Samfunnsstraff i Norge: Anvendelsesområde og rettslige rammer

Samfunnsstraff er en straffereaksjon som gjennomføres i frihet, og utgjør et viktig alternativ til ubetinget fengsel i det norske straffesystemet. Denne artikkelen gir en oversikt over samfunnsstraffens historie, anvendelsesområde og innhold, samt vilkårene for idømmelse og konsekvensene av brudd på disse vilkårene.

Historisk utvikling

Samfunnsstraff har sin forløper i ordningen med samfunnstjeneste, som først ble introdusert i England på 1970-tallet. I Norge begynte man i 1984 å anvende samfunnstjeneste som vilkår ved betinget dom. Ved en tilleggslov av 15. mars 1991 ble samfunnstjeneste gjort til en selvstendig straffereaksjon, som en mellomform mellom ubetinget og betinget dom.

Samfunnstjeneste var primært tenkt som et alternativ til ubetinget fengselsstraff. Formålet var å unngå de negative virkningene av fengselsstraff, samtidig som man antok at samfunnstjeneste ville være mer kostnadseffektivt for det offentlige. Individualpreventivt gikk man ut fra at virkningen av samfunnstjeneste ville være tilnærmet den samme som ved ubetinget fengsel.

Anvendelsen av samfunnstjeneste nådde sitt toppunkt i 1994 med 1026 dommer til fullbyrdelse, før antallet gradvis sank til 546 i 1999. I St.meld. nr. 27 for 1997-98 "Om kriminalomsorgen" uttrykte departementet et ønske om å øke anvendelsen av samfunnsstraffer og knytte fengselsstraffen til den grovere kriminaliteten.

Den nye straffereaksjonen "samfunnsstraff" ble innført ved lov av 16. mai 2001 nr. 21, og reglene trådte i kraft 1. mars 2002. Samfunnsstraffen erstattet da samfunnstjenesten og er bredere i sitt innhold, da den i tillegg til samfunnsnyttig tjeneste også omfatter program og/eller andre tiltak som kan bidra til å motvirke ny kriminalitet.

Anvendelsesområde for samfunnsstraff

Generelle vilkår

Samfunnsstraff kan idømmes når "hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet" (straffeloven § 28a, første ledd). Dette vilkåret avgrenser samfunnsstraffen oppad mot ubetinget fengsel.

Samfunnsstraffens anvendelsesområde omfatter tilfeller hvor det tidligere ble anvendt samfunnstjeneste, men også saker hvor det tidligere ikke ville ha blitt idømt samfunnstjeneste. Det sentrale anvendelsesområdet for samfunnstjeneste var:

• Vinningsforbrytelser

• Bilbrukstyverier

• Innbrudd

• Skadeverk

Ved alvorlig narkotikakriminalitet har domstolene tradisjonelt vært tilbakeholdne med å idømme samfunnstjeneste. Et viktig moment har vært om man står overfor en lovende rehabiliteringssituasjon. Ved volds- og sedelighetsforbrytelser samt alvorlige trafikkforseelser har man av almenpreventive grunner også vært tilbakeholden med å anvende samfunnstjeneste.

Høyesterett har i flere avgjørelser etter lovendringen bekreftet at anvendelsesområdet for samfunnsstraffen skal kunne utvides dersom ikke hensynet til straffens formål taler mot det. Samfunnsstraff er blant annet blitt anvendt ved:

• Trygdebedrageri

• Tilvirkning og salg av hjemmebrent

• Fartsoverskridelse begått av ungdom

• Kjøring uten førerkort

• Voldtekt begått av mindreårig

• Datainnbrudd kombinert med sletting av data

Strafferammebegrensning

Samfunnsstraff kan bare anvendes ved forbrytelser hvor strafferammen ikke overskrider fengsel i seks år. Det skal ses bort fra forhøyelse av lengstestraffen ved gjentakelse og konkurrens. Denne begrensningen gjelder ikke når gjerningspersonen var under 18 år, eller når en av de øvrige straffnedsettelsesgrunnene i straffeloven §§ 56 til 59 foreligger, for eksempel ved uforbeholden tilståelse.

Samtykke og bosted

Samfunnsstraff krever en betydelig aktiv innsats av den domfelte, og reaksjonen kan derfor bare idømmes når den siktede samtykker. Videre kan straffen bare anvendes når siktede er bosatt i Norge. Den domfelte må også oppholde seg i landet i gjennomføringstiden, med mindre kriminalomsorgen gir tillatelse til noe annet.

Innholdet i samfunnsstraffen

Timetall og gjennomføringstid

Retten fastsetter det totale timetallet samfunnsstraffen skal omfatte, samt gjennomføringstiden. Timetallet skal være mellom 30 og 420 timer. Det skal korrespondere med den subsidiære fengselsstraffen, og normen er 30 timer per måned. Ved korte fengselsstraffer anvendes ofte forholdsmessig flere timer samfunnsstraff enn antall dager subsidiær fengselsstraff.

