Internasjonal selskapsrett – Selskapsstatutt, NUF og SE-selskaper i norsk rett

I en stadig mer globalisert økonomi blir det vanligere at selskaper har forgreninger på tvers av landegrenser. Dette kan skje ved at et selskap er stiftet i ett land, men driver virksomhet i et annet, at administrasjonen befinner seg i utlandet, eller at styremedlemmer er bosatt i forskjellige land. I slike tilfeller oppstår spørsmålet om hvilket lands selskapsrett som skal regulere selskapets rettsforhold – et spørsmål som må løses gjennom internasjonal privatrett, og som kan ha vidtrekkende juridiske og praktiske konsekvenser.

Denne artikkelen vil gi en oversikt over selskapsstatuttet i norsk rett, samt belyse to viktige selskapsformer med internasjonalt preg: Norsk filial av utenlandsk foretak (NUF) og det europeiske selskapet (SE-selskapet).

Selskapsstatuttet: Hvilket lands rett regulerer selskapet?

Hva er selskapsstatuttet?

I internasjonal privatrett brukes begrepet "selskapsstatuttet" om det landets lov som regulerer et selskaps rettsforhold. Når et selskap har tilknytning til flere land, må det fastslås hvilket lands selskapsrett som kommer til anvendelse på selskapets indre og ytre forhold.

To konkurrerende teorier

I internasjonal privatrett har det tradisjonelt stått mellom to teorier for hvilket lands rett som skal regulere et selskaps rettsforhold:

1. Inkorporasjonsteorien (stiftelsesteorien): Selskapet reguleres av retten i det landet der det er stiftet og registrert.

2. Hovedseteteorien: Selskapet reguleres av retten i det landet der det faktisk ledes fra – der hovedsetet for virksomheten befinner seg.

Valget mellom disse teoriene har praktisk betydning når et selskap er stiftet i ett land, men ledes fra et annet. For eksempel vil et selskap som er stiftet på Kypros, men som ledes fra Norge, være underlagt kypriotisk selskapsrett etter inkorporasjonsteorien, men norsk selskapsrett etter hovedseteteorien.

Utviklingen i norsk rett

I norsk rett finnes det ingen Høyesterettsavgjørelse som klart avgjør spørsmålet om hvilket lands rett som utgjør selskapsstatuttet. Juridisk teori har vært delt i synet på om det er inkorporasjonsteorien eller hovedseteteorien som representerer gjeldende rett.

Utviklingen går imidlertid klart i retning av at inkorporasjonsteorien (stiftelseslandets rett) anses som selskapsstatuttet i norsk rett. Dette er i tråd med en internasjonal utvikling der stadig flere land slutter seg til inkorporasjonsteorien, inkludert Sverige, Finland, England, Irland, Nederland og Danmark.

EU-domstolens rettspraksis og EØS-konsekvenser

EU-domstolens praksis har hatt avgjørende betydning for utviklingen på dette området, særlig gjennom tre sentrale avgjørelser:

1. Centros-dommen (C-212/97): EU-domstolen slo fast at den frie etableringsretten sikrer at et selskap stiftet i et EU-land kan etablere filialer i andre medlemsland, uavhengig av hvor selskapets virksomhet faktisk finner sted. Dommen innebærer at et selskap kan stiftes i et land med gunstig selskapslovgivning og deretter drive hele sin virksomhet i et annet land gjennom en filial.

2. Überseering-dommen (C-208/00): EU-domstolen fastslo at hovedseteteorien ikke var forenlig med etableringsfriheten når den medførte at et selskap ble nektet anerkjennelse som selvstendig juridisk person i et annet medlemsland.

3. Inspire Art-dommen (C-167/01): EU-domstolen underkjente nederlandsk lovgivning som påla særlige krav til utenlandske selskaper som utelukkende drev virksomhet i Nederland ("pseudo-foreign companies").

Disse dommene har samlet sett gjort det vanskelig å opprettholde hovedseteteorien innenfor EU/EØS-området. Som EØS-medlem er Norge forpliktet til å følge EUs regler om etableringsfrihet, noe som i praksis innebærer at norske myndigheter må anerkjenne selskaper som er lovlig stiftet i andre EU/EØS-stater, selv om de utelukkende driver virksomhet i Norge.

