Frihetsstraffen i Norge: Sentrale prinsipper og utvikling

Frihetsstraffen har en sentral stilling i det norske straffesystemet, men både begrunnelsen for og formene for frihetsberøvelse har gjennomgått betydelige endringer gjennom tidene. Fra de inhumane forholdene for et par hundre år siden har det norske fengselsvesenet utviklet seg i retning av et mer humant system med vekt på rehabilitering og respekt for menneskeverdet. Denne artikkelen gir en oversikt over frihetsstraffens historie, innhold og fullbyrdelse i Norge.

Frihetsstraffens historie og utvikling

Fra isolering til fellesskap

Frihetsstraffens utvikling i Norge reflekterer et skifte i synet på hvordan straff bør gjennomføres. Rundt midten av 1800-tallet, da Norge reformerte sitt fengselsvesen, var isolasjon av fanger det foretrukne systemet. Straffanstaltkommisjonen, som fremla sin innstilling i 1841, fremhevet skadevirkningene av det daværende fellesskapssystemet og argumenterte for individuell avsondring av fangene.

Dette førte til byggingen av Botsfengslet i Oslo, som ble tatt i bruk i 1851. Botsfengslet var basert på det såkalte Filadelfiasystemet, der tanken var at fangen i cellens ensomhet skulle drives til anger og bot. Isolasjon hadde imidlertid også uheldige sider:

• Den kunne virke sløvende, særlig ved langvarig opphold

• Den gjorde fangen fremmed for det virkelige liv

• Den ga ikke fangen trening i å håndtere egen frihet og ansvar

• Den vanskeliggjorde rasjonell arbeidsdrift

Utover 1900-tallet har utviklingen gått i retning av mer fellesskap mellom fangene. Fengselsreformkomiteen av 1927 foreslo å åpne for kontrollert fellesskap under arbeid, undervisning og fritidsaktiviteter. Innstillingen fra neste fengselsreformkomité i 1956, som dannet grunnlaget for fengselsloven av 1958, betonet at fellesskapets fordeler langt oppveide ulempene.

Formildelse av straffullbyrdelsen

Parallelt med overgangen fra isolasjon til fellesskap har det skjedd en formildelse av selve straffullbyrdelsen. Tidligere ble det lagt stor vekt på at frihetsstraffen skulle virke avskrekkende, både for allmennheten og for den straffede selv. I moderne fengselsvesen har dette kommet i bakgrunnen.

Den oppfatning som har slått gjennom er at frihetsberøvelsen i seg selv er straff nok - det er ikke nødvendig å gjøre lidelsen større enn det tapet av friheten i seg selv fører med seg. Hensynet til humanitet og respekt for menneskeverdet har fått forrang fremfor avskrekking.

Frihetsstraffens ulike former

Fengsel

Den vanlige frihetsstraff er fengsel, uansett overtredelsens grovhet. Fengsel kan idømmes fra 14 dager inntil 15 år, ved sammenstøt av forbrytelser inntil 20 år. I tilfeller hvor loven gir uttrykkelig anvisning på det, kan fengsel inntil 21 år idømmes. Denne maksimalsatsen ble ved en lovendring i 1981 innført i stedet for det tidligere fengsel på livstid.

Straffens lengde fastsettes i dager når den er inntil 4 måneder, og i måneder og år når den er over 4 måneder.

Andre former for frihetsstraff

Straffeloven nevner også hefte som en frihetsstraff. Dette skulle være et slags "ærlig fengsel" (custodia honesta) med lempeligere behandling og uten den vanærende karakter som er knyttet til fengselsstraffen. Hefte brukes imidlertid ikke i praksis.

Tvangsarbeid ble tidligere brukt som straff ved dom for landssvik eller krigsforbrytelser, men bestemmelsene om tvangsarbeid som straff er nå opphevet.

Arrest (husarrest eller vaktarrest) etter den militære straffelov er en mildere form for frihetsberøvelse som fortsatt eksisterer.

Kriminalomsorgens organisasjon

Straffegjennomføringsloven av 2001 ga kriminalomsorgen en ny organisering. Direktoratfunksjonen utøves nå gjennom Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, som har ansvar for "den faglige og administrative ledelsen av kriminalomsorgen".

Under den sentrale forvaltning er det etablert et regionalt nivå bestående av seks regioner ledet av en regiondirektør. På lokalt nivå finner man de enkelte fengsler og friomsorgsenheter.

Utgangspunktet er at avgjørelser treffes på lokalt nivå, men enkelte avgjørelser av stor sikkerhetsmessig betydning treffes på regionalt nivå.

Prinsipper for fangebehandlingen

Straffegjennomføringsloven bygger på at straffen skal gjennomføres på en måte som:

• Tar hensyn til formålet med straffen

• Motvirker nye straffbare handlinger

• Er betryggende for samfunnet

• Sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold innenfor disse rammene

Det fremheves også betydningen av at domfelte selv skal kunne gjøre en innsats for å motvirke nye straffbare handlinger. Domfelte har "aktivitetsplikt" under gjennomføringen av straff, som kan bestå av arbeid, samfunnsnyttig tjeneste, opplæring, program eller andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet.

