Barnets faste bosted – regler og vurderinger etter barneloven

Når foreldre ikke bor sammen, blir spørsmålet om hvor barnet skal ha sitt faste bosted et viktig tema. Barneloven gir regler for hvordan dette skal avgjøres, og rettspraksis har bidratt til å utdype hvilke hensyn som bør vektlegges. Denne artikkelen gjennomgår regelverket og praksis knyttet til fast bosted for barn.

Foreldreansvar og fast bosted

Foreldreansvar og fast bosted er i utgangspunktet to atskilte forhold. Foreldreansvaret dreier seg om hvem som skal ha omsorgsplikt samt bestemmelsesrett og -plikt overfor barnet, mens fast bosted handler om hvor barnet rent faktisk skal ha sitt hjem. Disse spørsmålene har likevel nær sammenheng, blant annet fordi hvor barnet skal bo fast er en av de avgjørelsene som de med foreldreansvar kan ta.

Hvis en av foreldrene har foreldreansvaret alene, har vedkommende også rett og plikt til å ha barnet boende fast hos seg. I tilfeller hvor foreldrene ikke bor sammen, men har felles foreldreansvar, må det særskilt tas stilling til hvor barnet skal bo. Den barnet bor fast hos, må også ha eller ha del i foreldreansvaret.

Avtalefrihet og domstolens løsningsalternativer

Foreldre som ikke bor sammen, har i henhold til barneloven § 36 første ledd full avtalefrihet med hensyn til om barnet skal bo fast hos begge eller hos én av dem. Det første kalles ofte delt bosted, og innebærer at barnet skal bo vekselvis hos begge foreldrene, ut fra nærmere avtalte tidsintervaller.

Hvis foreldrene ikke klarer å bli enige, kan spørsmålet bringes inn for domstolene. Etter barneloven § 36 andre ledd første punktum må domstolene da i utgangspunktet velge bosted hos én av foreldrene. Domstolene har imidlertid en begrenset adgang til å pålegge delt bosted dersom det foreligger "særlege grunnar". At dette skal være en unntaksregel, følger både av lovens ordlyd og forarbeidene.

For at domstolene skal kunne idømme delt bosted må flere forutsetninger være til stede:

• Foreldrene må bo i nær geografisk avstand

• Barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem

• Foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå

• Barnet må selv trives med en slik ordning

I forarbeidene fremheves det at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette, og at delt bosted ikke antas å være aktuelt for barn under syv år.

Barnets beste som overordnet prinsipp

I Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 er det slått fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Av barneloven § 48 første ledd fremgår det at avgjørelser om foreldreansvar, om hvor barnet skal bo fast, og om samvær først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet.

Dette innebærer at også andre hensyn kan være relevante, men bare subsidiært. Høyesterett har tolket loven slik at bare når ingen av løsningene utpeker seg som den beste for barnet, kan andre hensyn komme inn ved avgjørelsen.

Sentrale argumenter i rettspraksis

Gjennom rettspraksis har det utkrystallisert seg visse argumenter som har stor gjennomslagskraft i helhetsvurderingen av hvor et barn skal bo fast:

Risiko ved miljøskifte (status quo-prinsippet)

Hensynet til å unngå den risiko som et miljøskifte kan innebære for barn, har over tid vært det mest sentrale argumentet i rettspraksis. Dette blir også kalt status quo-prinsippet fordi det innebærer at den etablerte ordningen opprettholdes.

Når dette hensynet blir utslagsgivende, bygger retten på en formodning om at det er best for barnet å forbli i sin eksisterende omsorgssituasjon, å bevare tilknytning og stabilitet til den omsorgspersonen barnet faktisk bor hos, og/eller å bevare tilknytning til eksisterende bomiljø, venner og skole.

Høyesterett har i flere dommer fremhevet at det må kreves en viss sannsynlighet for at en flytting vil medføre fordeler for barna, for at man skal endre en vel fungerende ordning.

