Tvister om foreldreansvar – domstolens vurderinger etter barneloven

Foreldre har i utgangspunktet stor avtalefrihet når det gjelder foreldreansvar. De kan fritt avtale hvem som skal ha foreldreansvaret og står også fritt til å endre både avtaler og avgjørelser dersom de ønsker dette og er enige om det, jf. barneloven § 63 første ledd. Når foreldrene ikke blir enige om hvem som skal ha foreldreansvaret, eller ikke er enige om å endre en inngått avtale, kan hver av dem reise sak for retten, jf. barneloven § 56, jf. § 63 andre ledd.

Barnets beste som overordnet prinsipp

En avgjørelse om hvem som skal ha foreldreansvaret, skal etter barneloven § 48 først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Dette er det grunnleggende prinsippet som domstolene alltid må forholde seg til i slike saker. Domstolen kan fastsette felles foreldreansvar eller at én av foreldrene får ansvaret alene.

Felles foreldreansvar eller aleneansvar

Domstolene kan fastsette felles foreldreansvar selv om én av foreldrene motsetter seg at den andre skal ha del i dette. Dette ble først etablert i Høyesteretts avgjørelse Rt. 1994 s. 992, hvor resultatet ble felles foreldreansvar mot farens ønske. Dersom en av foreldrene uttrykkelig ikke ønsker å ha del i foreldreansvaret, kan det imidlertid neppe fastsettes felles foreldreansvar.

Fordeling av foreldreansvarets innhold

Det må legges til grunn at foreldreansvaret ikke kan fordeles eller begrenses innholdsmessig av domstolene. Dette ble avklart av Høyesterett i Rt. 2000 s. 185, hvor et flertall på 3-2 slo fast at det ikke var adgang til å foreta innskrenkninger i foreldreansvarets innhold. Saken gjaldt et tidligere samboerpar hvor lagmannsretten hadde bestemt felles foreldreansvar, men med den begrensning at faren ikke kunne motsette seg at moren flyttet sammen med barna til Tyskland. Høyesteretts flertall kom til at det ikke var adgang til å foreta en slik innskrenkning.

Ved lovendring fra 4. september 2015 ble imidlertid domstolenes kompetanse utvidet, slik at domstolen nå kan ta stilling til spørsmål om flytting med barnet ut av landet. Etter barneloven § 56 tredje punktum kan forelder med foreldreansvar, eller forelder som samtidig krever del i foreldreansvaret, reise sak om flytting med barnet ut av landet. Dette innebærer at domstolen kan bestemme at en forelder kan flytte med barnet ut av landet, uten at den andre forelder fratas foreldreansvaret.

Vurderingsnormen for felles foreldreansvar

I forarbeidene til barneloven er det gitt sterke føringer for domstolenes vurdering. Det fremheves at hvis det ikke hefter forhold ved den som ønsker del i foreldreansvaret som gjør at vedkommende er uegnet til å utøve foreldreansvaret, bør vedkommende normalt få medhold i kravet om felles foreldreansvar. Dette gjelder særlig der partene har bodd sammen og den som ønsker foreldreansvar har deltatt i omsorgen og har et nært forhold til barnet.

Stortingskomiteen forsterket dette synet ytterligere ved å understreke at det ikke er rimelig at den ene av foreldrene får foreldreansvaret alene, bare fordi vedkommende ønsker at den andre ikke skal ha det.

Forskjellige utgangspunkt ved samlivsbrudd og når foreldrene aldri har bodd sammen

Gjennom høyesterettspraksis er det etablert ulike vurderingsnormer avhengig av foreldrenes tidligere samlivssituasjon:

1. Ved samlivsbrudd: I Rt. 2003 s. 35 fastslo Høyesterett at regelen ved samlivsbrudd er felles foreldreansvar med mindre særlige grunner tilsier at den ene av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene. En mor eller far vil ikke få foreldreansvaret alene bare fordi vedkommende motsetter seg felles foreldreansvar.

2. Når foreldrene aldri har bodd sammen: I Rt. 2011 s. 1572 presiserte Høyesterett at når foreldrene aldri har bodd sammen, eller ikke har bodd sammen i barnets levetid, foretas det en totalvurdering av hva som er til barnets beste uten å ta utgangspunkt i en regel om felles foreldreansvar. Dette ble også lagt til grunn i Rt. 2010 s. 216.

Momenter i domstolenes vurdering

I den konkrete vurderingen ser domstolene på flere faktorer, herunder:

1. Om det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene som gjør samarbeid vanskelig

2. Barnets særlige sårbarhet eller behov

3. Foreldrenes evne til å samarbeide om barnets beste

4. Graden av kontakt og tilknytning mellom barnet og den som krever foreldreansvar

5. Omfanget av samvær, og om dette gir grunnlag for meningsfull utøvelse av foreldreansvaret

Foreldreansvar etter dødsfall

Ved tvister om foreldreansvar etter dødsfall gjelder barneloven § 64. I slike tilfeller skal retten legge vekt på om den gjenlevende ønsker foreldreansvaret. Videre bør det legges vekt på avdødes ønsker, særlig hvis de er skriftlige.

I Rt. 2011 s. 1439 uttalte Høyesterett at det skal legges vekt på biologisk tilknytning, men at dette bare er ett av flere momenter i den konkrete totalvurdering av barnets beste. Dersom det er tvil om hvilken løsning som er best for barnet, bør den gjenlevende av foreldrene få foreldreansvaret. Men hensynet til biologisk tilknytning må vike dersom andre forhold samlet sett gjør at barnet vil bli bedre stilt om andre overtar foreldreansvaret.

Konklusjon

Domstolenes håndtering av tvister om foreldreansvar er fundamentert i prinsippet om barnets beste. Vurderingen er sammensatt og baserer seg på konkrete omstendigheter i den enkelte sak. Med utgangspunkt i om foreldrene tidligere har bodd sammen eller ikke, anvender domstolene ulike tilnærminger, men alltid med barnets interesser og behov som det sentrale vurderingstema.