Forsøk i norsk strafferett - fra forberedelse til fullbyrdelse

Innledning: De tre stadier i realisering av et forbrytersk forsett

I norsk strafferett sondrer man mellom tre stadier i realiseringen av et forbrytersk forsett:

1. Den straffrie forberedelse

2. Det straffbare forsøk

3. Den fullbyrdede forbrytelse

Hovedregelen er at forsøk på forbrytelser er straffbare, men straffes mildere enn fullbyrdede forbrytelser (straffeloven §§ 49 og 51). Forsøk på forseelser er derimot ikke straffbare (§ 49, 2. ledd). Ved forbrytelser får grensen mellom forsøk og fullbyrdelse derfor primært betydning for straffens størrelse, mens den ved forseelser blir avgjørende for selve straffbarheten.

Straffeloven § 49 definerer forsøk slik: "Strafbart Forsøg foreligger, naar en Forbrydelse ei er fuldbyrdet, men der er foretaget Handling, hvorved dens Udførelse tilsigtedes paabegyndt." Denne definisjonen angir grensen både oppad mot den fullbyrdede forbrytelse og nedad mot den straffrie forberedelse.

Grensen mellom forsøk og fullbyrdet forbrytelse

Grensen mellom forsøk og fullbyrdet forbrytelse er i prinsippet enkel å trekke: Fullbyrdet er forbrytelsen når alt det foreligger som det enkelte straffebud krever. Hva som skal til, beror på beskrivelsen i straffebudet.

For eksempel:

• Ved straffebud som retter seg mot forvoldelsen av et skadelig resultat, er forbrytelsen ikke fullbyrdet før resultatet er inntrådt som en adekvat følge av handlingen

• Ved faredeliktene kreves det at det er inntrådt en fare som en adekvat følge av handlingen

• Hvor straffebudet beskriver selve handlemåten, avhenger fullbyrdelsestidspunktet av hvilke uttrykk loven har brukt

Enkelte straffebud er formulert slik at overtredelsen er fullbyrdet allerede ved en forsøkshandling, for eksempel § 98: "Den som søker å bevirke eller å medvirke til at rikets statsforfatning forandres ved ulovlige midler". I slike tilfeller blir det ikke tale om å skjelne mellom forsøk og fullbyrdet overtredelse.

Grensen mellom forsøk og forberedende handling

Grensen mellom straffbart forsøk og straffri forberedelse er mer komplisert. For at en handling skal regnes som et straffbart forsøk, må forbrytelsens utførelse være "tilsiktet påbegynt" ifølge § 49.

Det avgjørende er om handlingen, når den forbryterske virksomhet ses i sammenheng og i lys av samtlige ledsagende omstendigheter, viser at gjerningspersonen nå går direkte mot et forbrytersk mål. Gjerningspersonens opptreden må vise at forberedelsenes og overveielsenes tid er forbi, og at han nå skrider til verket.

Dette innebærer at:

1. Det må foreligge fullbyrdelsesforsett hos gjerningspersonen

2. Fullbyrdelsen skulle etter gjerningspersonens forutsetninger skje i noenlunde umiddelbar sammenheng med den foretatte handling

Å anskaffe redskaper, treffe avtale med andre deltakere eller foreta undersøkelser på åstedet er straffrie forberedelseshandlinger. Også løfte eller tilbud om å utføre en forbrytelse regnes i alminnelighet bare som forberedende handling.

Ved vurderingen av hvor langt gjerningspersonen må være kommet for å kunne straffes for forsøk, legges det vekt på hvor stor den psykologiske forskjell er mellom den handling som allerede er utført, og den som står igjen. Det avgjørende er om handlingen har nådd et punkt hvor det er naturlig å si at utførelsen av forbrytelsen er påbegynt.

Utjenlig forsøk

Et særskilt spørsmål er om forsøket må ha medført objektiv fare for et fullbyrdet rettsbrudd for å være straffbart, eller om gjerningspersonens subjektive forestillinger er helt ut avgjørende. Dette er problemet om det såkalte utjenlige forsøk.

Man sondrer mellom:

• Forsøk med utjenlig middel (f.eks. forsøk på drap med et stoff som i virkeligheten er uskadelig)

• Forsøk mot utjenlig objekt (f.eks. forsøk på tyveri fra en tom lomme)

I norsk rett er det klart at også utjenlige forsøk er straffbare. Dette følger av straffelovens uttrykk "tilsigtedes paabegyndt" i § 49, som fastslår et subjektivt forsøksprinsipp. Det avgjørende er ikke om handlingen objektivt sett var egnet til å fullbyrde forbrytelsen, men om gjerningspersonen trodde den var det.

