Samtykke som straffrihetsgrunn: Rekkevidde og begrensninger

I strafferetten oppstår jevnlig spørsmålet om hvilken betydning det har at en ellers straffbar handling er foretatt med samtykke fra den personen handlingen går ut over. Romerrettens prinsipp "volenti non fit injuria" - den som samtykker, lider ingen urett - kan ikke uten videre legges til grunn i dagens strafferett. Denne artikkelen belyser samtykkets betydning som straffrihetsgrunn, dets begrensninger og de krav som stilles til et gyldig samtykke.

Samtykke i strafferetten - utgangspunkter

Straffeloven har ingen generell bestemmelse om samtykke som straffrihetsgrunn tilsvarende bestemmelsene om nødrett og nødverge. Dette skyldes at forholdene stiller seg så forskjellig på ulike områder at det ikke er mulig å oppstille en generell regel. Løsningen må derfor søkes gjennom tolkning av de enkelte straffebud.

Selv om den som handlingen går ut over samtykker, kan det være flere hensyn som taler mot å tillate handlingen:

• Hensynet til den samtykkende selv (beskyttelse mot ukloke beslutninger)

• Hensynet til pårørende eller andre tredjeparter

• Allmenne moralske hensyn

• Offentlige interesser som straffebudet skal beskytte

Når samtykke utelukker straff, er det oftest fordi det ikke er grunn til å motvirke handlingen når den er skjedd med samtykke. Handlingen er da ikke bare straffri, men rettmessig. Men i noen tilfeller kan samtykket gjøre handlingen straffri uten at den dermed blir rettmessig i enhver sammenheng.

Samtykkets betydning ved ulike typer straffebud

Straffebud til vern for offentlige interesser

Ved straffebud som er satt til vern for offentlige interesser, vil samtykke fra en privatperson i alminnelighet ikke ha straffriende virkning. Ingen privatmann kan gi gyldig samtykke til krenkelse av offentlige interesser. Heller ikke offentlige myndigheter har adgang til å dispensere fra loven med mindre det er særlig hjemmel for det.

Eksempler på straffebud der samtykke ikke virker straffriende:

• Falsk forklaring for retten

• Brudd på rasjoneringsbestemmelser eller prisforskrifter

• Visse trafikkovertredelser (som promillekjøring)

• Miljøkriminalitet

Det kan oppstå tvil om et straffebud står til vern for private eller offentlige interesser. Plasseringen i straffeloven gir ikke alltid pålitelig veiledning. For eksempel står straffebestemmelsene om brevbrudd og innbrudd i kapitlet om "Forbrydelser mod den almindelige Orden og Fred", men det er ikke tvil om at straffbarheten her er utelukket hvis det foreligger samtykke fra eieren.

Et tvilstilfelle gjelder dokumentfalsk. Etter rettspraksis er det antatt at samtykke fra den hvis navn er etterskrevet, utelukker straffbarheten, selv om dokumentfalsk ofte betraktes som et vern for den offentlige interesse i tilliten til skriftlige dokumenters ekthet.

Forbrytelser mot liv, legeme og helbred

Ved forbrytelser mot liv, legeme og helbred har straffeloven selv løst spørsmålet om betydningen av samtykke gjennom § 235:

1. Ved overtredelse av §§ 228 og 229 (legemsfornærmelser og vanlige legemsbeskadigelser) utelukker samtykket straff.

2. Hvis noen med eget samtykke er drept (§ 233) eller tilføyd betydelig skade på legeme eller helbred (§ 231), er handlingen derimot ikke straffri, men straffen kan nedsettes under det ellers bestemte lavmål og til en mildere straffart.

Bestemmelsene i § 235 får anvendelse på duell og slagsmål etter felles samtykke. Her vil det som regel bare være tale om mindre legemskrenkelser, som blir straffri på grunn av samtykket.

Operative inngrep reiser særlige spørsmål. Utgangspunktet er at en pasient ikke kan utsettes for inngrep mot sin vilje. Adgangen til sterilisering og kastrasjon er regulert i steriliseringsloven, mens transplantasjoner er regulert i transplantasjonsloven. Ved transplantasjon fra levende giver kreves skriftlig samtykke, og inngrepet kan bare foretas når det ikke medfører noen nærliggende fare for giverens liv eller helse.

