Dekningsprinsippet i strafferetten: Hvilke momenter må skylden omfatte?

I strafferetten er det ikke tilstrekkelig at en person objektivt sett har overtrådt et straffebud og at det foreligger subjektiv skyld. Den subjektive skylden (forsettet eller uaktsomheten) må også omfatte de objektive elementene som gjør handlingen straffbar. Dette omtales som dekningsprinsippet og utgjør en sentral del av skyldkravet i norsk strafferett. Denne artikkelen belyser hvilke momenter som må være omfattet av gjerningspersonens skyld for at straffansvar skal kunne ilegges.

Dekningsprinsippets utgangspunkt

Når skyldgraden etter et straffebud er forsett, innebærer det at forsettet må omfatte alle de momenter som gjør handlingen til en forbrytelse eller forseelse. Forsettet må, som det gjerne uttrykkes, dekke hele det objektive gjerningsinnhold i vedkommende straffebud. Dette utgangspunktet er reflektert i straffelovens § 42, som fastslår at hvis en person ved foretagelsen av en handling har vært uvitende om omstendigheter ved denne som betinger straffbarheten eller forhøyer straffskylden, blir disse omstendigheter ikke å tilregne ham.

Ved den nærmere gjennomgåelse av dekningsprinsippet, kan det være praktisk å sondre mellom følger av handlingen og andre gjerningsmomenter.

Forsettet må omfatte følgene

Forsettet må for det første omfatte de følger som er nevnt i straffebudet – et menneskes død ved drap (§ 233), legemsskade ved legemsbeskadigelse (§ 229), eller ødeleggelsen eller beskadigelsen av en gjenstand ved skadeverk (§ 291). Tilsvarende gjelder når straffebudet retter seg mot fremkallelsen av en fare; faren må da være forsettlig fremkalt.

Derimot behøver forsettet ikke omfatte de enkelte ledd i begivenhetsutviklingen. Når resultatet er blitt det gjerningspersonen ønsket, spiller det ingen rolle om det er inntrådt på en annen måte enn vedkommende hadde tenkt.

Aberratio ictus (feiltreff)

Et særtilfelle er det som går under navnet aberratio ictus (feiltreff). For eksempel sender A en eske forgiftet konfekt til sin rival B, men B gir konfekten bort til barnet C som spiser den og dør. A ville drepe, og han har drept, men han ville ikke drepe C.

I et slikt tilfelle, når den inntrådte følge er av samme art som den tilsiktede, er det mest naturlig å bedømme forholdet som fullbyrdet forbrytelse. Dette er på samme måte som når det foreligger en personforveksling, hvor gjerningspersonen tar feil av hvem han rammer.

Forsettet må dekke hele det objektive gjerningsinnhold

Forsettet må også omfatte de øvrige ledd i straffebudets beskrivelse av den straffbare handling:

• Straff for bigami forutsetter kunnskap om at det tidligere ekteskap fremdeles består.

• Straff for tyveri forutsetter at gjerningspersonen vet at gjenstanden tilhører en annen.

• Straff for incest (§§ 197 og 198) forutsetter kjennskap til slektskapet.

• Straff for åger (§ 295) forutsetter at gjerningspersonen har kjennskap til at det foreligger "nød, lettsinn, uforstand eller avhengighetsforhold" hos den annen part, og at det er "et påtakelig misforhold" mellom ytelse og motytelse.

Straffrihetsgrunner og subjektive overskudd

Prinsippet i § 42 gjelder også for omstendigheter som har betydning for straffbarheten uten at de er nevnt i det enkelte straffebud, herunder straffrihetsgrunner:

• Den som tror han befinner seg i en nødverge- eller nødrettssituasjon, kan ikke straffes for forsettlig rettsbrudd hvis handlingen hadde vært berettiget ut fra hans forutsetninger.

• Det samme gjelder de uskrevne straffrihetsgrunnene, f.eks. samtykke eller lovlig selvtekt.

Enkelte straffebud nøyer seg ikke med at forsettet dekker det objektive gjerningsinnhold, men stiller opp visse subjektive krav i tillegg, særlig kan det være tale om en hensikt som går videre enn til det som objektivt sett forlanges realisert (såkalte "subjektive overskudd").

Uriktige forestillinger om betydningen av lovens uttrykk

Prinsippet er at gjerningspersonen skal bedømmes ut fra sine forestillinger om den faktiske sammenheng. En uriktig forestilling om betydningsinnholdet i de uttrykk straffeloven bruker, har derimot ikke samme virkning.

For eksempel:

• Hvis en ågerkarl uriktig mener at det ikke foreligger "påtakelig misforhold" mellom ytelse og motytelse, kan det skyldes enten at han tar feil av verdien på en av sidene (faktisk villfarelse), eller at han legger noe annet i ordene "påtakelig misforhold" enn lovgiveren (rettsvillfarelse).

• I første tilfelle bedømmes villfarelsen etter § 42, i siste tilfelle er den en rettsvillfarelse som bedømmes etter § 57, og som sjelden fører til straffrihet.

Kunnskap om at handlingen er straffbar eller ulovlig, hører ikke med til forsettet. Dette gjelder også hvor vedkommende straffebud selv uttrykkelig krever at handlingen skal være "rettsstridig", "ulovlig", "uberettiget" e.l.

Unntak fra dekningsprinsippet: Objektive overskudd

Regelen om at forsettet må omfatte hvert enkelt moment i lovens beskrivelse, har visse unntak, ofte omtalt som "objektive overskudd".