Eksempler fra rettspraksis:

• En mann som hadde prøvd å åpne et pengeskrin ved å slå på det med en takstein, ble dømt for forsøk på grovt tyveri selv om metoden var utjenlig (Rt. 1932 s. 1034)

• En bilfører ble dømt for forsøk på promillekjøring selv om bilen satt fast i grusen og ikke kunne kjøre (Rt. 1971 s. 416)

• En person som hadde oppbevart og videresendt en pakke han trodde inneholdt narkotika, men som faktisk inneholdt koffein, ble dømt for forsøk på narkotikaforbrytelse (Rt. 1993 s. 916)

Tradisjonelt unntar man imidlertid fra forsøksstraff handlinger som skyldes ren overtro, f.eks. forsøk på å ta livet av noen ved bønner eller forbannelser.

Forberedelseshandlinger som selvstendige forbrytelser

Selv om forberedelseshandlinger som hovedregel er straffrie, har lovgiver i enkelte tilfeller gjort slike handlinger til selvstendige forbrytelser (delictum sui generis). Det er særlig forberedelseshandlinger som har en særlig farlig karakter, og som også i det ytre mer eller mindre bærer preg av et forbrytersk formål, som er stilt i en slik særstilling.

Eksempler:

• Inngåelse av avtale om å utføre visse alvorlige forbrytelser (§§ 94, 104, 147 a, 159, 162 c, 223, 225, 233 a og 269)

• Anskaffelse av skytevåpen, sprengstoff eller andre midler til å begå forbrytelser (f.eks. §§ 161, 177 og 269 nr. 2)

• Ved dokumentfalsk er ikke bare bruk av falske dokumenter (§ 183), men også selve forfalskningen (§ 185) og forberedelse til dokumentfalsk (§ 186) egne forbrytelser

Når en handling først er gjort til en egen forbrytelse, bedømmes den på enhver måte som en annen forbrytelse, og det kan bli tale om forsøk på denne handlingen.

Subjektive vilkår for forsøksstraff

For forsøksstraff kreves forsett. Dette fremgår av forsøksdefinisjonen i § 49, som bruker uttrykket "tilsigtedes paabegyndt". Forsøk på uaktsomme forbrytelser er ikke straffbart.

Loven krever ikke hensikt, men bare vanlig forsett. Forsøket og den fullbyrdede forbrytelse er altså identiske på den subjektive side; forskjellen ligger i det objektive.

Straffen for forsøkshandlinger

Forsøk skal straffes mildere enn den fullbyrdede forbrytelse (§ 51). Dette er ikke bare en adgang for retten, men et påbud. Det innebærer at:

1. Den lengstestraff straffebudet setter for forbrytelsen ikke kan anvendes på en forsøkshandling

2. Det skal fastsettes en mindre straff enn den som ville ha vært passende om forbrytelsen var fullbyrdet

Loven åpner også for en nedsettelse av straffen under det vanlige lavmål og til en mildere straffart (§ 51, 1. ledd, 2. punktum).

I enkelte tilfeller har lovgiver bestemt at forsøk skal straffes likt med fullbyrdet forbrytelse (f.eks. § 100), eller at det kan straffes likt (§§ 148 og 151 a, 3. ledd).

Kvalifisert forsøk

Ofte er forsøket på en forbrytelse samtidig en fullbyrdet mindre forbrytelse (kvalifisert forsøk):

• Forsøk på drap kan være en fullbyrdet legemsbeskadigelse

• Forsøk på voldtekt kan være en fullbyrdet legemsfornærmelse og tvang

• Forsøk på innbruddstyveri kan være et fullbyrdet innbrudd

Det kan i disse tilfellene være tvil om man skal domfelle både for forsøket og for den mindre, fullbyrdede forbrytelse, eller om man skal nøye seg med domfellelse for forsøket. Rettspraksis er ikke konsekvent på dette området. Hvis det blir domfelt bare for forsøk, kan straffen i alle fall ikke settes under minimum for den forbrytelse som er fullbyrdet i forbindelse med forsøket.

Sammenligning med andre nordiske land

Forsøkslæren viser betydelige ulikheter mellom de nordiske land:

• Danmark går langt i retning av forsøksstraff: Også forberedende handlinger bedømmes der som straffbart forsøk, og loven sier ikke som hos oss at forsøk skal straffes mildere enn fullbyrdet forbrytelse, bare at det kan skje

• Sverige har på den annen side ingen alminnelig regel om straff for forsøk; forsøket kan bare straffes hvor det enkelte straffebud uttrykkelig sier det. Utjenlig forsøk er som regel straffritt etter svensk rett

Konklusjon

Forsøkslæren i norsk strafferett balanserer mellom hensynet til straffverdigheten av den forbryterske vilje som har manifestert seg i handling, og hensynet til at handlingen ikke har ført til den skade som straffebudet primært tar sikte på å forhindre. Systemet med tre stadier - straffri forberedelse, straffbart forsøk og fullbyrdet forbrytelse - gir domstolene mulighet til å nyansere straffansvaret etter hvor langt den forbryterske plan er kommet i sin realisering.