Forsett, hensikt og overlegg i strafferetten

I norsk strafferett står skyldformene sentralt for å avgjøre straffansvar. Den norske straffeloven har ikke gitt noen definisjon av begrepene forsett, hensikt og uaktsomhet, noe som overlater til rettslig teori og praksis å trekke opp grensene. Denne artikkelen gir en grundig innføring i forsettsbegrepet, dets ulike former og avgrensninger, samt en analyse av begrepene hensikt og overlegg.

Forsettsbegrepet i norsk strafferett

I daglig tale brukes uttrykkene forsett, hensikt og overlegg ofte om hverandre, men i strafferetten har hver av disse begrepene sin bestemte tekniske betydning. To hovedteorier har historisk vært sentrale i forståelsen av forsett: viljesteorien, som definerer forsett som viljen til å foreta en handling av den art straffebudet beskriver, og bevissthets- eller forestillingsteorien, som ser forsett som bevisstheten om å foreta en slik handling.

Det reelle problemet er å trekke en grenselinje mellom de mest straffverdige tilfellene som hører hjemme under forsettet, og de mindre straffverdige som hører hjemme under uaktsomheten. Selv om forsett er utgangspunktet for straffansvar, har lovgivningen i enkelte tilfeller likestilt uaktsomhet med forsett. Dette gjelder for eksempel ved seksuell omgang med barn under 16 år, hvor det stilles et strengt aktsomhetskrav til gjerningspersonens kjennskap til barnets alder.

Når foreligger forsett?

Tilsiktet følge

Forsett med hensyn til en skadefølge foreligger for det første når følgen er tilsiktet – når gjerningspersonen har hatt et ønske om å fremkalle resultatet ved sin handling. Dette gjelder også når gjerningspersonen i utgangspunktet beklager følgen, men denne er nødvendig som middel til et videre mål, for eksempel når noen tar livet av en slektning for å arve.

Størrelsen på sannsynligheten for at resultatet skal inntreffe er irrelevant hvis det foreligger hensikt. Den som skyter mot en annen for å drepe, handler med drapsforsett selv om avstanden er så stor at det er svært usikkert om skuddet vil treffe.

Sannsynlighetsforsett

Forsett foreligger også når gjerningspersonen regner med en uønsket følge som sikker eller overveiende sannsynlig. Et eksempel er en person som setter fyr på sitt eget hus for å få forsikringsutbetalingen, men regner det som sikkert eller overveiende sannsynlig at leieboeren vil omkomme i brannen. Selv om gjerningspersonen ikke ønsker at menneskeliv skal gå tapt, er han eller hun likevel forsettlig drapsmann når handlingen utføres med bevissthet om at dette sannsynligvis vil bli resultatet.

Det avgjørende er den sannsynlighet som gjerningspersonen selv regner med, ikke den objektive sannsynlighetsgraden. I nyere rettspraksis er det lagt til grunn at sannsynlighetsforsett foreligger når gjerningspersonen har ansett det som mer sannsynlig at det straffbare resultatet ville inntreffe enn det motsatte.

Dolus eventualis – Følgen fremstilt som mulig

De vanskeligste tilfellene oppstår når et straffbart resultat verken har vært tilsiktet eller forutsett som sikkert eller overveiende sannsynlig, men har fremstilt seg som mer eller mindre mulig for gjerningspersonen. Utgangspunktet er at forsett ikke foreligger i disse tilfellene – gjerningspersonen har tatt en bevisst risiko, men dette er i seg selv bare nok til å konstatere bevisst uaktsomhet.

I norsk rett har imidlertid Høyesterett anerkjent en form for forsett kalt dolus eventualis etter den positive innvilgelsesteori. Denne formen for forsett foreligger når gjerningspersonen har tenkt seg muligheten av følgen, og bevisst bestemt seg for å gjennomføre handlingen selv om følgen skulle inntreffe. Et eksempel er en skraphandler som vurderer muligheten for at varer han kjøper er tyvegods, men bestemmer seg for å gjennomføre handelen uansett.

Den hypotetiske innvilgelsesteori, som bygger på en vurdering av hva gjerningspersonen ville ha gjort hvis han/hun hadde regnet med følgen som sikker, er derimot uttrykkelig avvist av Høyesterett i Rt. 1991 s. 600.

Dolus eventualis etter den positive innvilgelsesteori har begrenset praktisk betydning, men kan være særlig relevant i narkotikasaker. For eksempel i situasjoner hvor en kurer hevder å ha trodd at han transporterte hasjisj, ikke kokain. Hvis denne versjonen ikke kan motbevises, kan dolus eventualis gjøre det enklere å bevise forsett i forhold til kokain.

Særtilfeller i forsettslæren

Nødvendige sidefølger

I noen tilfeller er det usikkert om en følge vil inntreffe, men gjerningspersonen er klar over at hvis hovedmålet oppnås, vil også denne følgen nødvendigvis inntreffe. For eksempel hvis en terrorist plasserer en bombe på et fly for å drepe en bestemt politiker, må vedkommende regne med at også de andre passasjerene vil bli drept hvis attentatet lykkes. Her vil det foreligge forsett også med hensyn til de andre passasjerenes død, selv om denne følgen verken er tilsiktet eller ansett som overveiende sannsynlig isolert sett.

