Omsettelighet av selskapsandeler – aksjeselskaper og ansvarlige selskaper

For deltakere i selskapsforhold kan økonomisk vinning på investeringen oppnås på to hovedmåter: gjennom løpende utdelinger og andel i overskudd (avkastning), eller ved å realisere en gevinst gjennom å oppgi posisjonen som eier. Denne artikkelen fokuserer på sistnevnte – mulighetene for å selge eller på annen måte omsette en selskapsandel, med særlig vekt på de rettslige rammene for omsettelighet i henholdsvis aksjeselskaper og ansvarlige selskaper.

Spørsmålet om selskapsandelers omsettelighet er av stor praktisk betydning. For investorer som ønsker å realisere gevinst på sin investering er det avgjørende at andelen kan omsettes raskt og til markedspris. Samtidig har selskapet og øvrige deltakere ofte interesse av å kontrollere hvem som kommer inn som nye eiere. De rettslige rammene for omsettelighet balanserer disse hensynene ulikt for forskjellige selskapsformer.

Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper

Hovedprinsippene for omsettelighet

I aksjeselskapsretten har det tradisjonelt vært et hovedprinsipp at aksjer er fritt omsettelige. Dette prinsippet er begrunnet i at aksjeselskapet som økonomisk instrument har til formål å allokere risikovillig kapital, og at denne funksjonen forutsetter at investorene har en mulighet til å komme ut av selskapsforholdet.

For allmennaksjeselskaper gjelder fortsatt prinsippet om fri omsettelighet som hovedregel, jf. allmennaksjeloven § 4-15 første ledd:

"Aksjer kan skifte eier ved overdragelse og på annen måte for så vidt annet ikke er bestemt i lov, selskapets vedtekter eller avtale mellom aksjeeierne."

Dette er naturlig ettersom allmennaksjeselskaper typisk henter kapital fra allmennheten, og aksjer i allmennaksjeselskap ofte er børsnoterte. For børsnoterte selskaper gjelder et skjerpet krav til fri omsettelighet som vilkår for børsnotering, jf. verdipapirhandelloven § 13-2 og verdipapirhandelforskriften § 13-4, jf. § 13-2.

For aksjeselskaper endret imidlertid rettstilstanden seg med aksjeloven av 1997. Hovedregelen er nå at erverv av aksje er betinget av samtykke fra selskapet, med mindre det er fastsatt i vedtektene at samtykke ikke kreves, jf. aksjeloven § 4-15 annet ledd.

Lovgrunnen for denne endringen er erkjennelsen av at omsettelighet ikke utelukkende kan betraktes som et spørsmål om retten til å avhende formuerettigheter. I praksis har de fleste mindre aksjeselskaper ulike omsetningsbegrensninger i vedtektene, som gjør dem til "lukkede" selskaper. Lovgiver anså at lovens hovedregel burde avspeile denne vedtektspraksisen.

Samtykkekrav og samtykkenektelse

I aksjeselskaper ligger samtykkekompetansen hos styret, med mindre vedtektene bestemmer noe annet, jf. aksjeloven § 4-16 første ledd. Styret skal ta stilling til en samtykkesøknad snarest mulig, og senest innen to måneder etter at selskapet mottok melding om ervervet. Ellers anses samtykke som gitt.

Samtykke kan bare nektes når det foreligger saklig grunn, jf. aksjeloven § 4-16 annet ledd. Saklighetskravet innebærer at nektelsen må være begrunnet i hensynet til selskapsinteressene, ikke i utenforliggende hensyn. Rettspraksis har anerkjent følgende som saklige grunner til samtykkenektelse:

• Forhindre at konkurrenter eller andre med "fiendtlige" hensikter får eierposisjon og innsyn

• Forhindre at en enkelt aksjeeier blir for dominerende i selskapet

• Opprettholde selskapets særpreg, eksempelvis som et lokalt forankret selskap (Rt. 1999 s. 1682 Østlendingen)

I Rt. 2013 s. 241 (Stangeskovene) presiserte Høyesterett at dersom man ønsker å sikre et spredt eierskap, bør dette angis i vedtektene og praktiseres konsekvent overfor samtlige aksjeeiere.

