Disposisjonskriterier i norsk avtalerett: Når er avtalen bindende?

Norsk avtalerett er i stor grad bygget på avtalelovens modell med tilbud og aksept. Men hvilke kriterier er egentlig avgjørende for om en avtale skal anses som bindende inngått? Denne artikkelen gir en oversikt over de viktigste disposisjonskriteriene som domstolene legger vekt på når de skal avgjøre om det foreligger en bindende avtale.

Formfrihet og avtalefrihet

Det norske utgangspunktet er formfrihetsprinsippet - en avtale kan inngås på mange forskjellige måter, ikke bare gjennom uttrykkelig utveksling av tilbud og aksept. Dette er forankret i forventningsprinsippet: Det avgjørende er om det er etablert berettigede forventninger om at avtale er kommet i stand.

Partsdefinerte kriterier for binding

I noen tilfeller definerer partene selv hvilke kriterier som skal være avgjørende for binding:

1. Signeringsforbehold: Partene kan avtale at ingen skal være bundet før begge har underskrevet et avtaledokument. Dette utelukker gradvis binding under forhandlinger.

2. Asymmetrisk binding: Partene kan avtale at den ene parten skal være forpliktet over lengre tid enn den andre, for eksempel gjennom ordrebekreftelser eller standardvilkår.

Lovbestemte formkrav

I enkelte tilfeller oppstiller lovgivningen formkrav som må være oppfylt for at en avtale skal anses bindende:

• Aksjetegning må følge formkravene i aksjeloven

• Kausjonsavtaler må inngås skriftlig i henhold til finansavtaleloven

• Oppsigelse av husleieforhold og arbeidsforhold må være skriftlig

Andre relevante disposisjonskriterier

Partsvilje og ordlyd

Disposisjonsviljen - hva partene har ment med hensyn til å binde seg - er ett blant flere relevante kriterier. Denne viljen kommer ofte til uttrykk gjennom ordlyden i partsutsagn. I Rt 1983 s 716 (Reksten-dommen) la Høyesterett til grunn at et "Statement" måtte oppfattes som en bindende garantierklæring basert på innholdet.

Ordlyden må vurderes i sin språklige kontekst. I Rt 1991 s 1171 uttalte Høyesterett at når brevet "leses i sammenheng" gav det ikke uttrykk for at det dreide seg om en opsjonsavtale.

Avtalens form

Selv om vi har formfrihet, tillegger domstolene avtalens form betydning i bindingsspørsmålet. Jo viktigere og mer vidtrekkende avtalen er, desto mer krever domstolene med hensyn til formaliteter.

I Rt 1995 s 543 (Selsbakkhøgda borettslag) la Høyesterett vekt på at avtalen hadde en enkel form, og uttalte at "det har formodningen mot seg at en avtale med denne utforming inneholder forpliktelser av en slik størrelsesorden og varighet".

Form kan også ha bevismessig betydning. Høyesterett har i flere saker lagt til grunn at det må kreves sterke bevis for å godta en påstand om bindende muntlig avtale om kjøp av fast eiendom.

Avtalens innhold

Avtalens innhold kan påvirke spørsmålet om binding. Ved forhandlingsavtaler legger Høyesterett vekt på hvor langt partene har kommet i retning av enighet om vilkårene. Jo flere elementer det er oppnådd enighet om, desto større grunn til å anse avtale for inngått.

I Rt 1991 s 1171 uttalte Høyesterett at selv om det gjensto uavklarte spørsmål, var dette "etter omstendighetene ikke til hinder for at partene likevel inngikk en bindende kjøpsavtale. De uavklarte spørsmål må løses gjennom tolking av denne avtale".

Etterfølgende opptreden

Partenes handlinger etter den påståtte avtaleinngåelsen kan kaste lys over om de selv anser seg bundet. I Rt 1978 s 702 ble utbetaling av et større beløp til en arkitekt tillagt betydning for om avtale var inngått.

I Rt 1987 s 1205 (Hotelldommen) ble det vektlagt at den part som ble ansett som kjøper, hadde truffet forberedelser til salg av sin tidligere eiendom for å reise kjøpesummen.