Ved uaktsomme legemskrenkelser eller uaktsomt drap vil samtykke til risikoen ikke automatisk utelukke straff. Men samtykket kommer inn som et vesentlig moment ved vurderingen av hvilken fare det er forsvarlig, og dermed rettmessig, å utsette en annen for. Innenfor sport og artistopptreden må det trekkes nokså rommelige grenser for den tillatte risiko.

Ærekrenkelser, tvang og frihetsberøvelse

Loven har ingen bestemmelse om samtykke til ærekrenkelser, men etter det standpunkt loven har tatt ved legemskrenkelsene, vil samtykke utelukke straffbarheten også her.

Ved tvang og frihetsberøvelse ligger det i forbrytelsens natur at den skjer mot den krenkedes vilje. Det kan imidlertid bli spørsmål om virkningen av et samtykke som er gitt på forhånd, for eksempel når en person lar seg låse inne. Et slikt forhåndssamtykke vil i stor utstrekning virke straffriende når frihetsberøvelsen har et berettiget formål.

En person kan også fraskrive seg selvbestemmelsesretten for en viss tid, for eksempel ved innleggelse i institusjon for behandling av rusmiddelmisbruk. En slik fraskrivelse er neppe gyldig uten særskilt lovhjemmel, som finnes i sosialtjenesteloven og psykisk helsevernloven.

Sedelighetsforbrytelser

Ved sedelighetsforbrytelsene gir loven selv uttrykk for betydningen av samtykke. Utgangspunktet er at seksualdriftens utslag er en privatsak så lenge de bare finner sted overfor en samtykkende. Straffebestemmelsene i lovens sedelighetskapittel er en oppregning av tilfeller hvor det enten ikke foreligger samtykke, eller hvor samtykket ikke har sin vanlige virkning på grunn av tvang, svik, mindreårighet eller andre mangler.

Kjønnsfriheten må betraktes som et uavhendelig rettsgode, slik at samtykket mister sin virkning når det blir tatt tilbake.

Formueskrenkelser

Ved formueskrenkelser har samtykket stor betydning, men forholdet kan stille seg forskjellig etter straffebudets art:

• Til tyveri kreves at borttagelsen skjer uten besitterens samtykke. Foreligger samtykke fra besitteren, men ikke fra eieren, kan handlingen bli å bedømme som underslag.

• Ødeleggelse av en gjenstand som tilhører en annen, er straffri når eieren har gitt samtykke. Men handlingen kan være straffbar som krenkelse av andre interesser, for eksempel som dyrplageri hvis det gjelder mishandling av et husdyr.

• Ved ågerforbrytelsen, utpresning og bedrageri ligger det i forbrytelsens natur at eventuelt samtykke fra offeret er fremkalt ved utilbørlig utnyttelse, trusler eller svik, og slike mangelfulle samtykker vil ikke ha straffriende virkning.

Krav til et gyldig samtykke

Avgiverens alder og modenhet

I sedelighetskapitlet er virkningen av samtykke gjort avhengig av bestemte aldersgrenser, som regel 16 år. Transplantasjonsloven har en 18-årsgrense, mens psykisk helsevernloven har en 16-årsgrense.

Når slike bestemmelser mangler, kan det ikke stilles opp noen bestemt aldersgrense. For at samtykket skal ha virkning, må den samtykkende ha oppnådd en slik modenhetsgrad at han har evnen til å forstå rekkevidden av handlingen og vurdere dens betydning. Jo alvorligere inngrep det er tale om, desto mer må en kreve av personlig modenhet hos den samtykkende.

Sjelelig sykdom eller svakhet

Tilsvarende prinsipper gjelder hvis den samtykkende lider av sjelelig sykdom eller svakhet. Virkningen av beruselse må bedømmes på samme måte. Samtykke fra en person som er så beruset at han ikke vet hva han gjør, vil normalt ikke ha straffriende virkning.