Gjennomføringstiden skal være inntil ett år hvis ikke sterke grunner taler for en lengre gjennomføringstid. Som utgangspunkt skal den ha samme lengde som den subsidiære fengselsstraffen. Høyesterett har imidlertid ikke fastsatt kortere gjennomføringstid enn 90 dager. Gjennomføringstiden løper fra første faktiske fremmøte hos kriminalomsorgen.

Subsidiær fengselsstraff

I dommen skal det fastsettes en subsidiær fengselsstraff som tilsvarer lengden av den straffen som ville blitt idømt uten samfunnsstraff. Da subsidiær fengselsstraff og gjennomføringstid som utgangspunkt skal korrespondere, kan samfunnsstraff bare unntaksvis anvendes når den alternative fengselsstraffen ville vært høyere enn ett år.

I den subsidiære fengselsstraffen må det gjøres fradrag for eventuell frihetsberøvelse i anledning saken. Samtidig skal antall timer samfunnsstraff reduseres forholdsmessig.

Særvilkår og kombinasjonsmuligheter

I dommen kan det settes vilkår om at den domfelte i gjennomføringstiden skal overholde bestemmelser gitt av kriminalomsorgen om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring eller behandling. Den domfelte kan også forbys samkvem med bestemte personer.

Samfunnsstraff kan kombineres med bot. I "særlige tilfelle" kan samfunnsstraff også kombineres med ubetinget fengsel inntil 30 dager.

Gjennomføring av samfunnsstraff

Samfunnsstraffen gjennomføres i regi av kriminalomsorg i frihet. Etter straffegjennomføringsloven § 53 skal straffen gå ut på:

• Samfunnsnyttig tjeneste (ulønnet arbeid)

• Program

• Andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet

Kriminalomsorgen fastsetter i hvert enkelt tilfelle det nærmere innholdet av samfunnsstraffen innenfor de rammene som retten har fastsatt i dommen. Tiltakene kan kombineres etter en individuell vurdering.

"Program" forutsetter frivillighet fra domfeltes side. Ved anvendelsen av alternativene program og andre tiltak skal det legges særlig vekt på tiltak som kan fremme den domfeltes evne til å komme ut av sitt kriminelle handlingsmønster.

Programmene kan for eksempel relatere seg til den domfeltes evne til å styre voldelige tilbøyeligheter. "Andre tiltak" omfatter blant annet kriminalomsorgens strukturerte og målrettede samtaler med den domfelte og behandling som retter seg mot den domfeltes kriminelle handlingsmønster. Dersom domfelte og offeret ønsker det, kan det også være aktuelt å bruke timer til megling i konfliktråd.

Konsekvenser av brudd på vilkår

Vilkårsbrudd

Dersom den domfelte forsettlig eller uaktsomt bryter bestemmelser gitt i eller i medhold av straffegjennomføringsloven, kan kriminalomsorgen pålegge den domfelte å møte til samtale for å få innskjerpet kravene (innskjerpingssamtale). Hvis det fremstår som nødvendig for å motvirke nye brudd, skal kriminalomsorgen fastsette nye vilkår.

Straffen kan ikke omgjøres til fengselsstraff ved første vilkårsbrudd. Men dersom den domfelte etter innskjerpingssamtale eller fastsettelse av nye vilkår på ny bryter kravene, bør kriminalomsorgen bringe saken inn for tingretten med begjæring om at den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis skal fullbyrdes.

For å unngå at gjennomføringstiden løper ut slik at man blir avskåret fra å reagere på brudd, kan kriminalomsorgen avbryte gjennomføringen dersom den domfelte ikke møter til innskjerpingssamtale.

Ny straffbar handling i gjennomføringstiden

Ved ny straffbar handling i gjennomføringstiden kan den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis fullbyrdes. Det er overlatt til rettens skjønn om ny straffbar handling skal medføre omgjøring, og det er adgang til å gi ny dom på samfunnsstraff som fellesstraff. Dette forutsetter normalt at de nye overtredelsene har et beskjedent omfang.

Omgjøring må skje før utløpet av gjennomføringstiden. For å forhindre at den utløper før spørsmålet er avgjort, kan kriminalomsorgen avbryte gjennomføringen når den domfelte får status som siktet for de nye forhold.

Oppsummering

Samfunnsstraff er en viktig straffereaksjon i det norske rettssystemet som gir domstolene et alternativ til ubetinget fengsel. Den gir mulighet for individuell tilpasning samtidig som den ivaretar straffens formål. Straffereaksjonen har gjennomgått en utvikling fra å være et rent vilkår ved betinget dom til å bli en selvstendig reaksjon med et bredere innhold. Domstolene har gradvis utvidet anvendelsesområdet, særlig overfor unge lovbrytere og i tilfeller der rehabiliteringshensyn gjør seg gjeldende.