Reelle hensyn

Domstolene legger også vekt på reelle hensyn i form av rimelighetsvurderinger. I Rt 1992 s 1430 uttalte Høyesterett at "også rimelighetshensyn tilsier at denne oppfatning legges til grunn".

I Rt 1997 s 1922 vektla retten at det ville bli "en urimelig ubalanse" dersom den ene parten var bundet mens den andre sto helt fritt.

Handlinger som disposisjonskriterium

Formfrihetsprinsippet åpner for at også handlinger kan skape løftevirkninger. Dette gjelder ikke bare ved masseavtaler (som når man parkerer på en avgiftsbelagt parkeringsplass), men også i andre relasjoner.

I RG 1998 s 338 (Borgarting) var spørsmålet om innløsning av en sjekk skulle anses som aksept av et oppgjørstilbud. Mindretallet, som etter min vurdering hadde de beste argumenter, mente at handlingen (innløsning av sjekken) måtte ses som aksept når tilbudsbrevet klart presiserte rettsvirkningene av å innløse sjekken.

Passivitet som disposisjonskriterium

Utgangspunktet i norsk rett er at man ikke blir bundet ved å forholde seg passiv. Men hvor en rimelig hensyntagen til den annen parts interesser tilsier aktiv handling, vil binding kunne inntre.

I Rt 2001 s 1288 (Gate Gourmet) kom Høyesterett til at passivitet overfor et anbud, kombinert med aktiv handling i en annen relasjon, ga anbyderen rimelig grunn til å tro at han hadde fått oppdraget.

I Rt 2015 s 1157 ble passivitet over 18 år ansett å ha medført tap av eiendomsrett til en hytte i sameie. Én sameier hadde for egen regning foretatt fullstendig rehabilitering, og de øvrige hadde forholdt seg passive og ikke benyttet hytten. Høyesteretts flertall kom til at den aktive sameieren nå måtte anses som eneeier av hytten.

Culpasanksjon

Avtalebinding kan også inntre som en sanksjon mot uønsket opptreden. Jo mer klanderverdig en part har opptrådt, desto mer nærliggende er det å reagere med binding.

I Rt 1987 s 1205 (Hotelldommen) uttalte Høyesterett at "fru Kleve Nilsen må i det minste ha vært klar over Stenbergs oppfatning uten å ta avstand fra den", noe som ble tillagt vekt når retten fant at avtale var inngått.

Sanksjonsmomentet kan også trekke i retning av at binding ikke foreligger. I Rt 1998 s 761 (Kina-Hansen) uttalte Høyesterett at "hvis Hansen skulle ha oppfattet det slik [at banken hadde bundet seg], måtte det anses som uaktsomt av ham".

Risikobetraktninger

I helt spesielle tilfeller kan binding inntre etter en helhetsbedømmelse ut fra rene risikobetraktninger. Dette kan skje selv om det ikke foreligger noe utsagn som binder parten, dersom vedkommende "med åpne øyne" har tatt risikoen ved å begi seg inn på det aktuelle området.

Dette ligger bak regelen i forsikringsavtaleloven § 12-2 tredje ledd, som bygger på at forsikringsselskapet, ikke kunden, bør ha risikoen for selskapets saksbehandling.

Konklusjon

Spørsmålet om en avtale er bindende inngått må avgjøres ut fra en helhetsvurdering av alle relevante disposisjonskriterier. Forventningsprinsippet står sentralt: Det avgjørende er om den ene parten har gitt den andre rimelig grunn til å tro at avtale er inngått.

Selv om formfrihetsprinsippet gir partene stor frihet i hvordan de inngår avtaler, er det ikke tilfeldig hvilke kriterier som tillegges vekt. Rettspraksis viser at domstolene vektlegger partsvilje, ordlyd, avtalens form og innhold, partenes opptreden, reelle hensyn, handlinger, passivitet og ikke minst lojalitet i kontraktsforhold.

Det er viktig å være bevisst disse kriteriene når man forhandler og inngår avtaler. I tvilstilfeller kan man redusere risikoen for uklarhet ved å være eksplisitt om når man anser seg bundet, eller ved å avtale signeringsforbehold hvis man ønsker å utsette bindingstidspunktet til endelig kontrakt er underskrevet.