Rettighetstap i norsk strafferett: En oversikt over innhold og vilkår

Rettighetstap representerer en særegen straffereaksjon i norsk rett som innebærer at en domfelt fratas visse rettigheter for en bestemt periode eller for alltid. Denne artikkelen gir en oversikt over reglene om rettighetstap, herunder dets karakter, hovedtyper, vilkår for idømmelse og varighet.

Rettighetstapets karakter

I lovgivningen fra enevoldstiden spilte æresstraffer en betydelig rolle, men disse ble opphevet ved kriminalloven av 1842. Straffelovgivningen fortsatte imidlertid å ha regler om rettighetstap av forskjellig art. Ved en endringslov av 22. mai 1953 nr. 3 ble bruken av rettighetstap sterkt innskrenket, og det tidligere "tap av statsborgerlige rettigheter" forsvant helt.

Hensikten med de någjeldende regler om rettighetstap er ikke å ramme den domfeltes ære, men å hindre vedkommende fra å inneha stillinger eller utøve rettigheter eller næringsveier som han ved forbrytelsen har vist seg uskikket til. Dette skiller rettighetstapet fra andre straffer som fengsel og bøter, hvor det sentrale er å tilføye et onde som reaksjon mot lovovertredelsen.

Etter straffelovens terminologi er rettighetstap likevel straff – noe som innebærer at forfølgning med sikte på rettighetstap etter straffeloven er "criminal charge" i forhold til EMK. Rettighetstap kan også være gjenstand for benådning.

Rettighetstap som hovedstraff

To slags rettighetstap kan idømmes som hovedstraff etter straffeloven § 29:

1. Tap av offentlig stilling

Dette gjelder tap av "offentlig stilling som den skyldige ved den straffbare handling har vist seg uskikket eller uverdig til". Det er ikke nødvendig at den straffbare handling er skjedd i tjenesten; dersom en politimann eller lærer gjør seg skyldig i innbruddstyveri eller voldtekt, kan det være grunnlag for fradømmelse av stillingen.

Hva som skal til for at den skyldige kan sies å ha gjort seg "uskikket eller uverdig" til stillingen, må bedømmes konkret etter stillingens og forgåelsens art. For politifolk har Høyesterett understreket betydningen av at de kan opptre med autoritet og bli møtt med tillit.

Tap av stilling er en hardhendt rettsfølge, og etter innledningsordene i § 29 kan rettighetstap bare idømmes "når almene hensyn krever det". Særlig varsomhet er på sin plass når det er spørsmål om å fradømme tiltalte tillitsverv som han er valgt til ved direkte valg, for eksempel som medlem av Storting eller kommunestyre.

2. Tap av retten til å inneha stilling eller utøve virksomhet

Etter § 29 nr. 2 er det adgang til å fradømme "retten til å inneha stilling eller utøve virksomhet eller beskjeftigelse som den skyldige ved den straffbare handling har vist seg uskikket til eller fryktes å ville misbruke eller som i særlig grad krever almen tillit".

Før lovrevisjonen i 1953 var denne adgang begrenset til bestemte, oppregnede yrker. Begrunnelsen for å gjøre fradømmelsesadgangen generell, var at enhver oppregning nødvendigvis må bli tilfeldig og utilstrekkelig og komme til kort overfor utviklingen. Men det ble også her gitt uttrykk for at bestemmelsen bør anvendes med varsomhet.

Det er et viktig moment ved skjønnet om det straffbare forhold er begått i forbindelse med det yrke som spørsmålet om rettighetstap knytter seg til. Men selv om forholdet ikke er begått i tilknytning til yrkesutøvelsen, kan det på grunn av sin karakter og grovhet være så ødeleggende for den tillit som yrket krever, at rettighetstap må idømmes.

Det er ikke bare retten til yrkesmessig virksomhet som kan fradømmes, men også virksomhet av annen art. I en rekke tilfeller har Høyesterett idømt tap av retten til å utøve jakt.

Ved yrker som "i særlig grad krever almen tillit" kan fradømmelse skje uten bevis for at den skyldige har vist seg uskikket til yrket eller at det er grunn til frykt for fremtidig misbruk av yrket. Som yrker av denne kvalifiserte art kan nevnes virksomhet som advokat, lege eller lærer.

Om varigheten av fradømmelsen gir loven en særegen regel: Tapet kan idømmes for en bestemt tid av inntil fem år eller for bestandig – derimot ikke for eksempel for 10 eller 15 år. Tanken er at hvis forgåelsen ikke er av en slik art at fradømmelse bør skje for bestandig, bør man nøye seg med fradømmelse for høyst noen få år.

