Bøtestraffen i norsk rett: Anvendelsesområde, utmåling og fullbyrdelse

Bøtestraffen er en sentral del av det norske straffesystemet og anvendes i økende grad som et alternativ til fengselsstraff. Denne artikkelen gir en oversikt over bøtestraffens anvendelsesområde, regler for utmåling og fullbyrdelse, samt problemstillinger knyttet til den subsidiære fengselsstraffen.

Anvendelsesområde for bøtestraffen

Bøtestraff brukes først og fremst ved lovbrudd av mindre alvorlig art, særlig overtredelser av forskrifter av ordensmessig karakter som det moderne samfunn er rikt på. Tallmessig dominerer trafikkforseelsene. I noen tilfeller er bot etter loven eneste straff, men som oftest gir straffebudet dommeren valget mellom fengsel og bøter.

I de senere år har tendensen gått i retning av en utvidet bruk av bot i tilfeller hvor man tidligere anvendte betinget eller ubetinget fengsel. To grupper av tilfeller har særlig praktisk betydning:

1. Promillekjøring: Etter vegtrafikklovens § 31, 2. ledd er normalstraffen ved en alkoholkonsentrasjon mellom 0,5 og 1,0 promille nå bot og betinget fengsel. Ved en promille mellom 1,0 og 1,5 er straffen bot og betinget eller ubetinget fengsel. Først ved promille over 1,5 er normalstraffen ubetinget fengsel (pluss bot).

2. Formuesforbrytelser: Ved en lovendring i 1989 ble bøter gjort til en del av den vanlige strafferamme for både simpelt og grovt tyveri. Adgangen til å bruke bøtestraff gir også en prosessuell lettelse ved at saken kan avgjøres ved vedtakelse av forelegg i stedet for å bringes inn for retten.

Mulighetene for å erstatte fengsel for vinningsforbrytelser med bot er imidlertid begrenset. De som får ubetinget fengsel for tyveri, har som oftest fått tidligere påtaleunnlatelser og betingede dommer, og har hverken evne eller vilje til å betale bot.

Bøtestraffen har en iboende paradoksal karakter. Det ventes at den straffede selv, under helt frie forhold, skal medvirke til gjennomføring av straffen. Dette forutsetter bestemte egenskaper: arbeids- og inntektsevne, evne til å utsette egen behovstilfredsstillelse, utholdenhet og vilje til å oppfylle forpliktelser. Bøtestraffen er derfor en utmerket sanksjon overfor leilighetsforgåelser av mer velstående borgere, men har svakheter overfor lovovertredere på kant med samfunnet.

Utmåling av bøtestraff

Lovens utgangspunkt

Om utmålingen av boten sier straffeloven § 27:

"Når bot idømmes, bør det foruten til det straffbare forhold tas særlig hensyn til den dømtes formuesforhold og til hva han etter sine livsforhold antas å kunne utrede."

Henvisningen til "det straffbare forhold" omfatter alle omstendigheter som i alminnelighet har betydning for straffutmålingen. Men i tillegg kommer den bøtelagtes økonomiske forhold som et særlig moment. Dette er nødvendig fordi den samme bot vil ha svært ulik virkning på personer med forskjellig økonomisk situasjon. Den bot som for den fattige betyr lange tiders forsakelse, betyr for den velhavende ikke mer enn et øyeblikks ergrelse.

Utmålingspraksis

I praksis varierer det hensyn som tas til overtrederens økonomiske forhold med lovovertredelsens art:

1. Alvorlige lovovertredelser: Ved mer alvorlige lovovertredelser, hvor alternativet ville være en ubetinget fengselsstraff, er det for prevensjonens skyld nødvendig med bøtestraffer som er virkelig følbare også for den økonomisk velstilte. For promillekjøring med alkoholkonsentrasjon mellom 0,5 og 1,0 promille har rettspraksis lagt seg på bøter tilsvarende en og en halv månedslønn, og bare unntaksvis under 10.000 kroner.

2. Økonomisk kriminalitet: Ved lovovertredelser i næringslivet, f.eks. brudd på regler om priser, valuta, arbeidsmiljø eller forurensing, kan det ofte være store økonomiske interesser som frister til lovbruddet. Her må boten være høy for å ha tilstrekkelig preventiv virkning.

3. Ordensmessige overtredelser: Ved overtredelser av forskrifter av ordensmessig karakter kan man gå mer skjematisk til verks og ilegge en rimelig bot uten dyperegående undersøkelser av lovovertrederens økonomiske forhold. En viss gradering etter økonomiske forhold finner sted, men det ville virke fremmed med svært høye bøter for mindre overtredelser selv for velstående personer.

Standardbøter

Et lovhjemlet unntak fra regelen om at det skal tas hensyn til betalingsevnen er vegtrafikklovens § 31b om bøteleggelse for trafikkforseelser ved forenklet forelegg etter faste bøtesatser (standardbøter). Bøtesatsene fastsettes av Kongen. Tilsvarende regler om forenklet forelegg etter faste bøtesatser finnes for mindre tollovertredelser og for visse overtredelser av lov om fritids- og småbåter.

