Foreldreansvarets innhold og grenser – omsorg, bestemmelsesrett og barns rettigheter

Foreldreansvar er et sentralt begrep i norsk familierett. Begrepet kom inn i lovverket med barneloven av 1981 og erstattet de tidligere begrepene «foreldremyndighet» og «foreldremakt». Bakgrunnen for begrepsendringen var et ønske om å fremheve barnas rettigheter og foreldrenes plikter.

Omsorg og bestemmelse

Foreldreansvaret innebærer etter barneloven § 30 en omsorgsplikt og en bestemmelsesrett og -plikt. Disse skal utøves ut fra barnets interesser og behov. Dette innebærer at barnets interesser skal være styrende, men det utelukker ikke at det tas hensyn til andre familiemedlemmer.

Omsorgsplikten

Omsorgsplikten fremgår av barneloven § 30 første punktum, og er den grunnleggende forpliktelsen for dem som har foreldreansvaret. Ordlyden fastslår at barnet har «krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret».

Retten til omsorg og omtanke omfatter:

• Tilfredsstillelse av barnets behov for kjærlighet, trygghet og oppmerksomhet

• Stell, pleie og tilsyn

• Muligheter for lek og stimulering

• Hjelp til lekser

Andre sider av omsorgsplikten fremkommer av barneloven § 30 andre ledd, hvor det slås fast at barnet har rett til «forsvarleg oppseding og forsyting», samt at de med foreldreansvaret skal sørge for at barnet får «utdanning etter evne og givnad». Dette innebærer at foreldreansvaret også omfatter en plikt til å gi oppdragelse, for eksempel i form av veiledning i sosial omgang mellom mennesker samt lek og samvær med andre barn. I tillegg skal barnets behov for mat, klær og et sted å bo dekkes.

Samlet sett går omsorgsplikten etter barneloven § 30 ut på å dekke eller legge til rette for dekning av nødvendige fysiske og psykiske behov hos barnet.

Bestemmelsesretten og -plikten

Bestemmelsesretten og -plikten fremgår av barneloven § 30 første ledd andre punktum. De som har foreldreansvaret har «rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§31 til 33 set».

Bestemmelsesretten og -plikten knytter seg til avgjørelser om personlige forhold, noe som omfatter det meste, bortsett fra økonomiske spørsmål, som er regulert av vergemålsloven. Personlige forhold omfatter blant annet:

• Vergemål

• Medisinsk behandling

• Utstedelse av pass

• Valg av type skole

• Samtykke til adopsjon

• Navnevalg

• Samtykke til ekteskapsinngåelse

• Innmelding i trossamfunn

• Samtykke til medisinske inngrep

• Flytting utenlands

Begrensninger i foreldreansvarets utøvelse

Bestemmelsesretten er omfattende, men likevel begrenset på flere måter:

1. Generell begrensning: Foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov

2. Barnets med- og selvbestemmelsesrett: Etter barneloven §§ 31 til 33

3. Konkrete bestemmelser som beskytter barn: For eksempel barneloven § 30 a om at avtaler om ekteskap på vegne av barn ikke er bindende

4. Generelle forbud og påbud: Foreldrene kan ikke ta avgjørelser som bryter med forbud eller påbud, som aldersgrense for kjøring av bil eller kjøp av rusmidler

Barns med- og selvbestemmelsesrett

Både i Grunnloven, barnekonvensjonen og barneloven fremheves barnets rett til å si sin mening og plikten til å vektlegge denne.

Medbestemmelsesrett

Barnets medbestemmelsesrett etter barneloven innebærer at etter hvert som barnet blir i stand til å danne seg egne synspunkter om det saken dreier seg om, skal foreldrene høre hva barnet har å si før de tar avgjørelser om personlige forhold for barnet (§ 31 første ledd). De skal legge vekt på det barnet mener, alt etter hvor gammelt og modent barnet er.

I barneloven § 31 andre ledd er det fastslått at et barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få informasjon og anledning til å si sin mening før det blir tatt avgjørelse om personlige forhold for barnet, blant annet om foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast og samvær.

Selvbestemmelsesrett

Barns selvbestemmelsesrett reguleres dels av spesielle bestemmelser og dels av en generell regel. Den generelle regelen fremgår av barneloven § 33, som pålegger foreldrene å gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett med alderen og frem til det er myndig.

For spørsmål om inn- og utmelding av foreninger og valg av utdanning har barn fra fylte 15 år selvbestemmelsesrett (§ 32). Også en rekke andre lover gir barn selvbestemmelsesrett fra fylte 15 år, blant annet inn- og utmelding av religiøse trossamfunn og inngåelse av arbeidsavtaler.

For spørsmål knyttet til helse og medisinske forhold er barn i de fleste henseender gitt selvbestemmelsesrett fra fylte 16 år.

Forbud mot bruk av vold

Etter Grunnloven § 104 tredje ledd har barn rett til vern om sin personlige integritet. I barneloven § 30 tredje ledd oppstilles også et klart og uttrykkelig forbud mot bruk av vold mot barn:

«Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.»

Dette forbudet understreker at barns integritet skal være vernet på minst like god måte som voksnes, og at barn på grunn av sin sårbarhet, det uproporsjonale forholdet mellom barn og foreldre, og det spesielle tillits- og avhengighetsforholdet mellom barn og foreldre skal ha et bedre vern enn voksne mot krenkelser.

Vold og overgrep mot barn kan straffes etter bestemmelsene i straffeloven, særlig straffeloven 2005 kapitlene 24, 25 og 26.

Utenlandsreiser og flytting

Barneloven skiller mellom flytting/opphold utenfor landet (§ 40) og utenlandsreiser (§ 41).

Har en forelder foreldreansvaret alene, kan vedkommende flytte ut av landet med barnet (§ 40 første ledd). Har foreldrene felles foreldreansvar, må begge samtykke til slik flytting (§ 40 andre ledd).

For andre utenlandsreiser er hovedregelen at den som har del i foreldreansvaret eller har det alene, kan ta barnet med eller sende barnet på «stuttare utanlandsferder» (§ 41 første ledd). I tilfeller der det er usikkerhet om barna vil komme tilbake, kan retten ved kjennelse sette forbud mot utenlandsreiser.

Foreldre uten del i foreldreansvaret kan som hovedregel ikke reise ut av landet med barnet uten samtykke fra den andre (§ 41 fjerde ledd første punktum).

Foreldreansvarets innhold og grenser er dermed omfattende og sammensatt, og balanserer barnets rettigheter og behov opp mot foreldrenes rett og plikt til å ta avgjørelser. Til sammen danner disse reglene et rammeverk som skal sikre at barnets beste ivaretas i samsvar med norsk lov.