Konsekvenser av samtykkenektelse

Ved samtykkenektelse har erververen fire alternativer etter aksjeloven § 4-17:

1. Omgjøre avtalen med avhenderen

2. Avhende aksjen til en annen

3. Reise søksmål om gyldigheten av nektelsen

4. Kreve aksjen innløst av selskapet

Innløsningsretten er særlig viktig som en ventil for å hindre at aksjeerververen blir "låst inne" med sin investering. Selskapet kan bare nekte innløsning hvis det utpeker en annen kjøper som er villig til å overta aksjene på samme vilkår, eller hvis innløsning vil medføre vesentlig skade for selskapets virksomhet eller virke urimelig overfor selskapet.

Ved innløsning skal aksjens verdi settes til "virkelig verdi" på det tidspunktet kravet er fremsatt, jf. aksjeloven § 4-17 femte ledd. I Rt. 2007 s. 1392 (Flesberg) la Høyesterett til grunn at dette i utgangspunktet er (antatt) omsetningsverdi, hvis det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å fastslå denne.

Vedtektsfestede personklausuler

Aksjeloven åpner for at det i vedtektene kan stilles krav om at aksjeerververe og/eller aksjeeiere må ha bestemte egenskaper, jf. aksjeloven § 4-18. Slike personklausuler kan være:

• Krav om visse kvalifikasjoner (bosted, yrke, utdannelse, familietilhørighet)

• Krav knyttet til andre eierforhold

• Kvantitative eierbegrensninger ("eiertak")

Tilfredsstiller ikke erververen kravene i personklausulen, skal styret nekte ervervet innført i aksjeeierboken. Erververen har da tre alternativer: omgjøre avtalen, avhende aksjene, eller reise søksmål for å få avgjort om vedtektenes krav er oppfylt.

Forkjøpsrett

En ytterligere begrensning i en aksjes frie omsettelighet er lovens hovedregel om forkjøpsrett. Etter aksjeloven § 4-19 første ledd har aksjeeierne rett til å overta en aksje som har skiftet eier, med mindre noe annet er fastsatt i vedtektene.

Forkjøpsretten begrunnes dels i aksjeeiernes behov for å kontrollere hvem som kommer inn som aksjeeier, og dels i ønsket om å kunne beholde sin forholdsmessige eierandel i selskapet.

Etter en lovendring i 2006 utløses forkjøpsretten først når aksjen har skiftet eier. Tidligere inntrådte den allerede før eierskiftet, noe som fortsatt kan vedtektsfestes.

Ved utøvelse av forkjøpsrett må alle aksjene som er omfattet av overdragelsen innløses, jf. aksjeloven § 4-21 tredje ledd. Dette beskytter erververen mot å bli sittende igjen med en liten, innflytelsesløs aksjepost.

Løsningssummen skal fastsettes til aksjenes "virkelige verdi", jf. aksjeloven § 4-23 annet ledd, etter samme prinsipper som ved innløsning etter samtykkenektelse.

Selskapets erverv av egne aksjer

Aksje- og allmennaksjeselskaper har en begrenset adgang til å erverve egne aksjer (tilbakekjøp). For aksjeselskaper ble reglene liberalisert i 2013, slik at den tidligere begrensningen på 10% av aksjekapitalen ble opphevet. For allmennaksjeselskaper gjelder fortsatt 10%-begrensningen.

Tilbakekjøp av aksjer må oppfylle tre lovbestemte vilkår:

1. Aksjekapitalen med fradrag av de tilbakekjøpte aksjene må ikke bli mindre enn minste tillatte aksjekapital

2. Vederlaget må ligge innenfor rammen av de midlene selskapet kunne ha delt ut som utbytte

3. Generalforsamlingen må ha gitt fullmakt til ervervet med to tredels flertall

Tilbakekjøp av aksjer kan være et nyttig instrument ved eier- og generasjonsskifter, ved erverv av formuesverdier, eller i selskaper hvor ansatte eier aksjer som ledd i en incentivordning.

Ansvarlige selskaper

Prinsippet om overdragelsesforbud

I motsetning til aksjeselskaper er den fravikelige hovedregelen for ansvarlige selskaper at andel ikke kan overdras, jf. selskapsloven § 2-28. Dette er begrunnet i at deltakernes personlige egenskaper og kredittverdighet er så viktige for de øvrige deltakerne at ingen bør kunne sette en annen i sitt sted uten samtykke fra samtlige øvrige deltakere.

Bakgrunnen for denne forskjellen mellom selskapsformene er det personlige, ubegrensede og solidariske ansvaret for selskapsforpliktelsene som deltakere i ansvarlige selskaper har. Dette gjør identiteten til meddeltakerne langt viktigere enn i aksjeselskaper, hvor ansvaret er begrenset til aksjeinnskuddet.

