Legalitetsprinsippet i strafferetten: Kravet om lovhjemmel

Legalitetsprinsippet er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti i norsk strafferett. Prinsippet innebærer at ingen kan straffedømmes uten at det finnes et straffebud som passer på handlingen. Denne artikkelen gir en oversikt over legalitetsprinsippets innhold og rekkevidde, samt hvordan ulike typer straffebud er utformet og virker.

Grunnlovfestet rettssikkerhetsgaranti

Grunnlovens § 96 slår fast at "Ingen kan dømmes uden efter Lov". Med "dømmes" siktes det her til straffedømmelse. Dette representerer legalitetsprinsippet (lovprinsippet) i strafferetten og er en av de mest sentrale rettssikkerhetsgarantier i demokratiske stater.

Prinsippet innebærer at domstolene ikke kan idømme straff for en handling som dommeren finner forkastelig og straffverdig, dersom det ikke finnes noen straffebestemmelse som rammer handlingen. Dette skiller seg fra sivilretten, hvor retten kan tilkjenne erstatning eller andre sivilrettslige krav selv uten direkte lovhjemmel.

Historisk bakgrunn og begrunnelse

Prinsippet "nulla poena sine lege" (ingen straff uten lov) stammer fra opplysningstiden og var en reaksjon mot den tilstand som opplysningstidens forfattere fant i nesten alle europeiske land. Situasjonen var preget av spredte, ufullstendige og tidvis motstridende straffebestemmelser, noe som ga dommerne nærmest ubegrenset makt til å supplere eller gjøre unntak fra lovens straffebestemmelser.

Dette stred mot opplysningstidens politiske filosofi:

• Etter folkesuverenitetsprinsippet var det folket, ikke domstolene, som hadde myndighet til å gi bindende rettsregler

• Etter maktfordelingsprinsippet var det nødvendig med et skarpt skille mellom den lovgivende og utøvende makt for å unngå vilkårlighet og overgrep

I dag er vi ikke like engstelige for å gi domstolene myndighet til selvstendig vurdering, men legalitetsprinsippet regnes fortsatt som en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti i demokratiske stater.

Legalitetsprinsippets rekkevidde

Forholdet til sedvanerett

Grunnlovens § 96 forbyr at straff blir ilagt på grunnlag av sedvanerett. Sedvanerett i denne sammenheng ville være domstolspraksis, men siden straff ilegges av domstolene, kan ikke hjemmel for å anvende straff oppstå gjennom sedvanerett.

Derimot kan publikumssedvaner få betydning for tolkningen av straffebud som gjør bruk av vurderingskriterier som "god forretningsskikk", "usømmelig opptreden" og lignende.

Til gunst for tiltalte kan sedvanerett påberopes i strafferetten som på andre rettsområder. Et eksempel er sabbatsforordningen av 1735, som var delvis bortfalt ved desuetudo (ikke-bruk) lenge før den formelt ble opphevet ved lov.

Forholdet til folkeretten

Heller ikke folkeretten kan danne grunnlag for straffedom ved norsk domstol, med mindre folkerettens regler er blitt utstyrt med straffesanksjon ved norsk lov. Dette prinsippet ble også lagt til grunn i straffesaker mot tyskere som hadde gjort seg skyldig i krigsforbrytelser under okkupasjonen av Norge.

Ulike typer straffebud

Inndeling etter beskyttet interesse

Straffelovens straffebud kan inndeles etter hvilken interesse de tar sikte på å beskytte. Dette har betydning for blant annet spørsmålet om hvem som er fornærmet ved den straffbare handling og hvem som kan gi samtykke med straffutelukkende virkning.

Straffelovens kapittelinndeling bygger ofte på denne inndelingen, med kapitteloverskrifter som "Forbrytelser mot Statens Selvstændighed og Sikkerhed", "Forbrytelser mod den almindelige Orden og Fred" og "Forbrytelser mod Liv, Legeme og Helbred".

Inndeling etter gjerningsbeskrivelsens art

En annen viktig inndeling er etter gjerningsbeskrivelsens art:

1. Skadedelikter (forårsakelsesdelikter): Det straffbare er beskrevet som fremkallelsen av et skadelig resultat. Eksempler er straffebudene om drap (§ 233) og skadeverk (§ 291).

