Påtaleunnlatelse i norsk strafferett: Prinsipper, forutsetninger og praksis

Påtaleunnlatelse er et viktig virkemiddel i norsk strafferett som gir påtalemyndigheten mulighet til å unnlate å forfølge en straffbar handling, selv når det foreligger bevis mot en bestemt gjerningsperson. Dette instituttet bygger på opportunitetsprinsippet, som gir påtalemyndigheten skjønnsmessig adgang til å vurdere om straffeforfølgning er hensiktsmessig i det enkelte tilfelle.

Legalitets- og opportunitetsprinsippet

I strafferettspleien står to grunnleggende prinsipper mot hverandre:

1. Legalitetsprinsippet innebærer at påtalemyndigheten har plikt til å påtale alle straffbare handlinger når bevisene er tilstrekkelige.

2. Opportunitetsprinsippet gir påtalemyndigheten adgang til å unnlate påtale etter en avveining av hensyn for og imot, også kalt relativ påtaleplikt.

Eldre lover bygget gjerne på legalitetsprinsippet, som best svarer til forestillingen om straffen som en nødvendig gjengjeldelse for den lovstridige handling. Straffeprosessloven av 1887 introduserte imidlertid en vid adgang til å unnlate påtale, noe som er opprettholdt i straffeprosessloven av 1981.

Det har vært anført mot opportunitetsprinsippet at det kan føre til uensartede avgjørelser påvirket av personlige eller politiske hensyn, eller at det kan svekke tilliten til rettspleien. Erfaringer viser imidlertid at disse betenkelighetene er overdrevne, særlig når påtalemyndigheten er sikret uavhengighet fra politiske myndigheter. En annen innvending er at utstrakt bruk av opportunitetsprinsippet kan undergrave straffelovens almenpreventive virkning.

Forutsetninger for påtaleunnlatelse

Opportunitetsprinsippet i straffeprosessloven § 69

Hovedregelen om adgangen til påtaleunnlatelse finnes i straffeprosessloven § 69, første ledd:

"Selv om straffeskyld anses bevist, kan påtale unnlates såfremt slike særlige forhold er til stede at påtalemyndigheten etter en samlet vurdering finner at overveiende grunner taler for ikke å påtale handlingen."

Påtalemyndigheten må foreta en avveining av hensyn som taler for og imot påtale. Loven gir ingen uttømmende oppregning av relevante hensyn, men eksempler kan være:

• Særdeles lang tid siden handlingen ble begått

• Særdeles formildende omstendigheter

• Gjerningspersonens unge eller høye alder

• Gjerningspersonens særlige sinnstilstand

• Hensynet til fornærmede

• Hensynet til den skyldiges pårørende

• Hensynet til forholdet til en fremmed makt

• Omkostningene ved forfølgningen

Lovens formulering om "særlige forhold" understreker at det ordinære er at tiltale blir reist.

Betinget påtaleunnlatelse

Opprinnelig var påtaleunnlatelse alltid ubetinget. Med straffeloven av 1902 ble det innført adgang til å sette straffri vandel i en prøvetid som vilkår for påtaleunnlatelse. Senere lovendringer har utvidet adgangen til å stille vilkår, slik at de fleste særvilkår som kan stilles ved betinget dom, også kan stilles ved påtaleunnlatelse.

Eksempler på vilkår som kan settes:

• Erstatning til fornærmede

• Krav om å søke arbeid

• Avholde seg fra alkohol

• Ta opphold i kuranstalt

• Meldeplikt til politiet

Påtalemyndigheten har imidlertid ikke adgang til å stille andre vilkår enn de som uttrykkelig er nevnt i loven. I praksis blir det sjelden satt andre særvilkår enn betaling av erstatning.

Prøvetiden for en betinget påtaleunnlatelse er normalt to år. Hvis betingelsene ikke blir overholdt, kan påtalemyndigheten ta saken opp på ny. Hvis overtredelsen består i at den skyldige har begått en ny straffbar handling, kan den gamle og den nye handling nå komme til pådømmelse under ett.

Prosessøkonomiske hensyn

En annen type påtaleunnlatelse er regulert i straffeprosessloven § 70:

"Påtale kan unnlates når reglene for straffutmåling ved sammenstøt av flere forbrytelser eller forseelser medfører at ingen eller bare en ubetydelig straff ville komme til anvendelse."

