Medvirkningsansvarets omfang i norsk strafferett

Norsk strafferett har valgt en lovgivningsteknikk for medvirkningsansvaret som skiller seg fra de fleste andre lands strafferettsordninger. I motsetning til systemer som har generelle bestemmelser om straffansvar ved samvirke til straffbare handlinger, gir vår straffelov svaret på spørsmålet om medvirkerens straffansvar gjennom bestemmelser i de enkelte straffebud. Straffelovens alminnelige del inneholder bare én bestemmelse om medvirkning (§ 58), som utelukkende regulerer straffutmålingen i tilfeller hvor medvirkningens straffbarhet allerede er fastslått.

De ulike typene straffebud

Ser man på de enkelte straffebudene i loven, kan disse deles i tre hovedkategorier:

1. Straffebud som uttrykkelig nevner medvirkning

Ved de fleste alvorlige forbrytelser nevner straffebudene uttrykkelig medvirkning. I disse tilfellene rammes ikke bare den som går inn under den prinsipale gjerningsbeskrivelse, men også alle som på en eller annen måte har medvirket. Hvorvidt medvirkningen er av psykisk eller fysisk art, eller om den har skjedd før eller samtidig med hovedmannens handling, er uten betydning.

Strafferammen er nesten alltid den samme for medvirkningen som for hovedgjerningen. Dette betyr at det har liten rettslig interesse å trekke en skarp grense mellom hovedmann og medvirker – det blir primært et straffutmålingsmoment.

2. Straffebud som ikke nevner medvirkning

Når medvirkning ikke er nevnt i straffebudet, beror det på en tolkning av det enkelte straffebud om det bare rammer den som har foretatt selve den utøvende handling, eller om det også rammer medhjelperne.

I noen tilfeller er gjerningen beskrevet så snevert at en medvirker ikke vil rammes. For eksempel vil § 385, som setter straff for den som "under Slagsmaal griber til Kniv", ikke ramme en utenforstående som oppfordrer en deltaker til å gripe til kniv, eller den som rekker ham kniven.

I andre tilfeller er loven så generell i sine uttrykk at den foruten den utførende handling også omfatter flere eller færre medvirkningshandlinger. Det avgjørende for straffbarheten er ikke om en handling kan karakteriseres som hovedgjerning eller som medvirkning, men om den etter en naturlig tolkning rammes av straffebudet.

Den grunnleggende høyesterettsavgjørelsen om dette finnes i Rt. 1936 s. 612, hvor førstvoterende konkluderte: "Hvis lovbudets egen beskrivelse av gjerningsinnholdet er så generelt formet, at loven etter en naturlig tolking omfatter handlingen også når denne språklig ville betegnes som medvirkning, så blir vedkommende å straffe etter bestemmelsen, selv om medvirkning ikke er nevnt i lovbudet, med mindre der måtte foreligge særlige grunner til å tillegge straffebudet en snevrere ramme."

3. Straffebud som bare nevner visse former for medvirkning

I enkelte tilfeller nevner straffebudet ikke medvirkning generelt, men bare visse former for medvirkning, for eksempel "forledelse" eller "forledelse og tilskyndelse". Her rammes for det første alle som direkte går inn under lovens gjerningsbeskrivelse, og for det andre de former for medvirkning som straffebudet nevner, men ikke andre.

Krav til medvirkningens betydning

Det har vært diskutert om medvirkningen må stå i årsakssammenheng med resultatet. Det kreves ikke til straffbarhet at medvirkningen har vært nødvendig for resultatet. Det er tilstrekkelig at det foreligger et medvirkende årsaksforhold.

For eksempel vil en person som står vakt under et innbrudd være ansvarlig for medvirkning, selv om tyveriet ville ha funnet sted på samme måte uten hans vakttjeneste. Det avgjørende er at han har vært med på foretagendet.

En psykisk medvirkning kan bestå i "tilskyndelse" eller i gode råd. Det kreves ikke bevis for at hovedmannen ikke ville ha foretatt handlingen uten medvirkningen. Det er tilstrekkelig at forsettet er styrket, eller at rådene har hatt betydning for planleggingen eller utførelsen. Det er ikke engang en unnskyldning at rådgiverens råd var uheldige – så lenge de har inngått i handlingens forløp, har rådgiveren medvirket.

Dersom en oppfordring virker mot sin hensikt, eller rådene straks blir avvist som ubrukelige, foreligger derimot bare forsøk på medvirkning.

Særlig om passivitet og psykisk medvirkning

For at psykisk medvirkning skal foreligge, er det ikke tilstrekkelig at en person i ord eller handling gir uttrykk for at han ikke har noe imot at handlingen blir foretatt. Å være en interessert tilskuer er ikke medvirkning – det kreves i alminnelighet en positiv tilskyndelse.

Høyesterett har i flere saker (bl.a. Rt. 1926 s. 581 og Rt. 1957 s. 476) slått fast at et passivt forhold ikke kan betraktes som straffbar medvirkning, selv om man kan slutte seg til en billigelse eller godkjennelse av handlingen fra den passive.

Når passivitet likevel kan utgjøre medvirkning

Hvis en person har en spesiell plikt til å hindre den straffbare handling, kan stillingen være annerledes. For den som har en særlig plikt til å gripe inn, kan det ikke kreves en positiv tilskyndelse for medvirkningsansvar; det kan være nok at han gir uttrykk for at han ikke har noe imot handlingen.

I noen tilfeller kan allerede en unnlatelse fra den overordnedes side av å gripe inn tolkes som et samtykke, og er den overordnede klar over dette, må det betraktes som en psykisk medvirkning. Et stilltiende eller uttrykkelig samtykke fra den som har en særlig plikt til å hindre den straffbare handling, fjerner en av de normale hindringene for forbrytelsen.

