Den tillatte risiko i strafferetten: Når farefremkallelse er lovlig

I strafferetten utgjør læren om den tillatte risiko en viktig del av forståelsen for når en handling er lovlig, selv om den kan medføre fare for skade. Denne artikkelen forklarer hva begrepet "tillatt risiko" innebærer, hvordan det påvirker strafferettens vurderinger, og hvilken betydning subjektive forhold som hensikt og motiv har for lovligheten av handlinger som medfører risiko.

Hva er tillatt risiko?

Samfunnet er bygget på at en viss farefremkallelse må være lovlig. Selv alminnelige og normale handlinger kan ofte medføre en viss risiko for skade, uten at det derfor kan være tale om å forby dem eller å gjøre den handlende ansvarlig for eventuelle skadefølger.

Eksempler på virksomheter som innebærer en lovlig, tillatt risiko:

• Produksjon av biler, fly eller skytevåpen

• Oljeboring til havs

• Produksjon og salg av sigaretter, selv om dette kan føre til lungekreft og død

• Idrettsarrangementer som boksestevner og billøp

Begrepet "tillatt risiko" må ikke forstås som at det er en bestemt faregrad en alltid har rett til å fremkalle. Vurderingen varierer både med handlingens art og formål. Som den juridiske forfatteren Skeie har uttrykt det, må det "levnes menneskene en rett også til handlinger som ikke har noe bestemt nytteformål, en rett til den alminnelige livsrørelse."

Det avgjørende for om en farefremkallelse er tillatt, er i stor grad "den alminnelige oppfatning, som igjen har sitt organ i skikk og bruk", som juristen Bernhard Getz formulerte det allerede i 1875.

Straffrihet også ved skadeforsett

Et viktig prinsipp ved læren om den tillatte risiko er at regelen om ansvarsfrihet gjelder selv om den handlende har ønsket eller vært klar over at skade vil inntre, altså selv om det foreligger skadeforsett.

Dette betyr at når en handling holder seg innenfor den tillatte risiko, er den ikke bare straffri, men fullt ut lovlig. Konsekvensene av dette er vidtrekkende:

• Handlingen kan ikke straffes

• Det er utelukket å gripe inn mot handlingen på annen måte (forbud, nødverge)

• Handlingen medfører ikke erstatningsplikt

Hensiktens betydning for lovligheten

Spørsmålet om hvilken betydning hensikten med en handling har for dens lovlighet, har vært gjenstand for omfattende diskusjon i juridisk teori.

Hovedregelen: Objektiv vurdering

Hovedregelen i norsk rett er at en handling som objektivt holder seg innenfor de vanlige grenser for handlefriheten, ikke blir straffbar selv om den er foretatt i skadehensikt eller av andre lastverdige beveggrunner.

Dette betyr for eksempel at selv den som produserer fly eller arrangerer boksestevner ut fra et ønske om å se ulykker, handler rettmessig hvis det ikke objektivt sett er noe å si på handlemåten.

Denne regelen kan begrunnes med at:

• Det har liten individual- eller allmennpreventiv effekt å gripe inn mot handlinger som objektivt sett holder seg innenfor normale grenser

• Det kan være i strid med samfunnets interesser å forby virksomhet som objektivt sett er nyttig, selv om motivet er forkastelig

Unntak: Når hensikten har betydning

Det er likevel nå allment anerkjent at hensikten og andre subjektive momenter kan være av betydning for vurderingen av om en handling er ulovlig. Dette prinsippet har særlig betydning på følgende områder:

1. Offentlig myndighetsutøvelse: Det er ofte formålet (hensikten) som avgjør om det foreligger lovlig myndighetsutøvelse eller ulovlig myndighetsmisbruk

2. Utøvelse av subjektive rettigheter: Sjikaneregelen tilsier at utøvelse av en rettighet kan være ulovlig hvis den utelukkende skjer for å skade andre

3. Særskilte straffebestemmelser: Ved enkelte straffebud kan motivet være avgjørende for om handlingen rammes. Dette er særlig aktuelt ved krigsforbrytelser og bistand til fienden under krig

Rettspraksis viser at domstolene i enkelte tilfeller har lagt vesentlig vekt på hensikten med handlingen:

• I en høyesterettsdom fra krigstiden ble tiltaltes ønske om å bidra til at tyskerne vant krigen ansett som avgjørende for at utleie av hester til kjøring på en flyplass var straffbar

• I Rt. 1946 s. 1169 uttalte Høyesterett at "skillet mellom rett og urett slett ikke alltid vil kunne fastlegges utelukkende etter kjennemerker som det etter vanlig tenkesett og språkbruk er naturlig å oppfatte og betegne som objektive"

• I Rt. 1996 s. 896 uttalte Høyesterett at ved avgjørelsen av om en handling som objektivt gikk inn under straffebudet for heleri kunne være straffri på grunnlag av en generell rettsstridsreservasjon, ville hensikten med handlingen kunne være av vesentlig betydning

I Rt. 1973 s. 1233, som gjaldt avlivning av en hund, fastslo Høyesterett at de subjektive motiver for avlivningen som hovedregel ikke skal tillegges vekt når lovens vilkår for avlivning er oppfylt. Likevel åpnet retten for at motivet i et gitt tilfelle kan være så usaklig at det må betegnes som misbruk som ikke kan tolereres.

Forsøk på forbrytelse ved faktisk uskadelige handlinger

Det er viktig å skille mellom lovlige handlinger innenfor den tillatte risiko og handlinger som i det ytre er normale og uskadelige, men som kan straffes som forsøk på en forbrytelse når den handlende på grunn av en villfarelse gikk ut fra at den var egnet til å fremkalle et skadelig resultat.

Eksempler på slike forsøkshandlinger:

• En person gir en annen sukker i kaffen i den tro at det er arsenikk (forsøk på drap)

• En person tar en ting i tyvs hensikt, som viser seg å være hans egen (forsøk på tyveri)

I disse tilfellene er det ikke den objektive risikoen som er avgjørende for straffbarheten, men gjerningspersonens subjektive forestillinger om handlingen.

Konklusjon

Læren om den tillatte risiko utgjør en viktig begrensning i strafferetten. Den fastslår at visse handlinger er lovlige selv om de medfører en risiko for skade, og at dette som hovedregel gjelder uavhengig av gjerningspersonens motiver eller hensikter.

Samtidig viser rettspraksis og juridisk teori at subjektive forhold som hensikt og motiv i enkelte tilfeller kan være relevante for å avgjøre om en handling er lovlig. Dette gjelder særlig ved offentlig myndighetsutøvelse, utøvelse av subjektive rettigheter, og i spesielle situasjoner der motivet er særlig klanderverdig.

Den tillatte risiko er dermed et eksempel på hvordan strafferetten må balansere objektive og subjektive elementer for å avgjøre hvor grensen mellom rett og urett skal trekkes i et moderne samfunn.