Begrunnelsen er her prosessøkonomisk, ikke kriminalpolitisk. Det er ikke nødvendig å ta med mindre alvorlige forhold som ikke vil spille noen praktisk rolle for straffutmålingen, men som ville bety merarbeid for retten, påtalemyndigheten og vitner.

Siktedes skyld må være bevist

En grunnleggende forutsetning for påtaleunnlatelse er at det foreligger bevis for siktedes skyld. Foreligger ikke tilstrekkelig bevis, har siktede krav på at saken blir henlagt etter bevisets stilling. En påtaleunnlatelse innebærer derfor påtalemyndighetens uttalelse om at den har funnet straffbart forhold godtgjort.

I alminnelighet blir påtaleunnlatelse ikke gitt uten at det foreligger tilståelse, men dette er ikke et absolutt vilkår. Hvis siktede mener han er uskyldig, kan han etter straffeprosessloven § 71 forlange at påtalemyndigheten bringer saken inn for retten hvis den ikke vil frafalle siktelsen. Denne retten gjelder imidlertid ikke ved påtaleunnlatelse etter § 70 (prosessøkonomiske hensyn).

Påtaleunnlatelse i praksis

Loven setter ingen begrensning med hensyn til arten av lovovertredelser som kan avgjøres ved påtaleunnlatelse. I praksis er det likevel sjelden at påtale unnlates for alvorlige forbrytelser. De fleste påtaleunnlatelser gjelder mindre formuekrenkelser, hærverk og mindre alvorlige sedelighetsforbrytelser.

Påtaleunnlatelse kan i enkelte tilfeller fungere som en sikkerhetsventil overfor forbrytelser som objektivt sett er av grov karakter, men hvor særlige hensyn gjør seg gjeldende. Det finnes eksempler på påtaleunnlatelse i drapssaker med helt spesielle omstendigheter, som ved barmhjertighetsdrap.

Myndigheten til å gi påtaleunnlatelse ligger som hovedregel hos samme instans i påtalemyndigheten som kan reise tiltale:

• I forbrytelsessaker er dette som hovedregel statsadvokaten

• Politimesteren har påtalekompetanse i saker hvor strafferammen ikke overskrider fengsel i ett år, samt ved visse praktisk viktige straffebud med høyere strafferamme

• I forseelsessaker kan avgjørelsen alltid treffes av politiet

• I enkelte tilfeller må påtaleunnlatelse gis av Kongen i statsråd etter innstilling fra riksadvokaten

Forholdet til barnevernet

Overfor lovovertredere mellom 15 og 18 år kan det bli tale om både straffeforfølgning og tiltak etter barnevernloven. Tidligere fantes ordningen med "påtaleunnlatelse etter barnevernloven" og senere "overføring til barnevernsnemnd", men disse ordningene er nå avskaffet.

Dagens system bygger på et samarbeid mellom barnevernet og påtalemyndigheten gjennom gjensidig informasjon. Når etterforskning settes i gang mot barn under 18 år i saker som ikke er bagatellmessige, skal politiet straks underrette barneverntjenesten. Når barneverntjenesten har bedt om det, skal den også gis anledning til å uttale seg før tiltalespørsmålet avgjøres.

Utviklingen i bruken av påtaleunnlatelse

Påtaleunnlatelse ble tidligere gitt i et betydelig antall saker. I 1960- og 1970-årene utgjorde påtaleunnlatelsene nesten 30 prosent av det totale antall reaksjoner for forbrytelser. Senere er bruken blitt kraftig redusert. I 2002 viste reaksjonsstatistikken totalt 159 påtaleunnlatelser, hvorav 118 for forbrytelser.

Flere faktorer kan forklare denne utviklingen:

• Utvidet adgang til å gi forelegg på bot i mange typer saker

• Saker som overføres til megling i konfliktråd avsluttes ikke lenger med påtaleunnlatelse

• Endrede registreringsrutiner

Konklusjon

Påtaleunnlatelse er et viktig virkemiddel i norsk strafferett som gir påtalemyndigheten fleksibilitet til å avgjøre saker på en måte som ivaretar både samfunnets og den siktedes interesser. Gjennom betinget påtaleunnlatelse kan det også stilles vilkår som bidrar til rehabilitering og gjenoppretting. Selv om bruken av påtaleunnlatelse har gått ned, representerer instituttet fortsatt en viktig sikkerhetsventil i strafferettspleien, særlig i saker hvor formell straffeforfølgning ville virke urimelig hard.