Dette ble illustrert i Rt. 1998 s. 1679, hvor det var ulovlig skjenket alkohol i lokalene til en motorsykkelklubb. Høyesterett kom til at medlemmene kunne straffes for medvirkning, da de ved sin tilstedeværelse og manglende protester hadde gitt et stilltiende samtykke til skjenkingen.

Distansering fra medvirkningsansvar

Hvis to eller flere er blitt enige om å begå et lovbrudd, men den ene får betenkeligheter ved selve utførelsen, vil dette ikke uten videre frita ham for ansvar for psykisk medvirkning. Høyesterett har i Rt. 1984 s. 1300 uttalt at den som har deltatt i beslutningen om å utføre en forbrytelse, må "på en klarere måte ha distansert seg fra det straffbare forhold" for å frigjøre seg fra medvirkningsansvaret.

I en annen avgjørelse, Rt. 2002 s. 1717, ble en person dømt for overlagt medvirkning til drap etter å ha skaffet våpen, selv om hun ikke deltok i selve drapshandlingen. Da hun kort tid etter overleveringen av pistolene regnet det som overveiende sannsynlig at drapsplanene var alvorlig ment, men ikke gjorde noe for å ta tilbake pistolene eller motvirke bruken, hadde hun ved sin unnlatelse gjort seg skyldig i overlagt medvirkning.

Uaktsom medvirkning

I straffeloven av 1902 er medvirkning ikke nevnt i noen av de straffebud som direkte retter seg mot uaktsomme forgåelser. For eksempel retter § 233 om forsettlig drap seg mot den som forvolder en annens død eller medvirker dertil, mens § 239 om uaktsomt drap retter seg mot den som ved uaktsomhet forvolder en annens død, uten å nevne medvirkning.

I spesiallovgivningen er det derimot vanlig at straffebestemmelsene også retter seg mot uaktsom medvirkning, og i straffeloven selv er enkelte nyere bestemmelser formulert slik at de også rammer den som medvirker av uaktsomhet.

En praktisk viktig form for uaktsom medvirkning, særlig ved lovovertredelser i næringslivet, er at en overordnet forsømmer det nødvendige tilsyn med at de underordnede følger lovens regler.

Særlige tilfeller

Medvirkning ved straffbar unnlatelse

Medvirkning er erklært straffbar også i enkelte tilfeller hvor hovedmannens forgåelse består i en straffbar unnlatelse. Medvirkningen vil her som regel være av psykisk art (forledelse eller tilskyndelse).

Den som hindrer en redningshandling kan imidlertid pådra seg et større ansvar enn bare medvirkning. Hvis A forsøker å redde en druknende, og B hindrer ham, har B forvoldt en annens død og vil kunne straffes for drap.

"Nødvendig medvirkning" fra offerets side

Ved noen forbrytelser kreves en viss medvirkning fra offerets side. Ved åger inngås det for eksempel en kontrakt mellom utbytteren og hans offer. Selvsagt kan ikke offeret straffes for medvirkning.

Annerledes er situasjonen når en transaksjon mellom to parter er forbudt fordi den strider mot allmenne interesser, for eksempel ulovlig salg av brennevin. Her vil den naturlige tolkning av loven være at kjøperen ikke rammes når loven bare retter seg mot salg og medvirkning til det.

Medvirkning i trykte skrifter

Ved straffbare handlinger forøvet i trykt skrift gjelder i utgangspunktet de vanlige medvirkningsreglene. Det finnes imidlertid to særregler:

1. Straffeloven § 431 skjerper redaktørens aktsomhetsplikt, da han kan rammes selv om han ikke har kjent innholdet, med mindre han kan godtgjøre at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll.

2. Straffeloven § 254 begrenser ansvaret for ærekrenkelse forøvd i blad eller tidsskrift, slik at det ikke omfatter den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon.

Vurdering av lovens system

Lovens system med å angi medvirkningsansvaret i de enkelte straffebud sikrer i prinsippet en omhyggelig vurdering av hvor langt straffetrusselen bør strekke seg i hvert enkelt tilfelle. I praksis virker det imidlertid noe tilfeldig hvor medvirkningstillegget er tatt med og hvor det mangler.

For utformingen av det enkelte straffebud representerer lovens system en ulempe. Gjerningsbeskrivelsene blir mer kompliserte enn nødvendig når medvirkningstillegget må inkluderes i hvert enkelt straffebud i stedet for å reguleres gjennom generelle bestemmelser i lovens alminnelige del.

Straffelovkommisjonene har i sine utkast til ny straffelov foreslått en overgang til et system med en generell bestemmelse om medvirkning i lovens alminnelige del, som dermed også vil gjelde ved overtredelse av spesiallovgivningen dersom ikke det motsatte er bestemt.

At strafferammen som regel er den samme for hovedmann og medvirker, gjør rettsanvendelsen enklere. Man unngår vanskelige avgrensningsspørsmål mellom ulike kategorier av deltakere, slik man hadde i den tidligere kriminalloven av 1842.

Konklusjon

Medvirkningsansvaret i norsk strafferett har en særegen struktur som skiller seg fra mange andre lands rettssystemer. Selv om det finnes enkelte utfordringer med systemet, gir det domstolene fleksibilitet til å vurdere hver sak konkret, samtidig som det ivaretar grunnleggende strafferettslige prinsipper som lovkravet og skyldprinsippet.

Den generelle tendensen er at medvirkning er belagt med straff ved alle rettsbrudd av grovere art, mens mindre alvorlige overtredelser ofte begrenser ansvaret til hovedmannen. Dette reflekterer en avveining mellom behovet for å ramme alle deltakere i alvorlig kriminalitet og hensynet til ikke å strekke straffansvaret urimelig langt ved mindre lovovertredelser.