Selskapers formål og samfunnsansvar – Fra aksjonærinteresse til bærekraft

Hva er et selskaps formål, og hvilke interesser skal selskapet tjene? Dette er spørsmål som står sentralt i både rettslig, økonomisk og samfunnsmessig debatt. Tradisjonelt har selskapers primærformål vært å maksimere verdien for aksjeeierne, men i økende grad rettes oppmerksomheten mot selskapers ansvar overfor andre interessenter og samfunnet som helhet. Denne artikkelen belyser hvordan synet på selskapets formål har utviklet seg, fra et ensidig fokus på aksjeeiernes interesser til en erkjennelse av at selskaper også har ansvar overfor andre interessenter og samfunnet generelt.

De vernede interesser i selskapsretten

Fra eierfokus til bredere interessevern

Historisk ble et selskap ansett som summen av eiernes interesser, og selskapsretten skulle primært beskytte aksjeeiernes posisjoner. Selv om aksjeloven fortsatt fastslår at aksjeeierne gjennom generalforsamlingen utøver den øverste myndigheten i et aksjeselskap (jf. aksjeloven § 5-1 første ledd), har perspektivet over tid blitt utvidet.

Den tradisjonelle målsettingen for lovgivningens regler til beskyttelse for aksjeeierinteressene har vært tredelt:

1. Sikre at potensielle aksjeeiere ikke gjør sin investering på feilaktig grunnlag

2. Beskytte den økonomiske interessen som aksjeinnskuddet representerer

3. Sikre eierne innsyn i selskapets forhold for å gi dem reell mulighet til innflytelse

Interessekonflikter mellom aksjeeierne

En kompliserende faktor er at det kan foreligge interessekonflikter mellom ulike aksjeeierinteresser, typisk mellom majoritets- og minoritetsaksjeeiere. I slike tilfeller er det nærliggende å la aksjeeiernes kollektive, langsiktige interesse i selskapet være avgjørende.

Ledelsen bør ved utøvelsen av sitt skjønn legge særlig vekt på aksjeeiernes kollektive interesse av å se verdien av selskapet stige på lang sikt. Dette betyr at ikke enhver beslutning må kunne påvises å tilgodese aksjeeierne direkte – det avgjørende er om den overordnede strategien på lang sikt er egnet til å tjene aksjeeiernes interesse.

Kreditorvern som motvekt til begrenset ansvar

Etter hvert er søkelyset også blitt satt på kreditorenes interesser. Hensynet til kreditorvernet må ses i sammenheng med aksjeeiernes begrensede ansvar: Kreditorene påtar seg en risiko ved kun å kunne holde seg til selskapsformuen. Som motvekt til dette ble det innført regler om kapitalbeskyttelse i aksjeselskapsretten.

Kreditorvernet var lenge basert på regler om bunden selskapskapital, men dette er i ferd med å endres. Minstekapitalkravet for aksjeselskaper er redusert fra 100 000 til 30 000 kroner, og det arbeides innen EU med nye selskapsformer med spinkle kapitalkrav. Samtidig erstattes det formelle kapitalbeskyttelsesprinsippet gradvis av mer materielle, skjønnsmessige regler, som kravet i aksjeloven § 3-4 om at egenkapitalen skal være forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten.

Medbestemmelsesrett for ansatte

På 1970-tallet ble fokuset utvidet til å omfatte også de ansattes interesser, noe som førte til regler om representasjonsrett i styrende organer. Dette kan ses i sammenheng med den samfunnsmessige utviklingen og politiske endringer på kontinentet og i Skandinavia.

Samfunnsinteresser som del av selskapsinteressen

I nyere tid har fokuset i stadig større grad blitt rettet mot økonomiske teorier og betraktninger omkring hvordan selskapene virker og bør virke i en større, samfunnsmessig sammenheng.

Høyesterett anerkjente i HR-2018-570-A at samfunnsinteresser omfattes som en vernet interesse:

"Et selskap skal naturligvis ivareta aksjonærinteressen, men har også ansvar for de ansatte, for selskapets medkontrahenter og kreditorer, og for oppfyllelse av andre forpliktelser det måtte ha overfor omgivelsene og samfunnet for øvrig. Dermed kan det være en del av selskapsinteressen å sikre selskapets videre drift."

Denne utviklingen kan beskrives som et "selskapsrettslig paradigmeskifte," der perspektivet har flyttet seg fra hvordan selskapsretten skal forhindre misbruk til hvordan den skal fremme økonomisk effektivitet.

Økonomiske teorier om selskapets formål

Shareholder value-teorien

Tradisjonelt har det blitt ansett som et mål at aksjeselskap skal drives på grunnlag av teorier om "shareholder wealth maximization," senere modifisert til en teori om "shareholder value." Teorien gjelder for både børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjeselskap og går forenklet ut på at det å sikre optimal avkastning på aksjeinvesteringen er selskapets ultimative mål.

