Den enkelte deltakers straffbarhet ved medvirkning i norsk strafferett

I norsk strafferett bedømmes hver deltaker i en straffbar handling selvstendig etter sitt eget forhold til lovbruddet. Dette bryter med eldre strafferettsteori, der medvirkerens ansvar hadde en såkalt aksessorisk karakter - det vil si at det ikke kunne bli tale om medvirkningsansvar uten at det fantes en ansvarlig hovedmann.

I straffeloven av 1902 er denne tanken helt forlatt. Utgangspunktet er at hver enkelt deltaker bare bedømmes etter sitt eget forhold til det rettsbrudd som han har medvirket eller forsøkt å medvirke til. Dette kommer ikke til uttrykk i noen spesiell lovbestemmelse, men følger av at alle deltakere, både hovedmenn og medvirkere, straffes direkte etter de enkelte straffebud, uten at loven gir anvisning på at de skal behandles forskjellig.

Straffbarhetsvilkårene for hver enkelt deltaker

Forsøk på medvirkning

En medvirker kan straffes selv om hovedmannen ikke er kommet så langt som til straffbart forsøk. Et mislykket forsøk på å overtale en annen til å foreta en forbrytelse straffes som forsøk på medvirkning. Tilsvarende gjelder for andre former for medvirkning.

For eksempel: A planlegger et tyveri og får falske nøkler og annen hjelp fra B. Selv om A ikke gjør alvor av forsøket, kan B straffes for forsøk på medvirkning. Dette kan virke unaturlig, siden hovedmannen går fri fordi han bare befinner seg på forberedelsesstadiet. Forklaringen er at medhjelperen allerede har gjort sin innsats, det avhenger ikke lenger av ham om tyveriet skal bli begått eller ikke.

Tilregnelighet

Spørsmålet om strafferettslig tilregnelighet bedømmes selvstendig for hver deltaker. Om en deltaker er utilregnelig på grunn av for eksempel sinnssykdom eller lav alder, påvirker dette ikke straffbarheten for de andre deltakerne.

Subjektiv skyld

Det samme gjelder om den subjektive skyld. Hvis hovedmannen går lenger enn medvirkeren har tenkt seg, hefter ikke medvirkeren for det overskytende. Eksempelvis:

• Hvis man bistår ved et ran, blir man ikke ansvarlig for medvirkning til drap om hovedmannen slår offeret i hjel

• Om man er med på et tyveri, blir det ikke grovt tyveri for ens vedkommende om en av de øvrige deltakere uten ens vitende har vært forsynt med våpen

• Hvis deltakerne er enige om å bryte seg inn for å få tak i brennevin, og den ene uten de andres vitende benytter anledningen til å stjele kontanter eller smykker, blir de andre ikke ansvarlige for dette

Det kan også tenkes at hovedmannen ikke går så langt som den medvirkende hadde regnet med; da blir det bare forsøk på medvirkning for den overskytende del.

I noen tilfeller kan det også skje at den ene blir ansvarlig for forsett, den annen for uaktsomhet. For eksempel kan morderen ha fått overtalt farmasøyten til å utlevere gift uten resept. Farmasøyten kan da ikke straffes for medvirkning til mordet, men kanskje for uaktsomt drap.

Særlige hensiktskrav

Når loven krever en bestemt hensikt for at handlingen skal være straffbar, kommer det som hovedregel an på om hensikten foreligger hos den enkelte deltaker. Dette kan imidlertid føre til urimelige resultater i enkelte tilfeller.

For eksempel: Når en person medvirker ved en annens tyveri, synes det ikke å spille noen vesentlig rolle for medhjelperens straffverdighet om han selv handler med vinnings hensikt, eller om han bare har til hensikt å skade eieren. Det virker urimelig at den som har hjulpet tyven med bevissthet om dette, bare skal kunne trekkes til ansvar etter den langt mildere bestemmelse om ulovlig besittelsesberøvelse.

Lovens ordning på dette punkt er uklar og varierer mellom ulike bestemmelser:

1. I noen tilfeller er straffebudet formulert slik at hensiktskravet utvilsomt gjelder også for medvirkeren (f.eks. § 257 om tyveri)

2. I mange tilfeller er lovens gjerningsbeskrivelse tvetydig (f.eks. § 255 om underslag)

3. I andre tilfeller tyder lovens formulering på at det er hovedmannens hensikt som er avgjørende (f.eks. § 134 om å unndra seg verneplikt)

Det er særlig grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen ved forbrytelser som forutsetter at hovedmannen står i et særlig pliktforhold, for eksempel utroskap (§ 275). Forbrytelsen får her sin karakter gjennom den bevisste krenkelse av pliktforholdet. Den som narrer en underordnet til å handle mot prinsipalens interesser, kan derfor ikke straffes for medvirkning til utroskap selv om han har vinnings hensikt; men forlederen kan straffes hvis hensikten foreligger hos den underordnede, selv om forlederen handler ut fra andre motiver.