Ulike gjennomføringsformer

Fengsler med ulike sikkerhetsnivåer

Straffegjennomføringsloven opererer med følgende gjennomføringsformer:

• Fengsel med høyt sikkerhetsnivå (lukket fengsel)

• Fengsel med lavere sikkerhetsnivå (åpent fengsel)

• Overgangsbolig

• Gjennomføring utenfor fengsel med særlige vilkår

• Prøveløslatelse

Hovedregelen er at domfelte skal settes direkte inn i fengsel med høyt sikkerhetsnivå, og så vidt mulig i nærheten av hjemstedet. Innenfor et lukket fengsel kan det innrettes en avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå.

Gjennomføring utenfor fengsel

I særlige tilfeller kan straffegjennomføringen helt eller delvis skje i institusjon utenfor kriminalomsorgen. Ved sykdom kan straffegjennomføring etter omstendighetene skje i sykehus.

En bemerkelsesverdig nyskapning i straffegjennomføringsloven er bestemmelsen om gjennomføring av straff utenfor fengsel når halvdelen av straffetiden er gjennomført. Dette forutsetter at:

• Det er nødvendig og hensiktsmessig for å sikre en fortsatt særlig positiv utvikling

• Det motvirker ny kriminalitet

• Sikkerhetsmessige hensyn ikke taler imot det

• Domfelte har fast bopel og er sysselsatt

• Domfelte er rusfri og overholder fastsatte vilkår

Dagligliv i fengsel

Enerom eller fellesskap

Fellesskapsprinsippet har fått en sikker forankring i straffegjennomføringsloven. Så langt det er praktisk mulig skal innsatte ha adgang til fellesskap under arbeid, opplæring, program eller andre tiltak, og i fritiden.

Loven hjemler imidlertid unntak fra fellesskapsprinsippet, for eksempel som forebyggende tiltak eller som reaksjon ved disiplinærbrudd.

Aktivitetsplikt og arbeid

Straffegjennomføringsloven pålegger domfelte "aktivitetsplikt", som kan bestå av arbeid, samfunnsnyttig tjeneste, opplæring, program eller andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet. Kriminalomsorgen har plikt til å legge til rette for at innsatte får et aktivitetstilbud på dagtid.

Innsatte kan også få mulighet til frigang, som innebærer at de kan oppfylle aktivitetsplikten utenfor fengslet, for eksempel hos arbeidsgiver eller på skole i nærheten.

Fritid og kontakt med omverdenen

Kriminalomsorgen skal legge forholdene til rette for at de innsatte skal få tilbud om fritidsaktiviteter, herunder fysisk aktivitet og kulturell virksomhet. Moderne fengsler har en rekke tilbud som idrettsanlegg, bibliotek, filmkvelder og mulighet for selvstudier.

Innsatte har også mulighet for kontakt med omverdenen gjennom post, besøk og telefon, men graden av kontroll varierer med sikkerhetsnivået i fengslet.

Permisjoner

Straffegjennomføringsloven åpner for ulike typer permisjoner:

• Velferdspermisjon ved særlige og vektige grunner (f.eks. dødsfall eller sykdom i familien)

• Ordinær permisjon som ledd i den videre gjennomføringen av straffen

• Korttidspermisjon av noen timers varighet

Løslatelse og ettervern

Løslatelse på prøve

Etter straffegjennomføringsloven kan prøveløslatelse tilstås når to tredjedeler av straffetiden er utholdt, forutsatt at minst 60 dager er sonet. Prøveløslatelse skal ikke skje når det etter en samlet vurdering anses utilrådelig, og det skal særlig legges vekt på domfeltes atferd under straffegjennomføringen og om det er grunn til å anta at han vil begå nye straffbare handlinger i prøvetiden.

I særlige tilfeller kan prøveløslatelse skje når halvdelen av straffetiden er utholdt.

Ettervern

Ved løslatelsen står fangen ofte i en vanskelig stilling, særlig hvis han har vært straffet tidligere. Kriminalomsorgen skal, når den innsatte har vært undergitt lengre tids frihetsberøvelse, forberede løslatelsen og prøve å hjelpe den løslatte til å komme i ordnede arbeids- og boligforhold.

Vurdering av frihetsstraffen

Frihetsstraffen har sine åpenbare skyggesider. Den kan virke sløvende på fangens energi og initiativ, skape bitterhet mot samfunnet, og være en stor psykisk påkjenning. Dertil kommer at fengselsstraffen skaper nye vansker for tilværelsen etter utstått straff.

Samtidig er det ulike hensyn som kan anføres til fordel for frihetsstraffen:

• Den hindrer nye forbrytelser så lenge domfelte sitter inne

• Den kan bryte opp kriminelle miljøer

• Den har en antatt almenpreventiv virkning

• For farlige lovovertredere kan det være vanskelig å gi avkall på uskadeliggjørelse ved fysisk innesperring

Det pågår en kontinuerlig debatt om frihetsstraffens berettigelse og hvordan den best kan utformes for å balansere hensynet til samfunnsbeskyttelse, allmenprevensjon og humanitet.