Det norske reaksjonssystemet i strafferetten: Historisk utvikling og dagens løsninger

Innledning: Fra fredløshet til moderne reaksjonsformer

Det norske strafferettslige reaksjonssystemet har gjennomgått en omfattende utvikling fra middelalderens harde straffer til dagens mer differensierte og individualiserte reaksjonsformer. Denne utviklingen gjenspeiler endringer i samfunnets syn på straffens formål og betydning, fra ren gjengjeldelse til et mer nyansert syn hvor både gjengjeldelse, allmennprevensjon og individualprevensjon spiller inn.

Historisk utvikling av straffesystemet

Fra middelalderens straffesystem til opplysningstiden

I våre gamle norske lover var fredløshet (utlegd) og bøter de viktigste straffene. Fredløshet innebar at lovbryteren ble utstøtt fra samfunnet og kunne drepes av hvem som helst uten at dette medførte straff. Egentlige frihetsstraffer fantes ikke i de gamle lovene, selv om det i enkelte tilfeller kunne idømmes tvangsarbeid.

Etter hvert som staten ble sterkere organisert, og den oppfatning vant frem at det er statens oppgave å straffe forbrytelser, skiftet reaksjonssystemet karakter. Fredløsheten ble erstattet av offentlige døds- og legemsstraffer. I hovedsak ble dette gjennomført allerede ved Magnus Lagabøters lover, men ennå i Norske Lov av 1687 ga enkelte bestemmelser anvisning på fredløshet, som da i realiteten betydde landsforvisning.

Av legemsstraffer hadde lovgivningen i slutten av middelalderen og i de første århundrer av den nyere tid et rikt utvalg: Pisking, brennemerking, utskjæring av tungen, avhugging av en hånd eller to fingre. Straffene ga ofte uttrykk for tanken om at straffen skulle være et speilbilde av forbrytelsens karakter.

Systemet med lovbestemte bøter til den krenkede og til kongen ble avskaffet først ved kriminalloven av 1842. Frihetsstraff kom ikke til større anvendelse før i det 17. århundre. Etter Norske Lov var straffarbeid en vanlig straff for mange forbrytelser, særlig tyveri, og fengsel på vann og brød var også kjent.

Opplysningstiden og humanisering av straffen

Opplysningstidens humanitetsideer førte til en vesentlig formildelse av straffesystemet, først i praksis, senere også i lovgivningen. Brennemerking og andre lemlestelsesstraffer ble avskaffet ved lov i 1815, da man mente at disse ikke sto "i passende Harmonie med de liberale Grundsætninger, Constitutionen forkynder".

Anvendelsen av dødsstraffen ble etter hvert sterkt innskrenket. Ved straffeloven av 1902 ble den helt avskaffet for vanlige forbrytelser, selv om den ble opprettholdt i den militære straffelov. Under andre verdenskrig ble anvendelsesområdet for dødsstraff utvidet, men ved en lovendring i 1979 gikk alle bestemmelser om dødsstraff ut av norsk lovgivning.

Dagens straffesystem

Hovedstraffer og tilleggsstraffer

Straffesystemet i straffeloven fremgår av lovens §§ 15 og 16. Hovedstraffene er:

• Fengsel

• Forvaring

• Hefte

• Samfunnsstraff

• Bøter

I særlige tilfeller kan det anvendes rettighetstap som hovedstraff. Dette kan innebære tap av offentlig stilling eller tap av retten til å inneha visse stillinger eller utøve en viss virksomhet.

Tilleggsstraffene omfatter:

1. Rettighetstap som nevnt i §§ 30 og 31

2. Forbud mot å oppholde seg i bestemte områder (§ 33)

Forskjellen mellom hoved- og tilleggsstraffene er den rent formelle at hovedstraff kan ilegges alene, mens en tilleggsstraff bare kan ilegges i forbindelse med en hovedstraff.