De fastsatte bøtesatser ved forenklet forelegg har også fått betydning for tilsvarende saker som behandles ved domstolene. Høyesterett har uttalt at for å oppnå likebehandling bør normen følges også av domstolene med mindre konkrete omstendigheter tilsier noe annet.

Den subsidiære fengselsstraffen

Grunnregelen

Etter straffeloven § 28 skal det i dommen fastsettes en fengselsstraff fra en dag inntil tre måneder – ved sammenstøt av forbrytelser eller forseelser inntil 4 1/2 måned – som inntrer hvis boten ikke blir betalt. Det samme gjelder om saken blir avgjort ved forelegg.

I enkelte tilfelle skal det ikke fastsettes noen subsidiær fengselsstraff, blant annet hvis det er et foretak som blir ilagt bot etter straffeloven § 48a. Dette gjelder ikke bare juridiske personer, men også enkeltpersonforetak.

Utmålingsprinsipper

Det har vært ulike oppfatninger om hvilke prinsipper som bør legges til grunn ved fastsettelsen av den subsidiære fengselsstraff:

1. En oppfatning er at dommeren vesentlig må se hen til hvilken fengselsstraff som ville vært passende for den konkrete straffbare handling.

2. En annen oppfatning er at den subsidiære fengselsstraff bare har til oppgave å være et psykisk tvangsmiddel for å fremtvinge betaling av boten, og at den derfor bør fastsettes slik at den gir domfelte et tilstrekkelig motiv til å betale.

I praksis utformer det seg gjennom rettsbruken visse normer for hva som er en passende takst. For eksempel ble den subsidiære fengselsstraff i Altademonstrasjonssakene, med normalbot på 3000 kroner, gjerne satt til 20 dager. I promillesaker blir den normalt satt til 15 dager.

Ved bøtesoning der en del av boten er betalt, skal det skje en forholdsmessig nedsettelse av den subsidiære frihetsstraff.

Inndriving av bøter

Det er politiet som skal sørge for fullbyrdelsen av ilagt straff, men selve inndrivingen foretas av Statens Innkrevingssentral. En bot kan tillates betalt avdragsvis.

Statens Innkrevingssentral kan treffe beslutning om trekk i lønn uten å gå veien om namsmyndighetene. Under nåtidens forhold er lønnstrekk overfor folk i noenlunde stadig arbeid som regel en mer effektiv form for inndriving enn å foreta utlegg. Blir kravene ikke dekket, kan Innkrevingssentralen begjære utlegg hos namsmyndighetene.

Den bøtelagte har ikke fritt valg mellom å betale boten eller å sone den subsidiære fengselsstraff. Bare hvis boten ikke lar seg inndrive ved lønnstrekk eller annen tvangsfullbyrdelse, skal boten fullbyrdes ved soning av den subsidiære fengselsstraff. Vedtak om soning treffes av påtalemyndigheten.

Reformspørsmål

Antallet bøtesonere er betydelig redusert over tid. På begynnelsen av 1990-tallet var det en stigning, antakelig i sammenheng med den utvidede adgang til å bruke bot overfor tyveri og en del andre forbrytelser. Antallet er senere blitt redusert igjen, og i 2003 utgjorde det daglige middeltall av bøtesonere 19. En stor del av bøtesonerne har rusproblemer, er uten fast bosted, arbeid eller familietilknytning. Folk med ordnet livsførsel og økonomi gjør normalt opp boten fremfor å sone den subsidiære fengselsstraff.

Det er naturligvis utilfredsstillende at et forhold som av rettsmyndighetene er blitt vurdert til bot, må gjøres opp med fengsel. Flere reformforslag har vært diskutert:

1. Domstolsbehandling av bøtesoning: I Sverige og en del andre land fastsettes det ikke noen subsidiær frihetsstraff i dommen eller forelegget. Hvis boten ikke betales, blir saken brakt inn for retten, som så bestemmer om boten skal omgjøres til frihetsstraff. Straffelovkommisjonen har foreslått at vi skal gå over til dette system også i Norge.

2. Opphevelse av subsidiær fengselsstraff: Det har også vært diskutert helt å oppheve ordningen med subsidiær fengselsstraff for bøter. Hovedinnvendingen mot dette forslaget er at det vil redusere betalingspresset, særlig overfor personer som ikke har midler som det kan tas utlegg i og heller ikke noe fast arbeidsforhold, men som likevel kan greie å betale hvis de legger godviljen til.

Straffelovkommisjonen har konkludert med at man ikke helt bør avskaffe adgangen til å ilegge subsidiær fengselsstraff, men har foreslått en overgang til domstolsbehandling av spørsmålet om ikke-betaling av boten skal føre til soning.

Konklusjon

Bøtestraffen er en viktig og fleksibel del av det norske straffesystemet som i økende grad brukes som alternativ til fengsel. Utmålingen skal i prinsippet ta hensyn til den dømtes økonomiske evne, men i praksis varierer dette med lovovertredelsens art. Den subsidiære fengselsstraffen fungerer som et pressmiddel for å sikre betaling, men reiser samtidig problemer når boten må avsones av personer som mangler betalingsevne. Dette har ført til diskusjoner om reformer av systemet, særlig med tanke på å innføre domstolskontroll før bøter omgjøres til fengselsstraff.