Andre straffbarhetsvilkår

Også andre straffbarhetsvilkår bedømmes individuelt for hver deltaker:

• En deltaker kan bli straffri på grunn av tilbaketreden fra forsøk uten at dette gjelder de andre

• En deltaker kan falle utenfor området for norsk strafferetts virkeområde, mens de andre faller innenfor

• Foreldelse kan inntre for den ene, men ikke for den andre

Når en forbrytelse forutsetter at gjerningspersonen står i et særlig personlig forhold, for eksempel slektskapsforhold ved incest, kan medvirkeren straffes selv om han ikke står i et slikt forhold.

Objektiv rettmessighet

Når det foreligger grunner som gjør handlingen objektivt rettmessig, for eksempel nødverge, nødrett eller samtykke, vil dette som regel gjelde for alle deltakere. Men det er ikke alltid tilfelle:

• Hvis noen truer en annen på livet til å gi falsk forklaring for politiet, kan den truede være straffri på grunn av nødstilstand, mens trusselutøveren naturligvis er ansvarlig for å ha fremkalt forklaringen

• I krigssituasjoner kan handlingen være en rettmessig krigshandling for en deltaker som er fiendtlig soldat, mens den kan være straffbar for en annen som er norsk statsborger

Dette prinsippet ble anvendt under rettsoppgjøret etter krigen i forbindelse med angiveri til de tyske okkupasjonsmyndighetene. Fra tysk side var arrestasjoner og domsavsigelser rettmessig utøvelse av offentlig myndighet, men det var ulovlig for en nordmann å bistå fienden med å slå ned den norske motstand.

Tilsvarende gjelder når en siktet avgir falsk forklaring. Selv om den siktede ikke kan straffes for dette, kan den som forleder ham til å gi falsk forklaring, straffes for medvirkning.

Straffutmåling for de enkelte deltakere

Straffeloven § 58 gir domstolene adgang til å nedsette straffen under det ordinære minimum og til en mildere straffart for deltakere "hvis Medvirken væsentlig har været foranlediget ved deres afhængige Stilling til nogen anden af de skyldige eller har været af ringe Betydning i Forhold til andres."

Selv om ordlyden kunne tyde på at det bare er medvirkere som kan nyte godt av straffnedsettelsen, er det ikke slik bestemmelsen tolkes i praksis. Det siste alternativet - handlingens ringe betydning - kan riktignok vanskeligere anvendes på hovedgjerningspersonen, men det første alternativet om den handlendes avhengige stilling kan også anvendes på hovedmannen.

Et klassisk eksempel er tyven som tar med sin unge sønn og bruker ham til å krype inn og hente kostbarhetene. Bestemmelsen handler direkte bare om nedsettelse under den vanlige minstestraff, men momentene er også relevante ved straffutmåling innenfor den ordinære strafferamme.

Etter § 58 siste punktum kan straffen i noen tilfeller falle helt bort. Forutsetningen er at betingelsene for straffnedsettelse foreligger, og enten at det aktuelle straffebudet inneholder bøter som et straffalternativ eller at det gjelder en forseelse. Domstolen har her en rent skjønnsmessig myndighet.

I motsatt retning finnes det en skjerpende bestemmelse i den militære straffelov § 28: Når flere krigsmenn har vært sammen om en forbrytelse mot den militære straffelov, kan straffen forhøyes med inntil en halvdel. Mens straffeloven § 58 er motivert av den mindre subjektive skyld som kan foreligge hos den enkelte deltaker, er den militære bestemmelsen motivert av den økte farlighet som en forbrytelse har når den blir utført av flere.

Innenfor straffelovens alminnelige område er det som regel ikke adgang til å fravike den øvre strafferammen. Men ved straffutmålingen innenfor den vanlige strafferammen kan det være en skjerpende omstendighet at gjerningspersonen for eksempel har lokket en ubefestet unggutt med på forbrytelsen.

Konklusjon

Norsk strafferett følger et prinsipp om selvstendig bedømmelse av hver enkelt deltaker i en straffbar handling. Dette prinsippet omfatter alle straffbarhetsvilkår - fra forsøk og tilregnelighet til subjektiv skyld og særlige hensiktskrav. Selv om denne ordningen generelt gir rimelige resultater, finnes det tilfeller der lovens utforming er uklar og kan føre til urimelige utfall, særlig når det gjelder krav om særlig hensikt.

Straffutmålingen følger samme prinsipp, men straffeloven § 58 gir domstolene adgang til å nedsette straffen eller la den falle helt bort i tilfeller der en deltakers rolle har vært mindre vesentlig eller preget av avhengighet til en annen deltaker. Dette reflekterer en vurdering av den enkelte deltakers subjektive skyld og rolle i den straffbare handlingen.