For børsnoterte selskaper skal avkastningen gi seg direkte utslag i utbyttet som deles ut og i børskursen på selskapets aksjer (selskapets markedsverdi).

Prinsipal-agent-teorien

For store selskaper, særlig allmennaksjeselskaper, oppstår utfordringer knyttet til skillet mellom eiere og ledelse. Dette ledet til utviklingen av prinsipal-agent-teorien, som stiller krav til økonomisk effektivitet når det gjelder selve organiseringen av selskapene.

Kjernen i teorien er at aksjeeierne må bruke tid og krefter på å kontrollere ledelsen, noe som tilsier at selskapsrettslige regler bør utformes slik at aksjeeierne har mulighet til å utøve denne kontrollen til minst mulig kostnad.

Kapitalstrukturteorien

Fra et finansielt perspektiv blir aksjeeie betraktet som en investering som skal gi avkastning, og selskapet blir et middel for å tilveiebringe kapital. Kapitalstrukturteorien fokuserer på optimal kapitalstruktur for selskapet, der det tas hensyn til at selskapet kan finansieres på flere måter – fra aksjekapital (egenkapital) via mellomformer til ren lånekapital.

I større selskaper er det i dag en bevisst strategi å tilrettelegge kapitalstrukturen for å oppnå optimal fordeling mellom aksjekapital og fremmedkapital, samt ulike former for aksjekapital (som A-aksjer og B-aksjer).

Selskapers samfunnsansvar (CSR)

Fra shareholder til stakeholder value

Parallelt med utviklingen mot økonomisk effektivitet har det blitt rettet et skarpere samfunnspolitisk blikk mot selskapene. Det stilles krav om åpenhet og at selskapene påtar seg et samfunnsansvar (Corporate Social Responsibility, CSR).

Dette innebærer en dreining fra å utelukkende fokusere på eiernes interesser (shareholder value) til å anerkjenne at også andre interessenter – som ansatte, medkontrahenter, lokalsamfunn og miljøet – bør omfattes av selskapsinteressen (stakeholder value).

Disse to utviklingstrekkene kan tilsynelatende stå i motsetning til hverandre, men i praksis bør forholdet mellom shareholder og stakeholder value vurderes mer i et kompromissperspektiv enn et motsetningsperspektiv. Dette forutsetter imidlertid en prinsipiell anerkjennelse av at selskapsinteressen kan omfatte både shareholders og stakeholders.

Regulering av samfunnsansvar i norsk rett

Selv om norsk selskapslovgivning ikke inneholder generelle regler som pålegger ledelsen å ta hensyn til lokalinteresser, miljøet mv., har selskapers samfunnsansvar fått økt oppmerksomhet i rammelovgivningen:

1. Regnskapsloven § 3-3b: Børsnoterte selskaper plikter å rapportere om sine prinsipper og praksis for foretaksstyring.

2. Regnskapsloven § 3-3c: "Store foretak" plikter å redegjøre for samfunnsansvar, herunder hensyn til miljø, sosiale forhold, arbeidsmiljø, likestilling, menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon.

Oslo Børs har sammen med Norsk forum for ansvarlige og bærekraftige investeringer (Norsif) utarbeidet en veiledning om rapportering av samfunnsansvar, som børsnoterte selskaper kan velge å følge.

Samfunnsansvar i rettspraksis

Også i rettspraksis finnes avgjørelser som anerkjenner andre interesser enn bare aksjeeiernes og kreditorenes. I Rt 1922 s 272 ble det ansett lovlig at Freia Chokolade Fabrik hadde avsatt en betydelig sum som gave til medisinsk forskning.

I nyere tid har Høyesterett mer direkte betonet at samfunnsinteresser utgjør en del av selskapsinteressen, jf. HR-2018-570-A sitert ovenfor.

Perspektiver på samfunnsansvar

Diskusjonen om selskapers samfunnsansvar handler ikke lenger primært om hvorvidt det eksisterer andre interesser enn de tradisjonelle aksjonær- og kreditorinteressene, men snarere om hvordan disse ulike interessene skal prioriteres i forhold til hverandre.

Et sentralt spørsmål er om lovgiveren bør prioritere beskyttelsen av ulike samfunnsinteresser i spesiallovgivningen, eller om det også bør åpnes for at slike hensyn kan motivere eller tjene som pålegg for selskapsledelsen gjennom regler i selskapslovgivningen.

På forskningsplan har det de siste årene blitt arbeidet mye med selskapers samfunnsansvar, særlig gjennom forskningsprosjektet SMART (Sustainable Market Actors for Responsible Trade), som søkte å redefinere selskapenes formål i retning av bærekraft og samfunnsmessig verdiskapning fremfor ensidig fokus på utbytte til eierne.

