De fire straffbarhetsbetingelsene i norsk strafferett

For at en handling skal være straffbar etter norsk rett, er det ikke tilstrekkelig at man har gjort noe som er forbudt. Det må også være oppfylt flere andre betingelser som til sammen utgjør det vi kaller straffbarhetsbetingelsene. Denne artikkelen gir en oversikt over de fire grunnleggende betingelsene som må være oppfylt for at en person kan straffes for en handling i det norske rettssystemet.

De fire straffbarhetsbetingelsene

Norsk strafferett opererer med fire kumulative betingelser for at en handling skal være straffbar. Det betyr at alle fire betingelsene må være oppfylt for at straffansvar skal oppstå. Hvis én av betingelsene ikke er oppfylt, kan personen ikke straffes for handlingen.

1. Det må finnes et straffebud som passer på handlingen

Den første og mest grunnleggende betingelsen er at det må finnes et straffebud (en straffebestemmelse) som passer på handlingen. Dette er et utslag av legalitetsprinsippet i strafferetten, som er nedfelt i Grunnloven § 96 og i EMK artikkel 7.

Legalitetsprinsippet innebærer at ingen kan straffes uten hjemmel i lov. En handling er dermed bare straffbar hvis den rammes av en bestemmelse i straffeloven eller i spesiallovgivningen som forbyr handlingen og fastsetter straff for overtredelse.

2. Det må ikke foreligge noen straffrihetsgrunn

Selv om en handling i utgangspunktet rammes av et straffebud, kan det foreligge omstendigheter som gjør handlingen straffri. I strafferetten omtales dette som straffrihetsgrunner.

De viktigste straffrihetsgrunner er:

• Nødverge (når handlingen er nødvendig for å avverge et ulovlig angrep)

• Nødrett (når handlingen er nødvendig for å redde liv, helse eller verdier fra en fare)

• Samtykke (i visse tilfeller)

• Lovlig myndighetsutøvelse

Når det ikke foreligger noen straffrihetsgrunn, sier man ofte at handlingen er "rettsstridig". Dette er dermed et annet uttrykk for at det ikke foreligger noen straffrihetsgrunn.

3. Det må foreligge subjektiv skyld hos gjerningspersonen

Den tredje betingelsen for straffansvar er at gjerningspersonen har utvist tilstrekkelig grad av skyld ved utførelsen av handlingen. Skyldkravet er et grunnleggende prinsipp i strafferetten og innebærer at det ikke er tilstrekkelig at man objektivt sett har foretatt en handling som rammes av et straffebud.

Hovedregelen i norsk strafferett er at det kreves forsett. Det vil si at gjerningspersonen må ha begått handlingen med viten og vilje, eller i det minste ha ansett det som sikkert eller overveiende sannsynlig at handlingen ville oppfylle gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.

I enkelte tilfeller er uaktsomhet tilstrekkelig for å bli straffet, men dette må fremgå eksplisitt av straffebudet.

4. Handlingen må være foretatt av en tilregnelig person

Den fjerde og siste betingelsen for straffansvar er at gjerningspersonen må ha vært tilregnelig på gjerningstidspunktet. Tilregnelighet handler om personens mentale evne til å forstå rekkevidden av sine handlinger og til å utvise skyldevne.

En person regnes som utilregnelig dersom vedkommende på gjerningstidspunktet var:

• Under 15 år

• Psykotisk

• Psykisk utviklingshemmet i høy grad

• Hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse

Utilregnelige personer kan ikke straffes for sine handlinger, selv om alle de andre straffbarhetsbetingelsene er oppfylt.

Straffopphørsgrunner – når straffansvaret faller bort

Det er viktig å skille mellom straffbarhetsbetingelsene og straffopphørsgrunner. Straffbarhetsbetingelsene må være oppfylt for at straffansvar i det hele tatt skal oppstå. Straffopphørsgrunner kommer derimot inn på et senere tidspunkt og kan føre til at et allerede pådratt straffansvar likevel faller bort.

De viktigste straffopphørsgrunnene er:

• Foreldelse

• Benådning

• Tilbakekall av påtalebegjæring (i visse tilfeller)

• Død

Hvis en straffopphørsgrunn foreligger, blir resultatet at personen ikke kan straffes selv om alle straffbarhetsbetingelsene er oppfylt.

Bevisbyrden og beviskravet i straffesaker

I straffesaker er det påtalemyndigheten som har bevisbyrden for at alle straffbarhetsbetingelsene er oppfylt. Det betyr at det er påtalemyndigheten som må bevise utover enhver rimelig tvil at:

• Tiltalte har foretatt en handling som rammes av et straffebud

• Det ikke foreligger noen straffrihetsgrunn

• Tiltalte har utvist nødvendig skyld

• Tiltalte var tilregnelig på gjerningstidspunktet

Beviskravet i straffesaker er strengt, og prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode (in dubio pro reo) står sterkt i norsk straffeprosess. Dette høye beviskravet er begrunnet i at konsekvensene av en uriktig domfellelse anses mer alvorlige enn konsekvensene av en uriktig frifinnelse.

Konklusjon

De fire straffbarhetsbetingelsene utgjør grunnlaget for den norske strafferetten og må alle være oppfylt for at en person skal kunne straffes. Systemet med straffbarhetsbetingelser sikrer at straff bare ilegges når det er rettslig og moralsk forsvarlig, og er dermed en viktig rettssikkerhetsgaranti i rettssamfunnet.

Straffbarhetsbetingelsene har blitt utviklet gjennom lang tid og er i dag nedfelt dels i straffeloven, dels i rettspraksis og juridisk teori. De gjenspeiler grunnleggende verdier i vårt rettssystem, som legalitetsprinsippet, skyldprinsippet og prinsippet om at utilregnelige personer ikke skal straffes.