Straffelovens opprinnelige prinsipp var at flere hovedstraffer ikke kunne ilegges ved siden av hverandre. Dette prinsippet er imidlertid etter hvert gjennombrutt av flere unntak. I 1985 fikk straffeloven en ny § 26 a som gir generell hjemmel for å idømme bøtestraff sammen med frihetsstraff, selv om det overtrådte straffebud ikke hjemler bøtestraff.

Individtilpassede reaksjoner

Et karakteristisk trekk ved den nyere strafferettsutvikling er de økte mulighetene påtalemyndighet og domstoler har fått til å velge en reaksjon som i det individuelle tilfelle fremstår som hensiktsmessig og rettferdig.

I eldre rett var straffen som regel absolutt bestemt. Når skyldspørsmålet var avgjort, var det også avgjort hvilken straff lovovertrederen skulle få. Etter dagens rett kan påtalemyndigheten ved en betinget eller ubetinget påtaleunnlatelse spare lovovertrederen for å få saken fremmet for retten dersom dette anses som mest hensiktsmessig. Påtalemyndigheten kan også avgjøre en sak ved å overføre den til megling i konfliktrådet.

Domstolen har vanligvis til disposisjon en vid strafferamme som gjør det mulig å ta hensyn til alle konkrete omstendigheter i den enkelte sak. Som regel har domstolen valget mellom å gjøre dommen betinget eller ubetinget. Blir dommen gjort betinget, kan det settes vilkår tilpasset det konkrete tilfellet. Det kan også idømmes samfunnsstraff i stedet for fengsel.

Oppdragende og sikrende forholdsregler

Parallelt med det ordinære straffesystemet utviklet det seg i første halvdel av 1900-tallet særlige behandlingsformer for visse grupper av lovovertredere: de unge, de psykisk avvikende, tilbakefallsforbryterne, løsgjengerne og alkoholmisbrukerne.

Ved slike særforholdsregler var det primært individualpreventive hensyn som lå til grunn. Viktige milepæler i denne utviklingen var:

• Vergerådsloven av 1896

• Løsgjengerloven av 1900

• Arbeidsskoleloven av 1928 (i kraft fra 1951)

• Bestemmelsene om sikring og forvaring fra 1929

I senere tid har det imidlertid skjedd et sterkt omslag. De tidsubestemte særforholdsreglene har kommet i miskreditt, og utviklingen har beveget seg tilbake mot et mer klassisk strafferettssystem hvor forholdsmessighet mellom forbrytelse og straff er et fundamentalt prinsipp.

Utviklingen for unge lovovertredere

Prinsippet om oppdragelse i stedet for straff for unge lovovertredere ble slått fast i vergerådsloven av 1896 og ytterligere understreket i barnevernloven av 1953. Denne tankegangen ble også anvendt på eldre ungdom, blant annet gjennom arbeidsskoleloven av 1928 (først i kraft fra 1951), som tok sikte på unge lovovertredere mellom 18 og 23 år.

Arbeidsskolen ble imidlertid ingen suksess. Forventningene om yrkesopplæring viste seg lite realistiske, elevene oppfattet ikke tiltaket som en utstrakt hånd, og tilbakefallsprosenten var høy. I 1965 ble arbeidsskoleloven avløst av "lov om strafferettslege åtgjerder mot unge lovbrytarar", der arbeidsskolen ble omdøpt til ungdomsfengsel og ungdomsarrest ble innført som en korttidsbehandling.

I 1974 ble hele ungdomsforbryterloven opphevet. Den samme utviklingen skjedde i de andre nordiske landene. De store forhåpningene om å erstatte straff med opplæring og påvirkning overfor unge lovovertredere viste seg å være lite realistiske.

Kriminalomsorg i frihet

Gjennom store deler av 1900-tallet var det en sterk strømning i retning av å begrense anvendelsen av frihetsstraff og erstatte den med tilsyn og kontroll uten anbringelse i anstalt. Tanken var at mange lovovertredere bare trenger en viss grad av ledelse, hjelp og tilsyn for å holde seg på rett vei.