Bevisst uvitenhet

Et særtilfelle foreligger når gjerningspersonen bevisst lar være å skaffe seg opplysninger for å kunne påberope seg "god tro". I Rt. 1954 s. 20 ble en HV-soldat som unnlot å hente et rekommandert brev fordi han visste det inneholdt en militær innkallelse, dømt for forsettlig å ha uteblitt fra tjenesten. Høyesterett uttalte at når han med åpne øyne unnlot å gjøre seg kjent med innkallingen fordi han ikke ville møte, kunne han ikke påberope seg at han manglet nærmere kjennskap til tid og sted for fremmøte.

Likegyldighetstilfellene

Et annet særtilfelle er når gjerningspersonen stiller seg helt likegyldig til om det forbudte resultatet inntrer eller ikke. Hvis gjerningspersonen har gjort seg opp en bevisst mening om dette, vil forholdet rammes som dolus eventualis etter den positive innvilgelsesteori. Dette har begrenset praktisk betydning, da selv om resultatet i seg selv er likegyldig for gjerningspersonen, vil vedkommende som regel være interessert i å unngå straffansvar.

Beviskrav for forsett

Uansett hvilke juridiske kriterier som legges til grunn, står man i praksis ofte overfor vanskelige bevisspørsmål ved vurderingen av forsett. Det dreier seg om bevissthetsprosesser som ikke kan observeres direkte. Hvis gjerningspersonen ikke tilstår, må man trekke slutninger fra de ytre omstendigheter til det som foregikk i vedkommendes bevissthet.

Til forsett kreves ikke en klar, dagklar bevissthet – forsettsbegrepet omfatter også det halvklare, slørede forsett. Dette er særlig relevant når handlingen er begått impulsivt eller i affekt. Men det er grunn til forsiktighet ved bevisvurderingen for å unngå at det skjer urett.

Det er en vanlig misforståelse at psykiske avvik utelukker forsett. En psykotisk person som dreper noen i den tro at offeret er en fiende, oppfyller alle elementer som gjør handlingen til et drap. Den sinnssykelige motivasjonen vil imidlertid lede til straffrihet etter straffeloven § 44.

Hensikt som skyldform

I enkelte straffebud krever loven en bestemt hensikt, og da er sannsynlighetsforsett ikke tilstrekkelig. Når loven krever hensikt, er det typisk slik at den i tillegg til et forsett som dekker det objektive gjerningsinnholdet, krever en videregående hensikt ("subjektivt overskudd").

For eksempel setter straffeloven § 161 straff for den som "i den hensikt å begå en forbrytelse, anskaffer, tilvirker eller oppbevarer skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff". Den viktigste gruppen hvor en bestemt hensikt har betydning, er vinningsforbrytelsene, hvor handlingen må være begått i den hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. Det er ikke nødvendig at hensikten faktisk blir oppnådd.

Overlegg

Overlegg er noe annet enn hensikt og innebærer en skjerpende omstendighet, særlig ved drap og grov legemsbeskadigelse. Et drap som er begått med overlegg gir adgang til å anvende fengsel inntil 21 år (straffeloven § 233, 2. ledd).

Overlegg foreligger når forbrytelsen er begått som resultat av en overveid beslutning, ikke som utslag av en umiddelbar handlingsimpuls. Det avgjørende er om gjerningspersonen har hatt tid og anledning til rolig overveielse og faktisk har benyttet denne til å overveie handlingen. Selv om en person har hatt tid til overveielse, foreligger ikke overlegg dersom vedkommende faktisk ikke har overveid på grunn av sinnsopprør eller andre omstendigheter som utelukker rolig overlegning.

Det er viktig å merke seg at hensikt kan foreligge uten overlegg, og overlegg kan foreligge uten hensikt. Den som spontant får ideen om å rane en person, handler med hensikt, men ikke med overlegg. På den annen side kan en huseier som setter fyr på bygningen for å få forsikringsutbetalingen, men regner med at leieboere kan omkomme, handle med overlegg men uten drapshensikt.

Særbestemmelser om skyldgraden

I enkelte straffebud bruker loven uttrykk som reiser spørsmål om den krever vanlig forsett eller noe mer eller mindre. Når loven forlanger "pålitelig kunnskap" (§ 139) eller taler om "en ham vitterlig usann forklaring" (§§ 165 og 166), angir dette noe mer enn vanlig forsett. Dolus eventualis er ikke tilstrekkelig i disse tilfellene, og det må stilles krav til en høyere sannsynlighetsgrad enn ellers.

Tilsvarende gjelder når loven bruker uttrykk som "mod bedre Vidende" (§§ 130 og 248) eller "vidende om" (§§ 149, 156 m.fl.). Mindre enn vanlig forsett kreves antakelig når loven bare forlanger "skjellig grunn til å tro" (§ 155). Det må avgjøres ved en tolkning av det enkelte straffebud om loven ved de uttrykk som brukes, gjør avvik fra det vanlige forsettskravet.

Konklusjon

Forsettsbegrepet i norsk strafferett er sammensatt og omfatter flere ulike situasjoner. Fra tilsiktede følger og tilfeller der følgen er ansett som overveiende sannsynlig, til grensetilfeller der den positive innvilgelsesteori kommer til anvendelse. Hensikt og overlegg representerer særformer av subjektiv skyld med spesifikke anvendelsesområder i strafferetten. Forståelsen av disse begrepene er essensiell for korrekt anvendelse av straffelovgivningen og sikring av en rettferdig rettspleie.