilstrekkelig enighet foreligger. Må partene være enige om alle detaljer, eller er det nok at de er enige om hovedpunktene?

I enklere avtaleforhold vil det ofte være tilstrekkelig at det er oppnådd enighet om hovedpunktene, slik at domstolene kan utfylle resten med deklaratorisk rettsstoff. I mer kompliserte, sammensatte og langvarige avtaleforhold kan det stilles strengere krav til enighet.

Andre sentrale momenter i avveiningen

Formens betydning

Jo mer vidtrekkende forpliktelser en avtale pålegger, desto strengere krav stilles til formen. En muntlig avtale om overdragelse av et foretak vil sjeldnere bli ansett bindende enn en skriftlig avtale om samme forhold.

Innholdets betydning

Selv om en disposisjon er fremsatt skriftlig, skal det mye til for at den med rimelighet kan sies å forplikte løftegiveren hvis partene bare har oppnådd enighet om uvesentlige forhold.

Etterfølgende forhold

Partenes handlinger etter den angivelige avtaleinngåelsen kan få betydning, særlig der andre kriterier ikke gir tilstrekkelige holdepunkter. Hvis partene har handlet som om avtale var inngått, kan dette tillegges betydelig vekt.

Reelle hensyn

Rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger kan spille inn, særlig i uklare tilfeller. Høyesterett har i flere saker uttrykkelig vist til "rimelighetshensyn" som del av begrunnelsen for sitt resultat.

Konklusjon

Avveiningen av relevante disposisjonskriterier i spørsmålet om avtalebinding er ingen mekanisk prosess, men en konkret helhetsvurdering. Forventningsprinsippet står sentralt: Det avgjørende er ofte om løftemottakeren med rimelighet kunne oppfatte situasjonen slik at bindende avtale var inngått.

I denne vurderingen vil både partsutsagnenes ordlyd, formkrav, avtalens innhold, partenes etterfølgende opptreden og reelle hensyn kunne spille inn. Selv om ingen av momentene alene er avgjørende, kan de samlet sett gi grunnlag for en konklusjon om hvorvidt bindende avtale er kommet i stand.

For parter som ønsker forutberegnelighet, er det derfor viktig å sørge for klarhet rundt avtaleinngåelsen - enten ved uttrykkelig tilkjennegivelse av når man anser seg bundet, eller ved bruk av signeringsforbehold dersom man ønsker å utsette bindingstidspunktet til endelig kontrakt er underskrevet.