I Norge har man tradisjonelt satt vilkår om tilsyn ved betinget dom og betinget påtaleunnlatelse. Arbeidet med lovovertredere på frifot ble tidligere organisert av lokale vernelag, men fra 1. januar 1980 ble virksomheten overtatt av staten.

Kriminalomsorgen i frihet har tradisjonelt hatt to hovedoppgaver:

1. Utføre personundersøkelser i straffesaker, til hjelp for påtalemyndigheten og domstolene

2. Bistå og føre tilsyn med lovovertredere som har fått betinget påtaleunnlatelse eller betinget dom, er idømt samfunnstjeneste, eller som er løslatt på prøve

Ved vedtakelsen av straffegjennomføringsloven av 2001 ble tilsyn opphevet som særvilkår i de fleste strafferettslige prøvesituasjoner og delvis erstattet med andre vilkår. Dette markerer en utvikling hvor friomsorgen i stadig større grad blir et ledd i strafferettspleien.

Konfliktråd og restorative justice

I 1980-årene ble det i mange kommuner etablert konfliktråd som et alternativ til rettsapparatet. Ordningen ble lovfestet i 1991. Konfliktrådene skal bringe lovovertrederen og offeret sammen ansikt til ansikt og prøve å få i stand en frivillig ordning hvor lovovertrederen gjør opp for seg.

Megling i konfliktrådet krever partenes samtykke. Hvis partene blir enige om en avtale, og denne blir godkjent og oppfylt, er lovovertrederen ferdig med saken, og den blir ikke anmerket i bøte- eller strafferegisteret.

Ved lovendring i 2003 ble oppmøte i konfliktråd og gjennomføring av megling også gjort til et særlig vilkår ved betinget dom. Megling i konfliktråd kan også inngå som et element i gjennomføring av samfunnsstraff.

Reaksjonssystemet i praksis

Statistikken viser at for forbrytelser ble det i 2002 idømt vel 6500 ubetingede fengselsstraffer (når deldommer medregnes) og vel 5650 betingede reaksjoner (inkludert samfunnstjeneste/samfunnsstraff). De fleste ubetingede fengselsstraffer for vinningsforbrytelser gis til tilbakefallsforbrytere.

For forseelser er bildet annerledes. Totaltallet er mye større enn for forbrytelser, og bøtestraff er den klart dominerende reaksjonen, særlig i form av forenklet forelegg for overtredelser av vegtrafikkloven.

Effekten av reaksjonene

Tilbakefallsstatistikken viser at tilbakefallsprosenten er klart høyest for dem som blir dømt til ubetinget fengselsstraff, mens den er vesentlig lavere for dem som blir idømt en reaksjon i frihet. Generelt synes det å være slik at mildere reaksjon gir mindre tilbakefall.

Dette sier imidlertid mer om hvem som blir idømt de forskjellige reaksjoner enn om virkningen av dem. Blant dem som får betinget dom, dominerer de tidligere ustraffede, mens blant dem som får ubetinget dom, er det omvendt.

Forskning tyder på at forskjellen i tilbakefallstallene i det vesentlige skyldes sammensetningen av de ulike lovbrytergruppene, og at det ikke finnes særlig grunnlag for å si at en reaksjon generelt er bedre eller dårligere enn en annen med hensyn til individualpreventiv effekt.

Konklusjon

Det norske reaksjonssystemet har gjennomgått en lang utvikling fra middelalderens harde straffer til dagens nyanserte system med vekt på individualisering og rehabilitering. Samtidig har pendelen de senere årene svingt noe tilbake, med økt vekt på forholdsmessighet mellom forbrytelse og straff. Utfordringen for fremtidens strafferettssystem vil være å finne den rette balansen mellom hensynet til rettslikhet og forholdsmessighet på den ene side, og behovet for individualisering og restorative justice på den annen.