Habilitetsmangler i norsk avtalerett: Om umyndighet og sinnslidelse som ugyldighetsgrunner

I norsk avtalerett er utgangspunktet at enhver person med rettslig handleevne kan inngå bindende avtaler. Rettsordenen har imidlertid utviklet regler som beskytter personer som ikke har tilstrekkelig evne til å ivareta sine interesser ved avtaleinngåelse. Disse reglene kalles habilitetsmangler og utgjør viktige ugyldighetsgrunner i avtaleretten. Artikkelen tar for seg de to hovedkategoriene: umyndighet og sinnslidelse som ugyldighetsgrunner.

Umyndighet som ugyldighetsgrunn

Hvem er under vergemål?

Etter vergemålsloven av 2010 omfatter begrepet "personer under vergemål" både:

• Mindreårige (personer under 18 år)

• Myndige personer som er satt under vergemål

For mindreårige er vergen den/de som har foreldreansvar etter barneloven. For voksne under vergemål oppnevnes en verge i samsvar med vergemålslovens kapittel 4.

Rettslig handleevne og vergemålets omfang

Utgangspunktet i vergemålsloven er at en voksen som er satt under vergemål beholder sin rettslige handleevne. Vergemålet kan imidlertid, hvis lovens strenge vilkår er oppfylt, innebære hel eller delvis fratagelse av den rettslige handleevnen.

For at en myndig person skal kunne settes under vergemål med fratakelse av rettslig handleevne, må følgende vilkår være oppfylt:

• Personen må ikke være i stand til å ivareta sine interesser

• Årsaken må være sinnslidelse, demens, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred

• Det må være behov for vergemål

Kompetansefordeling mellom verge og fylkesmannen

Det er vergen og fylkesmannen (lokal vergemålsmyndighet) som har kompetanse til å inngå avtaler på vegne av den som er under vergemål. Utgangspunktet er at:

• Fylkesmannen forvalter kapital

• Vergen forestår inngåelse av dagliglivets avtaler

Umyndighet som sterk ugyldighetsgrunn

Hovedregelen er at en person under vergemål ikke selv kan binde seg ved avtaler eller disponere over sine midler. Dette følger av vergemålsloven § 9 for mindreårige og § 23 for voksne som er fratatt rettslig handleevne.

Umyndighet er en sterk ugyldighetsgrunn. Dette betyr at medkontrahentens gode tro ikke beskytter mot ugyldighet – avtalen blir ugyldig selv om medkontrahenten hverken kjente eller burde kjenne til umyndigheten.

Et viktig unntak fra hovedregelen om sterk ugyldighet er at den umyndige anses legitimert til å disponere over kontante penger som vedkommende har i sin besittelse. Forutsetningen for at medkontrahenten skal vinne rett i slike tilfeller er at det ikke er noe å bebreide vedkommende.

Unntak fra hovedregelen om umyndighet

Vergemålsloven inneholder flere viktige unntak fra prinsippet om at umyndige ikke kan inngå avtaler på egen hånd:

1. Selververv: En mindreårig kan som hovedregel disponere over midler tjent ved eget arbeid etter fylte 15 år, eller midler fått til eget bruk.

2. Arbeidsavtaler: En mindreårig over 15 år kan selv inngå arbeidsavtaler. Vergen kan ikke inngå arbeidsavtale på den mindreåriges vegne.

3. Egen husholdning: En mindreårig med egen husholdning kan foreta disposisjoner som er vanlige i en husholdning, unntatt å inngå avtale om leie av husrom.

4. Næringsvirksomhet: En mindreårig som har fylt 15 år kan med vergens og fylkesmannens tillatelse drive viss næringsvirksomhet på egen hånd.

Tilsvarende regler gjelder for voksne som er fratatt rettslig handleevne.

Rettsvirkninger av ugyldighet og godkjennelse

Ved ugyldig avtale gjelder følgende regler:

• Både den umyndige og medkontrahenten har ubetinget plikt til å levere tilbake det de har mottatt

• Ved ødeleggelse av mottatt ytelse har medkontrahenten full erstatningsplikt

• Den umyndige plikter kun å erstatte i den utstrekning ytelsen har kommet vedkommende til "nytte"

Dette oppgjøret er gunstigere for den umyndige og ugunstigere for medkontrahenten sammenlignet med andre ugyldighetsregler.

