Hvem er part i avtalen? Om partsforhold og avtalebinding i norsk rett

I avtaleforhold er det avgjørende å kunne fastslå hvem som er forpliktet og berettiget som kontraktsparter. Mens avtaleloven bygger på et topartssystem med løftegiver og løftemottaker, er virkeligheten ofte mer kompleks med flerpartsavtaler og uklare partsstillinger. Denne artikkelen gjennomgår de rettslige utgangspunktene for å identifisere hvem som er kontraktsparter, og hvilke unntak som kan tenkes fra hovedregelen.

Hovedregelen: Den kontraherende hefter selv

Utgangspunktet i norsk rett er klart: Kontraktsforpliktelsen påhviler den kontraherende så langt det ikke er rettslig grunnlag for noe annet. Dette prinsipp har to sider:

• Den positive: Den som faktisk inngår avtalen blir bundet som part

• Den negative: Forpliktelser for andre følger ikke automatisk av kontrakten

Fekete-dommen: En sentral avklaring

Høyesteretts avgjørelse i Rt 1980 s 1109 (Fekete-dommen) illustrerer hovedregelen om at den kontraherende selv hefter som avtalepart. Saken gjaldt et rederiselskaps ansvar for betaling av bunkersleveranser kontrahert av et disponentselskap.

Høyesterett fastslo at det er en presumsjon for at den som kontraherer, hefter selv. Det ble ikke ansett avgjørende at leverandøren visste at bestillingen skulle komme rederiet til gode. Disponentselskapet ble derfor ansett som bunkersleverandørens medkontrahent.

Selskaper som kontraktsparter

Aksjeselskap eller aksjonær?

En vanlig problemstilling er om det er aksjeselskapet eller en av aksjonærene som hefter som avtalepart. Er det fisk- og vilthandler Peder Ås personlig som hefter, eller Peder Ås Fisk og Vilt AS?

Utgangspunktet er at hvis den virksomhet som medkontrahenten faktisk har inngått avtale med virkelig er et aksjeselskap, så må medkontrahenten nøye seg med å rette sitt krav mot selskapet. Dette følger av hovedregelen om at det er den faktisk kontraherende som blir ansett som avtalepart.

For at et aksjeselskap skal anses som part, må det imidlertid være opplyst i forbindelse med avtaleinngåelsen at avtalen gjøres med selskapet. Hvis ikke, risikerer eieren å bli personlig ansvarlig. Som Høyesterett uttalte i Rt 1993 s 954: Det må være gjort klart for medkontrahenten at avtalen inngås med selskapet, hvis eierne ikke skal bli personlig ansvarlige.

Deltakere i felles virksomhet

Tøttavang-dommen (Rt 1983 s 1401) belyser spørsmålet om ansvar for deltakere i en felles virksomhet. Bondeungdomslaget var medeier og deltaker i en kafé som var organisert med et selvstendig styre, og ble ansett ansvarlig for leveranser til kafeen.

Dommen bygger på et selskapsrettslig synspunkt: Parter som i fellesskap driver næringsvirksomhet, vil bli ansett for å hefte fullt ut for virksomhetens forpliktelser. En konsekvens er at en ansvarsbegrensning for den virksomhet samarbeidet knytter seg til, ikke kan skje på annen måte enn gjennom aksjeselskapsformen.

Konsernforhold: Mor- eller datterselskap som part?

I konsernforhold kan det oppstå uklarheter om hvem som er kontraktspart - morselskapet eller datterselskapet. Hvis det er uklart, påhviler det den kontraherende å klargjøre hvilket selskap man inngår avtale for.

Det kan komme på tale å "tilordne" et morselskap forpliktelsene etter en kontrakt som en sanksjon mot uønsket adferd: Hvis meningen har vært at datterselskapet skulle stå som kontraktspart, burde dette ha vært presisert ved kontraktsinngåelsen.

Morselskapets forpliktelser

Selv når datterselskapet formelt er part, kan morselskapet ha opptrådt på en måte som gjør at det må anses å ha forpliktet seg til å betale datterselskapets leverandørgjeld.

I Rt 1999 s 353 (Specialized Europe BV-HTS AS) la Høyesterett til grunn at et norsk selskap hadde forpliktet seg til å betale for vareleveranser til et svensk søsterselskap. Det ble lagt vekt på at en slik "tilordning" fremsto som en naturlig løsning i den foreliggende situasjon, blant annet fordi leveringene da ville ha vært sikret under kredittforsikringen som det norske selskapet hadde tegnet.

Etterfølgende omstendigheter

Ved vurderingen av hvem som er avtalepart kan etterfølgende forhold ha betydning. Dette illustreres i flere lagmannsrettsdommer:

• I RG 1996 s 785 (Agder) avdekket en vurdering av de etterfølgende forhold at avtaleparten var et annet rettssubjekt enn det som opprinnelig var part i låneavtalen

• I LE-2006-141816 ble en avtale ansett inngått mellom to aksjeselskaper - ikke mellom eiergrupperingene personlig - blant annet fordi utveksling av korrespondanse vedrørende avtalen etter dens inngåelse var foretatt mellom selskapene, ikke mellom eiergrupperingene privat

Unntak fra hovedregelen

Det finnes flere unntak fra hovedregelen om at det er den faktisk kontraherende som får stilling som medkontrahent, men for dette kreves et særlig rettsgrunnlag.

Særlige grunnlag for å påføre en ikke-kontraherende betalingsansvar kan være:

1. Tredjemannsavtaler - avtaler som gir rettigheter til personer som ikke selv er parter i avtalen

2. Representasjonsregler i selskapsretten - om daglig leders, styrets mv. fullmakt til å representere selskapet utad

3. Kontraktsinngåelse ved mellommenn - fullmektig, handelsagent, kommisjonær, megler mv.

Forskjeller mellom ulike mellommenn

Om hovedmannen eller mellommannen blir ansett som kontraktspart, avhenger av hva slags mellommann det gjelder:

• Kommisjonær og speditør hefter normalt selv som part ved inngåtte avtaler fordi disse handler i "eget navn"

• Agent og megler handler i fremmed navn og blir derfor ikke selv part i avtalen - med mindre det foreligger særskilte omstendigheter

• Ved fullmakt etter avtalelovens kapittel 2 blir fullmaktsgiver part i avtalen, ikke fullmektigen, fordi fullmektigen handler i fremmed (fullmaktsgiverens) navn

Oppsummering

Hovedregelen i norsk rett er klar: Den som faktisk inngår en avtale blir bundet som part så lenge det ikke er rettslig grunnlag for noe annet. For å unngå misforståelser og potensielle tvister er det derfor viktig at partene klargjør hvilke rettssubjekter (personer eller selskaper) som skal være part i en avtale.

I selskapsforhold er det særlig viktig å tydeliggjøre om det er selskapet eller eieren/aksjonæren som er avtalepart. Tilsvarende gjelder i konsernforhold, hvor det bør fremgå klart om det er morselskapet eller datterselskapet som inngår avtalen.

Reglene om hvem som er part i en avtale balanserer hensynet til klarhet og forutberegnelighet med behovet for å hindre omgåelser og misbruk. Gjennom culpasanksjoner kan parter som opptrer uklart eller illojalt bli pålagt ansvar selv om de formelt sett ikke er kontraherende part.