Betinget dom i norsk strafferett: En oversikt over vilkår og anvendelse

Betinget dom regnes som den viktigste strafferettslige nyskapning i nyere tid og er i dag en sentral reaksjonsform i norsk strafferett. Norge var det første landet i Norden som innførte betinget dom, allerede i 1894. Instituttet ble først og fremst innført som et alternativ til korte frihetsstraffer for leilighetsforbrytere, særlig unge lovbrytere, men har senere fått et bredere anvendelsesområde.

Hva er betinget dom?

Ved betinget dom får den domfelte mulighet til å slippe soning av straffen dersom vedkommende holder seg lovlydig i en fastsatt prøvetid og overholder eventuelle særlige vilkår. Tanken er at den domfelte blir spart for avsoningen og dens sosiale følger, samtidig som vedkommende har en spesiell motivasjon til å holde seg på rett vei i fremtiden.

To former for betinget dom

Det finnes to hovedformer for betinget dom:

1. Domsutsettelse (straffutmålingsutsettelse): Retten avgjør bare skyldspørsmålet, mens fastsettelse av straffen utsettes. Hvis den domfelte klarer prøven, blir ingen straff fastsatt. Denne formen er den opprinnelige angelsaksiske modellen.

2. Eksekusjonsutsettelse (fullbyrdelsesutsettelse): Straffen fastsettes på vanlig måte, men fullbyrdelsen utsettes. Dette er den kontinentale modellen som ble valgt da instituttet ble innført i Norge i 1894.

Siden 1955 har norske domstoler kunnet velge mellom begge former. Den tradisjonelle formen, eksekusjonsutsettelse, dominerer fortsatt i praksis, og utgjør over 99 prosent av alle betingede dommer. Domsutsettelse anses likevel som den mildeste formen for betinget dom.

Forutsetninger for å gi betinget dom

Straffeloven gir i dag ingen spesifikke begrensninger for når retten kan gi betinget dom. Tidligere var det bare tidligere ustraffede som kunne få betinget dom, og adgangen var begrenset til korte frihetsstraffer, men disse begrensningene er gradvis myket opp og nå helt fjernet.

Retten står dermed fritt i sin vurdering av om betinget dom bør gis, og hvilken form den i så fall skal ha. Det er likevel gjennom rettspraksis utviklet normer som begrenser denne friheten.

Sentrale momenter i vurderingen er:

1. Almenpreventive hensyn: For mange typer lovovertredelser har Høyesterett slått fast at ubetinget fengsel skal brukes, med mindre det finnes særlige omstendigheter som gir grunnlag for unntak. Dette gjelder blant annet vold mot politiet, unnlatelse av å møte til militærtjeneste, uaktsomt drap og svært grove fartsovertredelser.

2. Individualpreventive hensyn: For tyveri og andre vanlige vinningsforbrytelser er det blitt fast praksis at straffen blir gjort betinget for tidligere ustraffede, med mindre det gjelder særlig store beløp eller det foreligger særskilt skjerpende omstendigheter.

3. Rehabiliteringshensyn: Hvis det er grunnlag for å tro at lovbryteren er inne i en rehabiliteringsfase som kan bli avbrutt ved et fengselsopphold, strekker Høyesterett seg ofte langt for å gi betinget dom.

4. Tiltaltes situasjon: Omstendigheter utenfor det straffbare forhold kan ha betydning, f.eks. at tiltalte har omsorgsplikter eller at soning vil true familiens økonomiske eksistensgrunnlag.

5. Tidsforløpet: Hvis det er gått lang tid siden handlingen ble begått, kan det tale for betinget dom.

Delvis betinget dom

I tillegg til at en dom kan være enten helt betinget eller helt ubetinget, gir loven adgang til å:

1. Dele en idømt frihetsstraff i en betinget og en ubetinget del. Dette er særlig praktisk når tiltalen gjelder flere straffbare handlinger av forskjellig karakter.

2. Ilegge en ubetinget bøtestraff sammen med betinget frihetsstraff, selv om bøter ikke er fastsatt som straff for lovovertredelsen.

Adgangen til å gjøre en dom delvis betinget brukes i stigende utstrekning i norsk rettspraksis.

Prøvetid og vilkår

Ved betinget dom fastsettes en prøvetid, som i alminnelighet skal være to år. I særlige tilfeller kan det settes en lengre prøvetid, men ikke over fem år.

Det viktigste vilkåret for en betinget dom er at den domfelte avholder seg fra nye straffbare handlinger i prøvetiden. I tillegg kan det fastsettes særvilkår, som for eksempel:

1. Meldeplikt for politiet

2. Vilkår om oppholdssted, arbeid eller utdanning

3. Avhold fra alkohol eller andre rusmidler

4. Gjennomføring av behandling

5. Promilleprogram for personer dømt for promillekjøring

6. Betaling av erstatning til fornærmede eller andre skadelidte

7. Betaling av underholdsbidrag

Den domfelte skal på forhånd få adgang til å uttale seg om vilkårene. Dette er viktig for at lovovertrederen selv skal oppfatte vilkårene som hensiktsmessige og rimelige.

Konsekvenser av brudd på vilkår

Hvis den domfelte bryter vilkårene for den betingede dommen, har retten flere alternativer:

1. Ved brudd på særvilkår kan retten bestemme at straff helt eller delvis skal fullbyrdes. Alternativt kan retten bestemme ny prøvetid og nye vilkår.

2. Ved ny lovovertredelse i prøvetiden kan retten gi en samlet dom for begge handlinger eller særskilt dom for den nye handlingen. Retten står fritt til å treffe den avgjørelse som den finner mest hensiktsmessig.

I praksis blir adgangen til å gi ny betinget dom ofte brukt, særlig overfor unge vinningsforbrytere. Men også overfor eldre, mange ganger straffede lovovertredere kan retten gi ny betinget dom hvis den finner positive holdepunkter for at dette vil gi de beste sjanser for å holde tiltalte på rett vei.

Virkningen av bestått prøve

Består den domfelte prøven, er ansvaret etter den betingede dom bortfalt. En betinget dom blir likevel anmerket i strafferegisteret etter samme regler som en ubetinget dom. I andre sammenhenger knytter det seg ikke slike virkninger til den betingede dom som til avsoningen av frihetsstraff, for eksempel når det er spørsmål om gjentakelsesstraff.

Konklusjon

Betinget dom er i dag et viktig verktøy i norsk strafferett. Det gir domstolene mulighet til å tilpasse straffen til den enkelte lovbryter og situasjon, og kan i mange tilfeller være et bedre alternativ enn ubetinget fengsel. Samtidig er det viktig at bruken av betinget dom balanseres mot hensynet til almenprevensjon og den allmenne rettsfølelse.