Corporate governance

Definisjon og betydning

Corporate governance (eierstyring og selskapsledelse) handler om normer som har betydning for forståelsen av rettsreglene og for en effektiv forvaltning av selskapenes virksomhet.

I snever forstand dreier det seg om eierstyring og om å gjøre styrene ansvarlige overfor aksjeeierne, særlig i selskaper med spredt eierskap. God virksomhetsstyring anses som en forutsetning for økte aksjeeierverdier, investorenes tillit og lave kapitalkostnader for børsnoterte selskaper.

Mer prinsipielt må reglene og prinsippene om corporate governance ses i sammenheng med økonomiske teorier om optimal selskapsstyring og hvilke interesser som bør fremmes og prioriteres.

Institusjonelle investorers rolle

Et viktig spørsmål i diskusjonen om corporate governance er om selskapsrettslig beskyttelse bør ta hensyn til hvem som er aksjeeier – om det er private enkeltpersoner, institusjonelle investorer som banker og forsikringsselskaper, eller staten.

Norge har lavere personlig eierskap i børsnoterte selskaper enn andre europeiske land, og er ledende når det gjelder statlig eierskap. Dette reiser viktige spørsmål om økonomi og maktfordeling i samfunnet.

I den internasjonale debatten er det betonet at institusjonelle investorer har et særlig ansvar for å ivareta samfunnsmessige hensyn gjennom aktiv deltakelse i selskapenes styrende organer. EU har også tatt grep for å øke aksjeeiernes langsiktige engasjement i selskapene gjennom endringer i aksjonærrettighetsdirektivet.

Norske retningslinjer for eierstyring og selskapsledelse

Norsk utvalg for eierstyring og selskapsledelse (NUES) har utarbeidet en anbefaling for eierstyring og selskapsledelse. Anbefalingen har fått bred oppslutning i praksis og er det nærmeste man kommer en omforent norsk corporate governance-kodeks.

Selskaper som er notert på Oslo Børs må følge anbefalingen eller forklare hvorfor de ikke gjør det ("comply or explain"-prinsippet). Regnskapsloven § 3-3b formaliserer også selskapenes plikt til å rapportere om hvordan de etterlever NUES.

NUES-anbefalingen stiller også krav om at selskapet bør ha retningslinjer for hvordan det integrerer hensyn til omverdenen i verdiskapningen. Dette må ses i sammenheng med reglene i regnskapsloven § 3-3c om plikt til å redegjøre for samfunnsansvar.

Fremtidsperspektiver

Balansering av ulike interesser

Utviklingen går i retning av en mer balansert tilnærming til selskapers formål, der både aksjeeiernes, kreditorenes, de ansattes og samfunnets interesser anerkjennes som legitime hensyn.

Selskapsretten blir dermed en arena for å balansere ulike og til dels motstridende interesser. Denne balanseringen kan ikke løses utelukkende gjennom lovregler, men må også adresseres gjennom corporate governance-anbefalinger, bransjestandarder og selskapenes egne etiske retningslinjer.

Bærekraft som overordnet prinsipp

FNs bærekraftmål har satt en ny standard for hvordan selskaper bør bidra til en bærekraftig utvikling. Dette innebærer at selskaper i økende grad forventes å integrere miljømessige, sosiale og styringsmessige hensyn (ESG) i sin virksomhet.

Bærekraft er i ferd med å bli et overordnet prinsipp som påvirker både lovgivning, rettspraksis og selskapenes egne prioriteringer. Dette representerer en videreføring og forsterkning av utviklingen fra et ensidig fokus på aksjonærverdi til en bredere forståelse av selskapers samfunnsansvar.

Konklusjon

Synet på selskapers formål har gjennomgått en betydelig utvikling – fra å være ensidig fokusert på aksjeeiernes interesser til å anerkjenne et bredere samfunnsansvar. Denne utviklingen reflekteres både i lovgivning, rettspraksis og corporate governance-anbefalinger.

Selv om aksjeeiernes interesser fortsatt står sentralt, er det i økende grad anerkjent at selskaper også har et ansvar overfor andre interessenter og samfunnet som helhet. Utfordringen fremover blir å finne en hensiktsmessig balanse mellom disse ulike interessene, samt å utvikle regelverk og styringsmekanismer som fremmer både økonomisk effektivitet og bærekraftig utvikling.

I denne sammenheng vil corporate governance-prinsipper og rapportering om samfunnsansvar spille en viktig rolle som supplement til den formelle selskapslovgivningen. Samtidig vil det være behov for fortsatt forskning og debatt om selskapers rolle i samfunnet og hvordan selskapsretten best kan fremme både verdiskapning og bærekraft.