Viljesmangler

Hvilken betydning svik, tvang eller andre mangler skal ha for virkningen av samtykket, beror på handlingens art:

• I noen tilfeller er samtykket helt uvirksomt. For eksempel vil en lege som med seksuell motivasjon foretar en ubegrunnet underlivsundersøkelse av en pasient, kunne dømmes for uanstendig atferd selv om pasienten har "samtykket" til undersøkelsen.

• I andre tilfeller medfører det mangelfulle samtykke at handlingen rammes av en annen bestemmelse enn om samtykket ikke hadde foreligget. For eksempel vil svik eller tvang til seksuell omgang kunne straffes som voldtekt eller som misbruk av stilling.

Samtykkets rekkevidde

En selvfølge er at samtykket ikke virker straffriende lenger enn det virkelig rekker. For eksempel:

• Den som har fått lov til å skjenke seg en dram av brennevinsflasken, kan ikke tømme hele flasken uten å gjøre seg skyldig i tyveri.

• Den som har lagt seg inn på sykehus til behandling, har ikke samtykket i inngrep som bare har vitenskapelig interesse.

• Den som deltar i boksing, ishockey eller annen sport hvor deltakerne kommer i fysisk kontakt med hverandre, har samtykket i den voldsutøvelse som finner sted innenfor spillets regler, men ikke i bevisste regelbrudd.

Tidspunktet for samtykket

Tilbakekallelse

I alminnelighet må samtykket foreligge på handlingstiden. Et tilbakekalt samtykke er som regel uten betydning.

Men i en viss utstrekning kan man kontraktsmessig forplikte seg til å tåle inngrep i sine rettigheter. Forutsetningen for at samtykket skal være ugjenkallelig, er at det er bindende etter vanlige sivilrettslige regler. Samtykke til en formålsløs ødeleggelse er i strid med gode seder og kan derfor alltid tilbakekalles.

Personlige rettsgoder som frihet, ære og legemets integritet karakteriseres som uavhendelige, men når det tjener et fornuftig formål, kan et samtykke også her være ugjenkallelig for kortere eller lengre tid.

Etterfølgende godkjennelse og hypotetisk samtykke

En etterfølgende godkjennelse av handlingen har ingen betydning for straffbarheten, men kan etter omstendighetene være et bindende avkall på påtaleretten.

Forskjellig fra en tro på at det foreligger samtykke, er en tro på at den annen part ville ha gitt samtykke om han var blitt spurt (hypotetisk samtykke). Et slikt hypotetisk samtykke bør neppe virke straffriende. Samtykke er et frivillig avkall på rettsbeskyttelse, og så lenge slikt avkall ikke er gitt, må omverdenen innrette seg etter det.

Villfarelse

Har gjerningsmannen handlet i den tro at det forelå samtykke, kan han ikke straffes for forsettlig forbrytelse hvis samtykket i tilfelle ville ha utelukket straffbarhet. Er hans gode tro uaktsom, kan han straffes for uaktsomhet hvis handlingen er straffbar i sin uaktsomme form.

Har han derimot trodd at et samtykke har større betydning enn loven gir det – han tror for eksempel at samtykke gjør et medlidenhetsdrap straffritt – er dette en rettsvillfarelse som i alminnelighet ikke vil utelukke straffbarhet.

Konklusjon

Samtykke fra den fornærmede kan i mange tilfeller utelukke straffansvar, men rekkevidden av samtykket varierer betydelig mellom ulike typer straffebud. Ved tolkningen av straffebudene må det tas hensyn til hvilke interesser de skal beskytte, og i hvilken grad disse interessene fortjener vern også mot den fornærmedes egen vilje.

For at et samtykke skal ha straffriende virkning, må det være gitt av en person med tilstrekkelig modenhet og innsikt, det må være frivillig og informert, og det må foreligge på handlingstiden. Samtykket rekker ikke lenger enn det som faktisk er samtykket til, og ved personlige rettsgoder kan samtykket som regel tas tilbake.

Disse prinsippene representerer en balanse mellom respekten for individets selvbestemmelsesrett og samfunnets interesse i å beskytte visse verdier selv mot den fornærmedes egen vilje.