Overdragelsesforbudet gjelder alle former for overgang av selskapsandel til ny eier, herunder salg, bytte, gave og arv. Det rammer også oppsplitting av en deltakerandel i "sub-andeler" og etablering av sameie i andelen.

Muligheter for overdragelse

Til tross for hovedregelen kan det avtales i selskapsavtalen at overdragelsesforbudet ikke skal gjelde, slik at andelen kan omsettes fritt. Dette kan være hensiktsmessig i større selskaper med mange passive deltakere.

Det kan også avtales at kun visse typer overdragelser skal være tillatt, for eksempel arv, mens andre typer, som salg, krever samtykke.

I følgende særlige tilfeller kan det være grunnlag for å innfortolke en rett til overdragelse, selv uten uttrykkelig avtalebestemmelse:

1. Hvor selskapsandelen er en ren kapitalandel uten rett til deltakelse i ledelsen

2. Hvor andelen er knyttet til et andelsbevis

3. Hvor selskapsavtalen bestemmer at andelen ikke skal kunne innløses etter oppsigelse

Konsekvenser av overdragelse

Ved en lovlig overdragelse trer erververen inn i overdragerens samtlige rettigheter og plikter overfor de øvrige deltakerne, jf. selskapsloven § 2-30 første ledd. Dette omfatter:

• Rett til økonomisk utbytte

• Rett til deltakelse i selskapsmøtet

• Kompetanse til å binde selskapet ved avtale

• Forpliktelser etter selskapsloven og selskapsavtalen

• Ansvar for selskapets gjeld

For selskapets forpliktelser som eksisterte ved eierskiftet hefter overdrageren og erververen solidarisk, jf. selskapsloven § 2-30 annet ledd. Dette solidaransvaret kan være en betydelig byrde for overdrageren, som risikerer å hefte for selskapets gjeld lenge etter overdragelsen.

For å lette denne situasjonen gir selskapsloven § 2-30 tredje ledd overdrageren en "interpellasjonsrett" overfor selskapets kreditorer. Dette innebærer at overdrageren kan anmode kreditorene om å bli fritatt for ansvar, og går fri dersom kreditor ikke svarer på anmodningen innen tre måneder.

Uttreden som alternativ til overdragelse

Ettersom deltakere i ansvarlige selskaper i utgangspunktet ikke kan selge sin andel fritt, gir selskapsloven § 2-32 første ledd deltakerne en kompenserende rett til å si opp sitt deltakerforhold med seks måneders skriftlig varsel og kreve seg utløst av selskapet.

Denne uttredelsesretten er en viktig "exit-mulighet" og skiller seg fra rettstilstanden i aksjeselskaper, hvor det ikke eksisterer noen generell innløsningsrett.

Ved uttreden opphører deltakelsen i selskapsforholdet for den som trer ut, mens de øvrige deltakernes andeler blir forholdsmessig større. Selskapet blir forpliktet til å betale den uttredende en utløsningssum, som skal settes til det andelen er verd ved oppsigelsesfristens utløp, jf. selskapsloven § 2-32 første ledd annet punktum.

Det er viktig å merke seg at de øvrige deltakerne som hovedregel kan møte et krav om uttreden med et krav om oppløsning og avvikling av selskapet. I praksis ønsker imidlertid de gjenværende deltakerne ofte at selskapsforholdet skal fortsette, noe som gjør uttredelsesretten til et reelt alternativ til overdragelse.

Konklusjon

Reglene om omsettelighet av selskapsandeler gjenspeiler de grunnleggende forskjellene mellom selskapsformene. I aksjeselskaper, hvor ansvaret er begrenset, er utgangspunktet en betinget omsetningsadgang med samtykkekrav, men med mulighet for innløsning som en sikkerhetsventil. I ansvarlige selskaper, med ubegrenset ansvar, er utgangspunktet et overdragelsesforbud, kompensert med en rett til uttreden.

For potensielle investorer og selskapsdeltakere er det avgjørende å være bevisst disse forskjellene. Valg av selskapsform får direkte konsekvenser for muligheten til å realisere investeringen gjennom salg, og dermed for likviditeten og risikoen knyttet til investeringen. Samtidig må man være oppmerksom på mulighetene for å tilpasse omsettelighetsreglene gjennom vedtektsbestemmelser eller selskapsavtaler.