Rushandlinger i strafferetten: Ansvar for lovbrudd begått under påvirkning

Rus er en betydelig årsaksfaktor for kriminalitet, og spørsmålet om hvordan kriminelle handlinger begått under ruspåvirkning skal bedømmes, utgjør et viktig område i strafferetten. Denne artikkelen gir en grundig gjennomgang av straffansvar for rushandlinger, med særlig vekt på selvforskyldt rus, forskjellen mellom typisk og atypisk rus, og de spesielle bevisbyrdereglene som gjelder på dette området.

Typisk og atypisk alkoholrus

I strafferettslig og medisinsk sammenheng sondrer man mellom typisk (normal) og atypisk (patologisk, abnorm) alkoholrus.

Typisk alkoholrus

Ved den typiske alkoholrus svekkes bevisstheten gradvis etter hvert som alkoholdosen økes, og samtidig lammes evnen til målbevisst bevegelse. Når hel bevisstløshet inntrer, er den berusede person som regel ute av stand til kriminell aktivitet.

Atypisk alkoholrus

Ved atypisk rus er bildet et annet:

• De sjelelige forstyrrelser opptrer ofte plutselig og etter forholdsvis små doser alkohol

• De vanlige tegn på beruselse – usikker gange, snøvlet tale osv. – kan mangle

• Bevisstheten blir likevel sterkt omtåket

• Det kan forekomme vrangforestillinger og hallusinasjoner

• Etterpå husker vedkommende som regel ikke noe av det som hendte under rusen

Atypisk rus forekommer som regel hos individer som er disponert for det (epileptikere, nevrotikere, psykopater og personer med hjerneskader), men også personer som ellers reagerer normalt på alkohol, kan under innflytelse av sykdom, overtretthet eller sterkt sjelelig press leilighetsvis reagere atypisk.

Det må bemerkes at det finnes mange overgangsformer mellom den helt typiske og den klart atypiske rus. Også ved rus som ikke er atypisk, kan det forekomme så dyptgående bevissthetsforstyrrelser at tilstanden rettsmedisinsk vil bli karakterisert som bevisstløshet.

Straffelovens § 45 - Selvforskyldt rus

Straffeloven § 45 fastslår et sentralt prinsipp i norsk strafferett: "Bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus (fremkalt ved alkohol eller andre midler), utelukker ikke straff."

Dette prinsippet innebærer et markert unntak fra prinsippet om forholdsmessighet mellom skyld og straff. Det som kan bebreides gjerningspersonen, er at han har beruset seg; hva han deretter foretar seg i bevisstløs tilstand, rår han ikke for. I ett tilfelle sovner han stille og fredelig og går fri for enhver straff; i et annet tilfelle begår han en alvorlig forbrytelse og skal straffes for denne.

Begrunnelsen for ansvaret ved selvforskyldt rus

Da lovens bestemmelser ble revidert i 1929, var det enighet om at de tidligere regler var for milde. Flere hensyn ble fremhevet:

1. Det folkeoppdragende momentet i at man er fullt ansvarlig også for handlinger foretatt under rus

2. Den alminnelige rettsbevissthet som krevde fullt ansvar for den berusede

3. En prinsipiell motvilje mot alkoholbruk i brede kretser

Nærmere om straffansvaret for rushandlinger

Samme regel for all slags selvforskyldt rus

Bestemmelsen i § 45 gjelder all slags selvforskyldt rus, uten hensyn til:

• Hvilken rusgift som er brukt (alkohol, narkotika, medikamenter osv.)

• Hvordan den er tatt inn (ved drikk, innånding eller innsprøyting)

• Om rusen er typisk eller atypisk

Det er viktig å merke seg at dersom rusmiddelmisbruk har ført misbrukeren inn i en psykose, er det bestemmelsen i § 44, 1. ledd om psykotiske lovovertredere som kommer til anvendelse. Psykosen fører til straffrihet selv om den er aldri så selvforskyldt.

Fingeringsprinsippet - bedømmelse som om gjerningspersonen var edru

Ved lovendringen i 1997 ble det tatt inn bestemmelser i straffelovens §§ 40 og 42 som presiserer at ved selvforskyldt rus skal retten se bort fra beruselsen ved bedømmelsen av om handlingen var forsettlig eller ikke. Gjerningspersonen blir bedømt som om han var edru.

Dette omtales ofte som at loven "fingerer forsett" i rustilfeller. Man spør ikke om gjerningspersonen faktisk hadde forsett, men om hvordan han ville ha blitt bedømt om han hadde foretatt en tilsvarende handling i edru tilstand.