En disposisjon som i utgangspunktet er ugyldig kan godkjennes (ratihaberes) av vergen, fylkesmannen eller den mindreårige selv når denne blir myndig. En godkjent disposisjon har virkning fra tidspunktet disposisjonen ble foretatt.

Retten til ensidig godkjennelse gjelder imidlertid ikke overfor en medkontrahent som var i aktsom god tro på avtaleinngåelsestidspunktet. Medkontrahenten kan i slike tilfeller erklære seg ubundet, med mindre avtalen allerede er oppfylt med bindende virkning for den mindreårige.

Sinnslidelse som ugyldighetsgrunn

Hovedregelen og dens begrunnelse

Det er et ulovfestet prinsipp i norsk rett at en person med alvorlig sinnslidelse eller høygradig psykisk utviklingshemming ikke bindes av sine rettslige disposisjoner hvis disse er motivert av den mentale lidelsen.

En person med sinnslidelse er ikke automatisk umyndig eller under vergemål. Reglene om sinnslidelse som ugyldighetsgrunn får derfor primær betydning der personen ikke er satt under vergemål, men kan også supplere reglene om umyndighet.

I dag begrunnes regelen med at personer med alvorlige sinnslidelser eller høygradig psykisk utviklingshemming trenger beskyttelse mot seg selv.

Årsaksprinsippet

En disposisjon blir ikke automatisk ugyldig fordi den er avgitt av en person med sinnslidelse. Rettspraksis har etablert at ugyldighet forutsetter at den mentale defekten har virket motiverende for disposisjonen - det såkalte årsaksprinsippet (jf. flere høyesterettsdommer, senest Rt 2005 s. 878).

Dette innebærer at man må foreta en totalvurdering av:

• Sykdommens art

• Forholdene omkring avtaleinngåelsen

• Disposisjonens innhold

• Etterfølgende forhold

Hvis sinnslidelsen etter en slik vurdering tillegges betydning, blir disposisjonen ugyldig uavhengig av om medkontrahenten kjente til eller burde forstått at disposisjonen var påvirket av sinnslidelsen.

Grunnkravet om mental svekkelse

For at regelen skal komme til anvendelse, må det foreligge:

• Sinnslidelse (psykose), hvor personens virkelighetsoppfatning er forstyrret, eller

• Høygradig psykisk utviklingshemming (IQ under 50-55, tilsvarende utviklingsstadiet til et åtteårig barn)

Det er omdiskutert hvorvidt andre mentale tilstander som bevisstløshet, tunge nevrotiske tilstander eller rus omfattes av regelen. Høyesterett har forutsetningsvis lagt til grunn at en demenstilstand i visse tilfeller kan være så alvorlig at den må likestilles med en alvorlig sinnslidelse.

Rettsvirkninger av ugyldighet

Ved ugyldighet som følge av sinnslidelse er hovedregelen at partene plikter å restituere det mottatte eller erstatte verdien. Det er omdiskutert hvorvidt den sinnssykes restitusjonsplikt skal begrenses til berikelsen i samsvar med prinsippet i vergemålsloven § 15 første ledd.

En god løsning kan være å anvende prinsippet i vergemålsloven analogisk når forholdene tilsier det, særlig i tilfeller hvor den sinnssyke ellers ville komme i samme økonomiske stilling som om avtalen var gyldig.

Oppsummering

Habilitetsmangler i form av umyndighet og sinnslidelse representerer viktige begrensninger i avtaleretten. Begge er sterke ugyldighetsgrunner som kan påberopes selv overfor en godtroende medkontrahent. Mens umyndighet som ugyldighetsgrunn er lovregulert i vergemålsloven, er sinnslidelse som ugyldighetsgrunn utviklet gjennom rettspraksis.

Reglene illustrerer at avtalefriheten i norsk rett er betinget av en viss vurderingsevne hos den som skal forplikte seg. Samtidig viser de ulike unntakene og nyansene i regelverket at hensynet til selvbestemmelse og handlefrihet også tillegges vekt, selv for personer med nedsatt evne til å ivareta egne interesser.