Verdi og skadebeløp

En slik unntaksregel har vi i § 42, 4. ledd: "Vildfarelse med Hensyn til en Gjenstands Værdi eller til det Beløb, hvortil en voldt Skade maa ansættes, kommer alene i Betragtning, hvor Strafbarheden betinges deraf."

En del bestemmelser i loven lar strafferammen avhenge av verdien av den gjenstand som er tatt, eller størrelsen av den skade som er voldt ved gjerningen. Verdien av tingen eller størrelsen av skaden er her ikke avgjørende for straffbarheten, men har bare betydning for straffens størrelse. I slike tilfeller er det den objektive verdi som skal legges til grunn, ikke den verdi gjerningspersonen regnet med.

Det er bare pengeverdien som ikke behøver omfattes av forsettet. Når det gjelder skadens fysiske omfang, gjelder den vanlige regel i § 40. Den skyldige er ikke ansvarlig for større følger enn han regnet med i gjerningsøyeblikket.

Straffskjerpende følger (§ 43)

En annen viktig unntakskategori gjelder tilfeller hvor loven bestemmer en forhøyet straff når en straffbar handling medfører en uforsettlig følge. Av slike bestemmelser har loven en hel mengde, særlig praktisk er § 228, 2. ledd, om legemsfornærmelse som har legemsskade eller død til følge.

Rent tilfeldige følger har etter § 43 ikke straffskjerpende betydning. Det kreves at den handlende "kunde have indseet Muligheden af en saadan Følge", eller at han "har undladt efter Evne at afverge den, efterat han er bleven opmerksom paa Faren".

Dette innebærer:

• Det er ikke den rent objektive påregnelighet det kommer an på, men om gjerningspersonen kunne ha innsett muligheten.

• Det kreves ikke så meget som uaktsomhet med hensyn til følgen. Loven formulerer det som "kunne ha", ikke "burde ha" innsett.

• Gjerningspersonen kan dømmes for legemsfornærmelse med døden til følge selv om det ikke er grunnlag for en dom for uaktsomt drap.

Selv om følgen ikke var uforutselig, kan ansvar være utelukket hvis den er inntrådt på en helt upåregnelig måte som ikke har sammenheng med det farlige ved handlingen.

Objektive straffbarhetsbetingelser

I noen tilfeller er det visse betingelser for straffbarhet som ikke behøver omfattes av forsettet. Disse kan omtales som rent objektive straffbarhetsbetingelser.

Eksempler på dette er:

• I § 195 (seksuell omgang med barn under 14 år) bestemmer loven at villfarelse om alderen ikke utelukker straffskylden. Her fritar selv den mest unnskyldelige villfarelse om alderen ikke for straff.

• Ved ærekrenkelser er usannheten i visse tilfeller en rent objektiv straffbarhetsbetingelse. Selv om ærekrenkeren var i velgrunnet god tro med hensyn til sannheten, rammes han av ansvaret. Kun bevis for den objektive sannhet kan frita ham.

Villfarelse om egen tilregnelighet

Prinsippet i §§ 40 og 42 gjelder omstendigheter ved handlingen, ikke omstendigheter som er avgjørende for gjerningspersonens strafferettslige tilregnelighet:

• Om en gutt feilaktig tror han ikke har fylt 15 år, er han like fullt strafferettslig ansvarlig.

• Tilsvarende om det mot formodning skulle forekomme at en person anså seg selv som sinnssyk.

Uaktsomhetsansvar

Hvis forsettet mangler for ett eller flere av gjerningsmomentene, kan det bli tale om uaktsomhetsstraff. Dette forutsetter for det første at loven erklærer handlingen straffbar også i den uaktsomme form, og for det annet at det foreligger uaktsomhet med hensyn til det eller de straffbarhetsmomenter hvor forsettet mangler.

Som § 42, 2. ledd sier: "Saafremt Uvidenheden selv kan tilregnes som uagtsom, kommer i de Tilfælde, hvor Uagtsomhed er strafbar, den herfor bestemte Straf til Anvendelse."

Eksempler:

• En person ødelegger en fremmed gjenstand i den tro at det er hans egen. Kan villfarelsen tilregnes ham som uaktsom, kan han straffes for uaktsom ødeleggelse av annenmanns eiendom, men bare hvis skaden er av en viss alvorlighetsgrad.

• Den som tar til seg en fremmed gjenstand i den tro at det er hans egen, kan ikke straffes selv om uaktsomheten er aldri så grov, da hverken tyveribestemmelsen eller bestemmelsen om ulovlig besittelseskrenkelse retter seg mot uaktsomhet.

Hvis det med hensyn til et enkelt moment hverken foreligger forsett eller uaktsomhet, kan heller ikke uaktsomhetsstraff anvendes.

Konklusjon

Dekningsprinsippet er en fundamental del av norsk strafferett og sikrer at personer bare straffes for handlinger de har utvist tilstrekkelig skyld i forhold til. Hovedregelen er at skylden må omfatte alle de objektive elementer som gjør handlingen straffbar. Det finnes imidlertid flere viktige unntak, særlig når det gjelder straffskjerpende følger, verdivurderinger og visse objektive straffbarhetsbetingelser. Disse unntakene er begrunnet i rettstekniske hensyn eller særlige beskyttelsesbehov.

Forståelsen av dekningsprinsippet og dets unntak er avgjørende for både påtalemyndighet, forsvarer og domstoler i vurderingen av om en person kan holdes strafferettslig ansvarlig for sine handlinger.