Prinsippet forutsetter en slags hypotetisk bevisbedømmelse ut fra de ytre omstendigheter:

• Har den berusede overfalt og voldtatt en kvinne, blir han å dømme for forsettlig voldtekt

• Har den berusede tatt en fremmed motorvogn, kjørt grassat og drept et menneske, kan han dømmes for forsettlig brukstyveri, men bare for uaktsomt drap

Men det er viktig å merke seg at en ikke kan dømme den berusede for forsettlig forbrytelse med mindre allerede de ytre omstendigheter ved handlingen utvilsomt ville ha stemplet den som forsettlig dersom den var blitt foretatt i edru tilstand. I tvilstilfeller må den mildeste løsning velges.

Straffebud som krever hensikt

En viktig begrensning i fingeringsprinsippet gjelder straffebud som krever en bestemt hensikt. Rettspraksis har fastslått at man ikke kan fingere hensikt på samme måte som forsett.

Dette betyr at hvis en person under bevisstløshet på grunn av selvforskyldt rus overfaller en annen og tar fra ham verdigjenstander, kan det være vanskelig å dømme ham for ran, med mindre han nettopp har beruset seg for å utføre handlingen. Lovens bestemmelse om ran krever nemlig den hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning.

På den annen side vil vinningsforbrytelser, som når en sterkt beruset person bryter seg inn i en butikk og stjeler, ofte ha en så målrettet karakter at det vil kunne konstateres vinnings hensikt etter vanlige bevisregler.

Det er også alminnelig antatt at overlegg ikke kan fingeres.

Når er rus selvforskyldt?

Et sentralt spørsmål er når rusen kan betraktes som selvforskyldt. Selvforskyldt er ikke det samme som forsettlig, men faller nærmest sammen med uaktsomt.

Rusen er selvforskyldt så snart det kan legges gjerningspersonen til last at han ble beruset, og det er tilfelle når han tar til seg et så stort kvantum at han må regne med muligheten av at han kan miste den fulle kontroll over seg selv. Det er nok at rusen er selvforskyldt, det spiller ingen rolle om tiltalte ikke hadde noen grunn til å regne med at han skulle bli bevisstløs.

Hovedregelen vil være at en rus er selvforskyldt. Det skal særlige omstendigheter til for å godta det motsatte, for eksempel:

• En uerfaren person drikker alkohol i den tro at det er alkoholfritt

• En person nyter et beskjedent alkoholkvantum som normalt ikke ville gjøre vedkommende beruset, men drikken har en særlig virkning på grunn av sykdom, tretthet eller andre årsaker (forutsatt at personen ikke burde ha regnet med dette)

Straffnedsettelse ved selvforskyldt rus

Selv om den selvforskyldte rus ikke kan føre til straffrihet, kan den under særdeles formildende omstendigheter føre til at straffen settes under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart. Dette er regulert i straffeloven § 56 bokstav d.

Ansvar ved ikke selvforskyldt rus

Om den rus som ikke er selvforskyldt, har loven ingen særregler. Her gjelder de alminnelige prinsipper:

• Har rusen ført til bevisstløshet, er gjerningspersonen straffri etter § 44

• Er det en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke betraktes som bevisstløshet, kan straffen nedsettes under det vanlige lavmål etter § 56 bokstav c

• Det kan også tenkes at gjerningspersonen blir straffri fordi rusen har medført en uriktig oppfatning av den faktiske situasjon, som utelukker forsett

Ved ikke selvforskyldt rus er det ingen fingering av forsett. Den svekkelse av selvkontroll og moralske hemninger som vanligvis følger med rus, fritar likevel ikke for straff selv om det er grunn til å tro at gjerningspersonen ikke ville ha foretatt handlingen om han hadde vært edru. Den uforskyldte beruselse har her bare betydning for straffutmålingen.

Konklusjon

Norsk strafferett bygger på det prinsipp at bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus, ikke utelukker straff. Ved vurderingen av om den berusede har handlet med forsett, skal vedkommende bedømmes som om han hadde vært edru. Dette prinsippet er begrunnet i allmennpreventive hensyn og den alminnelige rettsbevissthet.

Prinsippet har imidlertid sine begrensninger, særlig når det gjelder straffebud som krever en bestemt hensikt. Det er også viktig å merke seg at når rus ikke er selvforskyldt, gjelder de alminnelige regler om straffrihet ved bevisstløshet og nedsatt tilregnelighet ved sterk bevissthetsforstyrrelse.