2. Faredelikter: Det er satt straff allerede for å fremkalle en fare, selv om det skadelige resultat ikke inntrer. Man skiller tidvis mellom:

   • Konkrete faredelikter: Det kreves bevis for at det virkelig er fremkalt en fare i det enkelte tilfelle

   • Abstrakte faredelikter: Loven krever ikke bevis for fare i det enkelte tilfelle, men straffebudet er begrunnet med at handlingen normalt medfører fare

3. Rene handlings- og unnlatelsesdelikter: Loven definerer ikke det straffbare forhold ved den fremkalte virkning, men beskriver direkte den forbudte handlemåte. Eksempler er falsk anmeldelse, penge- og dokumentfalsk og seksuell omgang med småbarn.

Disse inndelingene får betydning i ulike sammenhenger, for eksempel ved drøftelsen av grensen mellom forsøk og fullbyrdet forbrytelse, eller hvilke momenter skylden må omfatte.

Hvem retter straffebudene seg mot?

Generelle og spesielle straffebud

De fleste straffebud rammer enhver som foretar den handling som budet beskriver: "Den som gjør det eller det, straffes slik eller slik." Men enkelte straffebud retter seg bare mot en begrenset personkrets, for eksempel:

• Bestemmelsene om forbrytelser og forseelser i den offentlige tjeneste

• Straffebud som retter seg mot "pantelåner", "fører av skip", "næringsdrivende", "arbeidsgiveren" osv.

Utvidet personkrets etter straffelovens § 41

Straffelovens § 41 utvider i visse tilfeller den personkrets som straffebudet retter seg mot. Bestemmelsen fastslår: "I Tilfælde, hvor den overordnede ikke kan straffes for en af en anden i hans Tjeneste forøvet Forseelse, kan Strafansvar altid gjøres gjældende mod den underordnede, uanseet om Straffebudet efter sin Ordlyd alene er rettet mod den overordnede."

Tankegangen er at ved mange slags lovovertredelser er det tilstrekkelig at loven gjør den overordnede ansvarlig. Men hvis den overordnede ikke kan straffes, f.eks. fordi han ikke har kjent til overtredelsen, ville ingen være ansvarlig hvis man ikke hadde regelen i § 41. Bestemmelsen er mest praktisk i forbindelse med lovbrudd i næringsvirksomhet.

Juridiske personer

Særlige spørsmål oppstår når en lovovertredelse er skjedd på vegne av en juridisk person, f.eks. et aksjeselskap. Straffelovens § 48a har en bestemmelse som retter seg mot selve foretaket. Dette foretaksansvaret kommer ikke i stedet for, men i tillegg til straffansvaret for den eller de personlig skyldige.

Ved juridiske personer tolker man loven slik at ledelsen i selskapet er strafferettslig ansvarlig for plikter som er lagt på selskapet. Hvordan kretsen av de ansvarlige skal trekkes, kan undertiden volde tvil.

Straffebud og gjerningsbeskrivelser

Fullbyrdet forbrytelse, forsøk og medvirkning

De enkelte gjerningsbeskrivelser i loven er formet med sikte på den fullbyrdede forbrytelse, men disse suppleres av generelle bestemmelser om straffbarheten av forsøk.

For medvirkning har vår straffelov valgt en annen fremgangsmåte enn mange andre land: Den tar medvirkning med i gjerningsbeskrivelsene i de enkelte straffebud i den utstrekning det er meningen at den skal være straffbar. Straffelovkommisjonen har imidlertid foreslått å endre dette, slik at et straffebud også skal ramme den som medvirker til handlingen, hvis ikke annet er bestemt.

Konklusjon

Legalitetsprinsippet i strafferetten er en grunnleggende rettsstatlig garanti som sikrer at ingen kan dømmes til straff uten hjemmel i lov. Prinsippet er nedfelt i Grunnlovens § 96 og har røtter tilbake til opplysningstiden. Det innebærer at domstolene ikke kan straffe handlinger som de finner forkastelige, men som ikke er omfattet av et straffebud.

Straffebudene i norsk rett er utformet på ulike måter og kan klassifiseres etter hvilken interesse de beskytter eller etter gjerningsbeskrivelsens art. Mens de fleste straffebud retter seg mot enhver, finnes det også bestemmelser som bare rammer bestemte persongrupper. Gjennom spesialregler som straffelovens § 41 og reglene om foretaksstraff utvides personkretsen i visse tilfeller.