Kategorier av ugyldighet i norsk avtalerett: Hel, delvis, absolutt, relativ, sterk og svak

Ugyldighet i avtalerett er ikke én enkelt størrelse, men kommer i flere forskjellige former med ulike rettsvirkninger. Denne artikkelen utforsker de sentrale kategoriene av ugyldighet i norsk rett: hel og delvis ugyldighet, absolutte og relative ugyldighetsgrunner, samt sterke og svake ugyldighetsgrunner. Forståelsen av disse distinksjonene er avgjørende for å kunne vurdere en avtales gyldighet og hvilke rettsmidler som står til disposisjon.

Hel og delvis ugyldighet

Hovedregel: Hel ugyldighet

Hovedregelen i norsk avtalerett er at en avtale som rammes av en ugyldighetsgrunn vil være ugyldig i sin helhet. Domstolene vil derfor normalt bare ha valget mellom full gyldighet eller full ugyldighet av avtalen.

Reservasjoner og unntak

Fra denne hovedregelen gjøres det flere viktige reservasjoner:

1. Delelige ytelser

Når én og samme avtale inneholder flere ytelser som er delelige i den forstand at den enkelte ytelse i prinsippet kan være gjenstand for selvstendig disposisjon, kan det være grunnlag for delvis ugyldighet.

Dette er særlig aktuelt hvis disposisjonen består av flere selvstendige ytelser hvor vederlaget er fastsatt for hver enkelt ytelse. Et eksempel er en avtale om leveranse av flere skip i samme kontrakt, hvor ugyldighet bare rammer de skip som ennå ikke er levert.

2. Lokaliserte ugyldighetsmangler

Delvis ugyldighet kan også oppstå der forholdet som bevirker ugyldigheten bare "kleber" ved en del av avtalen. Dette kan for eksempel være tilfelle der et gjeldsbrev på 100 000 kroner dels bygger på en rest av en kjøpesum og dels på et lån som er gitt på ulovlige vilkår.

3. Avtaleloven § 36

Ved ugyldighet etter avtaleloven § 36 åpnes det for en mer nyansert bruk av rettsvirkninger. Domstolene kan her velge å endre innholdet i avtalen fremfor å kjenne den helt ugyldig.

4. Pristiltaksloven

Ved ugyldighet etter pristiltaksloven § 2 vil de formuerettslige rettsvirkningene følge av samme lovs § 6, som åpner for en mer nyansert bedømmelse av rettsvirkningene.

5. Innholdsmangler

Ved ugyldighet på grunn av innholdsmangler, typisk der avtalen strider mot lov eller ærbarhet (NL 5-1-2), vil det ofte bare være de delene av avtalen som er lovstridige som faller bort. Imidlertid kan bortfall av en klausul som er av vesentlig betydning for den ene parten, utløse "full" ugyldighet for hele avtalen.

Når en klausul bortfaller, kan forutsetningslæren eller avtaleloven § 36 benyttes for å supplere avtalen, slik at lovlige rettigheter etter avtalen kan ivaretas. Alternativt kan dette følge av en tolkning av avtalen.

Absolutte og relative ugyldighetsgrunner

Utgangspunkt: Ingen forhåndsfrafall av ugyldighet

En part kan ikke før eller i forbindelse med avtaleinngåelsen forplikte seg til at avtalen ikke skal kunne settes til side som ugyldig. Dette følger av ugyldighetsreglenes preseptoriske karakter.

Relative ugyldighetsgrunner

I mange tilfeller kan partene likevel etter avtaleinngåelsen godkjenne (ratihabere) løftet, slik at ugyldigheten repareres. Ugyldighetsgrunner som kan repareres ved etterfølgende godkjennelse, kalles relative ugyldighetsgrunner.

Absolutte ugyldighetsgrunner

Absolutte ugyldighetsgrunner kan derimot ikke repareres i ettertid. Dette gjelder:

• Løfter som strider mot lov eller ærbarhet (NL 5-1-2)

• Tilfeller hvor godkjennelsen rammes av den samme ugyldighetsgrunn som "hovedløftet"

Et eksempel på det sistnevnte er at en person med psykisk lidelse ikke kan godkjenne en disposisjon motivert av den psykiske lidelsen gjennom en annen disposisjon som også er motivert av samme lidelse.

Hovedregel: Relativ ugyldighet

Hovedregelen i norsk rett er at ugyldighetsgrunnene er relative, med de nevnte unntakene.

Sterke og svake ugyldighetsgrunner

Skillet mellom svak og sterk ugyldighet er grunnleggende i ugyldighetslæren.

Sterke ugyldighetsgrunner

En sterk ugyldighetsgrunn kan gjøres gjeldende også overfor en løftemottager som er i aktsom god tro, dvs. som ikke utviser noen uaktsomhet på løftetidspunktet.

Eksempler på sterke ugyldighetsgrunner:

• Grov tvang

• Umyndighet

• Psykisk lidelse

• Avtaleforhold i strid med NL 5-1-2

• Falsk, forfalskning og forvanskning

Svake ugyldighetsgrunner

En svak ugyldighetsgrunn kan derimot bare påberopes overfor en løftemottager som er i ond tro eller uaktsom.

Eksempler på svake ugyldighetsgrunner:

• Svik

• Lett tvang

• Villfarelse, herunder tilfeller som omfattes av avtaleloven § 33

Tidspunktet for vurderingen av god tro reguleres av avtaleloven § 39.

Betydningen av skillet

Sondringen mellom svak og sterk ugyldighet har primært betydning for de ugyldighetsregler hvor lovgiver har søkt å regulere konflikten mellom den ene parts vilje og den annens forventning ("vilje og erklæring"), typisk ved tilblivelsesmangler etter avtaleloven §§ 28-33.

For innholdsmangler, som primært fanges opp av avtaleloven § 36, er sondringen hovedsakelig uten interesse. Dette fordi forholdet som betinger ugyldighet som regel vil være like "synbart" for begge avtalepartene.

Det må likevel tas visse reservasjoner i tilknytning til avtaleloven § 36, hvor løftemottagerens onde tro i enkelte tilfeller kan ha betydning for vurderingen.

Oppsummering

Kategoriene av ugyldighet i norsk avtalerett gir et nyansert bilde av når og hvordan avtaler kan kjennes ugyldige:

1. Hel/delvis ugyldighet: Avgjør om hele avtalen eller bare deler av den er ugyldig

2. Absolutt/relativ ugyldighet: Avgjør om ugyldigheten kan repareres ved etterfølgende godkjennelse

3. Sterk/svak ugyldighet: Avgjør om medkontrahentens gode tro beskytter mot ugyldighet

Disse distinksjonene er sentrale for å vurdere rettsvirkningene av ugyldige avtaler og mulighetene for å redde deler av avtalen eller reparere ugyldigheten. Kunnskapen om disse kategoriene er derfor essensiell ved juridisk rådgivning om avtaler som kan være beheftet med ugyldighetsgrunner.