Best samlet foreldrekontakt

Et annet viktig hensyn er at barnet skal ha best mulig kontakt med begge foreldrene. Både barnekonvensjonen og barneloven bygger på at det er verdifullt for barn å ha kontakt med begge sine foreldre.

Denne vurderingen kommer særlig på spissen i saker hvor den barnet bor hos, ikke er villig til å samarbeide om samværsretten. Spørsmålet blir da om barnet skal måtte flytte, og dermed utsettes for den risiko som et miljøskifte kan innebære, for å oppnå bedre samlet foreldrekontakt.

I rettspraksis ser vi at hensynet til best samlet foreldrekontakt står sterkt, selv om også andre hensyn blir vektlagt og tidvis blir avgjørende. Foreldre som har dette argumentet på sin side, får ofte medhold.

Foreldrenes personlige forutsetninger og egenskaper

Foreldrenes personlige egenskaper er viktige i en vurdering av fast bosted, siden problemstillingen er hvor det vil være best for barnet å bo. Det er vanskelig å si noe generelt om hvilke egenskaper som foretrekkes, men rettslig sett er det et spørsmål om hvem som best er i stand til å oppfylle de rettigheter og forpliktelser som foreldreansvaret innebærer.

I praksis vil det ofte være slik at det er evnen til å gi omsorg, varme og kjærlighet som står sentralt. I lagmannsrettspraksis legges det ofte vekt på hvem som best evner å verne barnet mot voksenkonflikten.

Stabile, trygge oppvekstsvilkår

Dette hensynet kan relateres til bomiljø, om foreldrene er i arbeid, om familiesituasjonen fremtrer som stabil, eller om det er hyppig skifte av partnere, og til hvilke utviklingsmuligheter barnet tilbys hos hver av foreldrene.

Vurderingen av stabilitet blir gjerne gjort ut fra en langsiktig betraktning. At de fremtidige forholdene for barnet antas å bli mer stabile, kan etter en konkret vurdering også forsvare en kortvarig ustabilitet i forbindelse med en flytting.

Barnets ønske

Når det skal tas stilling til hvor det vil være best for et barn å bo, er det åpenbart at barnets mening om spørsmålet også må ha betydning. Høyesterett har tolket det slik at barnets mening inngår som en del av "barnets beste"-vurderingen.

Etter barneloven § 31 skal et barn som er fylt syv år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, få informasjon og anledning til å si sin mening før det blir tatt avgjørelse om personlige forhold for barnet, blant annet om foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast og samvær. Når barnet er fylt tolv år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Selv om barnet har et ønske om bosted, vil det ikke være slik at rettens konklusjon alltid blir i samsvar med det. Dette er også naturlig, da barnets mening bare er en del av det som retten skal bygge sin konklusjon på.

Splittelse av søsken

Det har lenge vært alminnelig enighet om at søskenpar ikke bør splittes, med den begrunnelse at når foreldrene skiller lag, kan søsken ha ekstra behov for den støtte og stabilitet de kan få hos hverandre.

Heller ikke her kan det opereres med noen absolutte sannheter, men det må foretas konkrete vurderinger. Hensyn som i visse tilfeller kan tilsi splitting av søsken, er barnas egne ønsker, at det er stor aldersforskjell, at søskenflokken ikke fungerer godt sammen, eller at søskenflokken er stor, og at hver av foreldrene ikke har kapasitet til å ta seg av alle.

Oppsummering

Avgjørelser om hvor et barn skal bo fast, skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet. Det skal foretas en konkret helhetsvurdering hvor flere hensyn veies mot hverandre. De sentrale momentene som vektlegges i rettspraksis er risiko ved miljøskifte, hensynet til best samlet foreldrekontakt, foreldrenes personlige egenskaper, stabile oppvekstsvilkår, barnets eget ønske og hensynet til at søsken skal vokse opp sammen.

Selv om foreldre oppmuntres til å bli enige om hvor barnet skal bo fast, gir barneloven og rettspraksis et solid grunnlag for de tilfellene der saken må avgjøres av domstolene.