Rettsvillfarelse i strafferetten: Prinsipper, praksis og problemstillinger

Rettsvillfarelse foreligger når en person er i god tro fordi vedkommende ikke har kjent til den rettsregel som er overtrådt, har fått uriktige opplysninger om innholdet av reglene, eller har tolket rettsregler på en annen måte enn domstolene finner riktig. Spørsmålet om rettsvillfarelsens betydning for straffansvar er særlig aktuelt ved overtredelse av spesiallovgivningen og straffelovens forseelseskapitler, men forekommer sjeldnere ved mer alvorlige forbrytelser der straffelovens bud i sine hovedtrekk er kjent av alle voksne og normale personer.

Denne artikkelen gir en oversikt over reglene om rettsvillfarelse i norsk strafferett, og behandler sentrale problemstillinger knyttet til når og hvordan rettsvillfarelse kan påberopes som straffriende eller straffnedsettende grunnlag.

Grunnleggende om rettsvillfarelse

Rettsvillfarelse vs. samvittighetsforbryteren

Det er viktig å skille mellom rettsvillfarelse og såkalte "samvittighetsforbryteren". Ved rettsvillfarelse er gjerningspersonen ikke klar over at handlingen er straffbar eller ulovlig. Samvittighetsforbryteren derimot, er fullt klar over hva loven forbyr eller påbyr, men mener å ha en religiøs eller moralsk plikt til å handle mot loven.

Eksempler på samvittighetsforbrytere kan være pasifisten som oppfordrer til militærnekting, adventisten som ikke etterkommer politivedtektenes påbud om gatefeiing på lørdager, eller naturvernentusiasten som hindrer et reguleringsarbeid. Disse handler gjerne i overbevisningen om å følge en høyere lov enn den borgerlige, men siden de er klar over hva landets lov forbyr eller påbyr, er det ikke tale om rettsvillfarelse.

Straffelovens § 57 - hovedregelen om rettsvillfarelse

Straffelovens § 57 bestemmer: «For den, som ved Handlingens Foretagelse befandt sig i Vildfarelse med Hensyn til dens retsstridige Beskaffenhed, kan, saafremt Retten ikke finder af denne Grund at burde frifinde ham, Straffen nedsettes under det for Handlingen bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart.»

Bestemmelsen gir domstolen fire alternativer:

1. Hel frifinnelse

2. Nedsettelse av straffen under det vanlige lavmål eller til en mildere straffart

3. Hensynet til villfarelsen tas som formildende omstendighet innenfor lovens vanlige ramme

4. Villfarelsen tillegges ingen betydning

Straffeloven gir ikke noe bestemt prinsipp for valget mellom disse alternativene, og lovens forarbeider forutsetter at det er overlatt til rettens forstandige skjønn å avgjøre når straffen bør nedsettes eller falle helt bort.

Prinsippet om "unnskyldelig rettsvillfarelse"

I rettspraksis er det et helt fastslått prinsipp at det er bare den unnskyldelige rettsvillfarelse som fører til frifinnelse. Det vil si at bare den rettsvillfarelse som ikke kan legges gjerningspersonen til last - som ikke engang er uaktsom - virker straffriende. En uaktsom rettsvillfarelse kan ha betydning for straffutmålingen, men ikke for selve straffbarheten.

Prinsippet gjelder også hvor straffebudet inneholder uttrykket "rettsstridig" eller en tilsvarende reservasjon. Det som kreves er kunnskap om de faktiske omstendigheter som er grunnlaget for lovens karakteristikk, ikke kunnskap om betydningsinnholdet av de uttrykk loven bruker.

Når er rettsvillfarelse unnskyldelig?

Den faktiske hovedregel er at rettsvillfarelsen ikke blir godtatt. Det må særlige omstendigheter til for at den skal bli anerkjent som unnskyldelig. Dette kan virke strengt, spesielt i dagens samfunn med mengder av lover og forskrifter. Men det som kreves av borgerne er to ting:

1. Kjennskap til de alminnelige samlivsregler som gjelder for alle mennesker

2. Kjennskap til særregler for det yrke eller den virksomhet som den enkelte driver

Bedømmelsen er likevel streng. At folk flest i tilsvarende situasjon har hatt samme oppfatning som tiltalte, er ikke i seg selv nok til frifinnelse. Det skal særlig mye til for at den som driver yrkesmessig virksomhet, blir frifunnet på grunn av mangelfullt kjennskap til de regler som gjelder for virksomheten.

Momenter som kan gjøre rettsvillfarelse unnskyldelig

Ved bedømmelsen av om en rettsvillfarelse er unnskyldelig, legges det vekt på flere momenter:

1. Tiltaltes stilling: Det stilles strengere krav til innehaveren eller bestyreren av en virksomhet enn til underordnede. Den underordnede må i regelen være ansvarsfri når han i god tro har handlet etter den overordnedes instruksjoner uten særlig grunn til mistanke.

2. Tiltaltes alder, utdannelse og åndelige utstyr: Dette kan ha betydning, særlig når det gjelder alminnelige samlivsregler. For særlige regler knyttet til yrke er det vanskeligere å påberope manglende forstand eller erfaring.

3. Nye regler: En omstendighet som kan gjøre rettsvillfarelsen unnskyldelig, er at regelen er ny, særlig hvis kunngjøringen ikke har vært så effektiv som den burde.

4. Utenlandske gjerningspersoner: Det kan være unnskyldelig at en utenlandsk turist ikke har satt seg inn i alle detaljer i norsk lovgivning. Derimot forventes det at en utenlandsk næringsdrivende setter seg inn i reglene for sin virksomhet i Norge.