Den som er fradømt retten til å utøve en virksomhet, kan heller ikke forestå slik virksomhet for en annen. Han kan også pålegges å gi fra seg dokument eller annen gjenstand som har tjent som bevis for en fradømt rett, for eksempel sertifikater, bevillinger eller jaktkort.

Rettighetstap i stedet for annen straff

Rettighetstap kommer ofte som et tillegg til en frihetsstraff eller en bot. Men å miste sin stilling eller retten til å utøve sitt yrke kan i seg selv være en så streng reaksjon at det ikke er behov for ytterligere straff. Straffeloven § 15, 4. ledd bestemmer derfor at rettighetstapet kan tre i stedet for annen straff, dog ikke når den fastsatte minstestraff for handlingen er frihetsstraff på ett år eller mer.

Høyesterett har i flere saker fremhevet at rettighetstap og annen straff må ses under ett, slik at samlet reaksjon ikke blir for streng.

Rettighetstap som tilleggsstraff

Visse rettigheter kan fradømmes som tilleggsstraff etter §§ 30 og 31:

1. Verneretten

Retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt (verneretten) kan etter § 30 fradømmes den skyldige for alltid eller en bestemt tid når det på grunn av den straffbare handling må antas å være i strid med forsvarets interesser om han gjør tjeneste. Formålet er å få fjernet uheldige elementer som ellers ville bli innkalt ved mobilisering eller til våpenøvelser.

I praksis brukes adgangen til fradømmelse av verneplikten meget sjelden, med unntak for gjentatt overtredelse av militær straffelov § 35 om nektelse av å utføre verneplikt.

2. Stemmerett

Straffeloven § 31 gir i visse tilfelle adgang til fradømmelse av "stemmerett i offentlige anliggender". Adgangen til å idømme stemmerettstap er nå bare opprettholdt ved overtredelse av straffeloven kapittel 8, 9 og 10 (forræderi, opprør og valgmisligheter).

Tidligere hadde lovgivningen regler om tap av "statsborgerlige rettigheter", som omfattet både stemmerett og adgang til å oppnå offentlig tjeneste. Disse reglene ble kritisert fordi de virket kriminalpolitisk uheldig, og ble opphevet ved revisjonen i 1953.

Tap av stemmerett fører etter Grunnloven også til tap av valgbarhet til Stortinget, og det samme gjelder for valgbarhet til fylkesting eller kommunestyre etter valgloven.

Inntreden og varighet

"En fradømt rett tapes fra den dag dommen blir endelig" (§ 32). Endelig er dommen når den ordinære ankefrist er utløpt. Den som i underinstansen er fradømt en rett, har altså retten i behold inntil dommen er blitt endelig.

Fristen for et tidsbestemt rettighetstap løper ikke i den perioden den domfelte soner frihetsstraff som er ilagt sammen med rettighetstapet. Det samme gjelder hvis han unndrar seg fullbyrdelsen av frihetsstraffen.

Oppholdsforbud

Som tilleggsstraff kan etter § 33 under visse vilkår idømmes et oppholdsforbud. Den som har begått en straffbar handling, kan ved dom forbys å oppholde seg i bestemte områder hvis handlingen viser at lovbryterens opphold der kan være til særlig fare eller plage for andre.

Bestemmelsen tar særlig sikte på familievoldsaker, hvor en tidligere ektemann eller samboer ikke kan la offeret være i fred. Men bestemmelsen har en videre rekkevidde og kan for eksempel anvendes overfor den som blir domfelt for trusler eller krenkelse av en annens fred.

Området for oppholdsforbudet må angis i dommen. Straffeloven § 33, 2. og 3. ledd gir regler om adgang til å endre eller oppheve forbudet. Overtredelse av forbudet er straffbar etter § 342.

Et oppholdsforbud etter § 33 trer ikke i kraft før dommen er rettskraftig. Da det undertiden kan være behov for å nedlegge et forbud raskt, gir straffeprosessloven § 222a påtalemyndigheten en lignende kompetanse til å nedlegge forbud mot opphold på et bestemt sted eller mot å kontakte en annen person. Et slikt forbud får øyeblikkelig virkning, men påtalemyndigheten må snarest mulig og senest tre dager etter beslutningen bringe saken inn for tingretten som avgjør spørsmålet ved kjennelse.

Avslutning

Rettighetstap representerer en særskilt reaksjonsform i norsk strafferett, som ikke primært har til formål å påføre et onde, men å forhindre at personer innehar stillinger eller utøver virksomhet de har vist seg uskikket til. Reaksjonen skal anvendes med varsomhet, og bare når allmenne hensyn krever det. Samtidig viser rettspraksis at rettighetstap kan være en effektiv reaksjon både alene og i kombinasjon med andre straffer, særlig i tilfeller der den domfelte har vist seg uskikket for bestemte stillinger eller virksomheter.