5. Tvilsom lovforståelse: Når forståelsen av loven har vært tvilsom, kan dette være en unnskyldningsgrunn. Hvis tiltalte har bygget på en forståelse som har fått uttrykk i lovens motiver, tidligere praksis eller uttalelser fra offentlige myndigheter, kan dette være unnskyldelig selv om domstolen nå legger en annen forståelse til grunn.

Det avgjørende er i virkeligheten ikke så meget en isolert bedømmelse av om rettsvillfarelsen er unnskyldelig, som en helhetsbedømmelse av handlemåten. Bare dersom rettsvillfarelsen gjør selve handlingen forsvarlig, vil den i alminnelighet bli godtatt som straffutelukkende.

Forholdet mellom § 42 og § 57 - faktisk og rettslig villfarelse

Grensen mellom faktisk og rettslig villfarelse

Det kan i noen tilfeller være tvil om hvor grensen går mellom faktisk villfarelse (§ 42) og rettsvillfarelse (§ 57). Ved straffebud hvor det bare kreves uaktsomhet til fellelse, er skyldgraden den samme med hensyn til faktum og jus, og i disse tilfellene finner Høyesterett det ofte ikke nødvendig å ta standpunkt til om det er den ene eller den andre paragraf som kommer til anvendelse.

Ved straffebud som krever forsett er situasjonen annerledes. Villfarelsen vil her ubetinget føre til straffrihet hvis den blir henført under § 42 (faktisk villfarelse), mens bare den unnskyldelige villfarelse fører til frifinnelse hvis den blir henført under § 57 (rettsvillfarelse).

§ 57 kommer til anvendelse ikke bare ved villfarelse om lover og forskrifter av generell rekkevidde, men også om særregler for et begrenset område eller en begrenset gruppe, f.eks. for en kommune eller for en gate. Det er likegyldig hvordan rettsregelen er brakt til uttrykk - normalt skjer det ved det skrevne ord, men det kan også skje ved skilter eller tegn.

Situasjonsvillfarelse og normvillfarelse

I rettspraksis tales det ofte om "situasjonsvillfarelse" i motsetning til "normvillfarelse" som går inn under § 57. I dansk og svensk rett brukes begrepene "uegentlig rettsvillfarelse" og "egentlig rettsvillfarelse".

Det har vært forsøkt å formulere generelle regler for sondringen, men i praksis har dette vist seg vanskelig. Det er ikke mulig å operere med et begrepsmessig skille mellom de to slags rettsvillfarelse. Spørsmålet må derfor løses ved tolkning av det enkelte straffebud på grunnlag av ordlyd og reelle hensyn.

Særlige tilfeller av rettsvillfarelse

Villfarelse om prejudisielle rettsforhold

En villfarelse om eksistensen av den rettighet eller det rettsforhold som straffebudet skal beskytte, blir etter praksis som regel å bedømme etter § 42, ikke etter § 57, uten hensyn til om villfarelsen har sin grunn i at gjerningspersonen har tatt feil av faktiske omstendigheter eller av en rettsregel. Man taler i disse tilfelle om villfarelse om prejudisielle rettsforhold.

Dette gjelder særlig ved:

• Vinningsforbrytelser hvor den som er i god tro med hensyn til sin rett, mangler vinningshensikt

• Krenkelse av annen manns rett ved ulovlig jakt eller fiske

• Krenkelse av kontraktmessige forpliktelser der hvor kontraktbrudd unntaksvis er gjort straffbart

• Familierettslige rettsforhold

Det er to hovedgrunner til denne særbehandlingen:

1. Ved villfarelse om et prejudisielt rettsforhold kan gjerningspersonen komme til å krenke en interesse som vedkommende ikke er klar over eksisterer, noe som gir handlingen en helt annen karakter.

2. Hensynet til straffebudets effektivitet gjør seg ikke gjeldende på samme måte ved rettsregler som bare har en perifer betydning for straffebudets rekkevidde.

Villfarelse om offentligrettslige pliktforhold, f.eks. om regnskapsplikt, militær tjenesteplikt eller plikt til å foreta skattetrekk, er stort sett ikke blitt betraktet på samme måte som villfarelse om privatrettslige forhold, men det er vanskelig å trekke ut av praksis en generell regel.

Rettslige begreper i straffebudenes gjerningsbeskrivelse

Det som er sagt om prejudisielle rettsforhold, gjelder ikke i andre tilfelle hvor loven i sin gjerningsbeskrivelse bruker uttrykk med et rettslig innhold, f.eks. "offentlig tjenestemann", "dokument", "straffbar handling", "besittelse" osv. Det kreves ikke til forsett at gjerningspersonen skal være klar over at den rettslige karakteristikk som ligger i uttrykket, passer i det foreliggende tilfelle.

For eksempel kan den som bruker vold mot en lærer, straffes etter § 127 selv om han ikke vet at en lærer er offentlig tjenestemann i lovens forstand. Betegnelsen "offentlig tjenestemann" må betraktes som en sammenfattende betegnelse av de persongrupper som beskyttes av straffebudet, ikke som et prejudisielt rettsforhold.

Konklusjon

Rettsvillfarelse er et komplekst og viktig tema i strafferetten. Hovedregelen er at bare den unnskyldelige rettsvillfarelse - den som ikke engang er uaktsom - kan frita for straffansvar. I praksis stilles det strenge krav for at en rettsvillfarelse skal anses som unnskyldelig, særlig for den som driver yrkesmessig virksomhet.

Grensen mellom faktisk villfarelse (§ 42) og rettsvillfarelse (§ 57) kan være vanskelig å trekke, særlig når det gjelder prejudisielle rettsforhold. Rettspraksis har utviklet visse retningslinjer, men de kan ikke sammenfattes i enkle formler. Det avgjørende blir ofte en helhetsvurdering av handlingen, og om rettsvillfarelsen gjør selve handlingen forsvarlig.