Hva omfattes av selskapsstatuttet?

Selskapsstatuttet omfatter først og fremst spørsmål om selskapets "indre liv", herunder:

• Aksjetegning

• Utbytteutdeling

• Eierskifte

• Kapitalforhøyelse og kapitalnedsettelse

• Fusjon og fisjon

• Oppløsning av selskapet

I utgangspunktet omfattes også enkelte spørsmål om selskapets relasjoner med omverdenen, som erstatningskrav mot selskapet og styrets medlemmer, samt legitimasjon ved overskridelse av myndighet.

For spørsmål om hvorvidt selskapet har inngått en kontrakt, tolkning av kontrakten eller mislighold, er det derimot kontraktsstatuttet som kommer til anvendelse. Her legges det vekt på hvilket lands rett kontraktsforholdet etter en konkret vurdering har nærmest tilknytning til ("Irma-Mignon"-formelen).

Norsk filial av utenlandsk foretak (NUF)

Hva er et NUF?

Et NUF (Norsk filial av utenlandsk foretak) er en filial i Norge av et selskap som er stiftet i utlandet. Rettslig sett er ikke NUF et eget selskap, men en avdeling av det utenlandske selskapet som driver virksomhet i Norge.

NUF-formen ble særlig populær i Norge på 2000-tallet, hovedsakelig som følge av EU-domstolens avgjørelse i Centros-saken. Dommen medførte at norske myndigheter måtte anerkjenne at norske næringsdrivende kunne drive virksomhet i Norge gjennom filialer av selskaper stiftet i andre EU/EØS-land, typisk Storbritannia.

Rettslig status

Et NUF er ikke et norsk aksjeselskap underlagt norsk aksjelov, men en norsk filial av et utenlandsk selskap underlagt stiftelseslandets selskapsrett. Formuerettslig er en slik filial i utgangspunktet heller ikke et eget rettssubjekt – rettssubjektet er det utenlandske selskapet, og filialen er en del av dette.

Dette har flere viktige konsekvenser:

• Formuerettslige rettigheter og plikter knyttet til filialen tilordnes det utenlandske selskapet

• En avtale inngått med filialen er i realiteten en avtale med det utenlandske selskapet

• NUF har ikke partsevne for domstolene og kan ikke stå som saksøker eller saksøkt i et sivilt søksmål (jf. Rt. 2008 s. 1730)

• Søksmål må rettes mot det utenlandske hovedforetaket

Motivasjon for NUF-etableringer

NUF-etableringer har primært vært motivert av ønsket om å unngå norske selskapsrettslige regler, særlig:

• Krav om minste aksjekapital (tidligere 100 000 kr, nå 30 000 kr for AS)

• Norske regler om selskapsfinansierte aksjeerverv

I praksis har mange norske næringsdrivende valgt å etablere et "private limited company" (Ltd.) i Storbritannia, som kunne stiftes med en minstekapital på bare 1 pund, for deretter å drive virksomhet i Norge gjennom en filial av dette selskapet.

Rettslig rammeverk for NUF

Prinsippene om etableringsfrihet innebærer at norske myndigheter må akseptere at NUF-er er underlagt stiftelseslandets selskapsrett. Dette gjelder imidlertid kun de selskapsrettslige reglene.

Norske myndigheter står fritt til å la andre deler av norsk lovgivning gjelde for NUF-er:

• Skatt: NUF-er må betale skatt til Norge på linje med norske foretak når de er "hjemmehørende" her, dvs. ledes fra Norge (jf. skatteloven § 2-2 første ledd)

• Regnskap: NUF-er er i utgangspunktet regnskapspliktige etter norske regler, forutsatt at det er en faktisk virksomhet i Norge og skatteplikt hit (jf. regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 13)

• Revisjon: Små NUF-er er unntatt fra revisjonsplikt på samme måte som små aksjeselskaper (jf. revisorloven § 2-1 annet ledd bokstav e)

• Registrering: Utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet i Norge gjennom filial, plikter å registrere seg i Foretaksregisteret (jf. foretaksregisterloven § 2-1 annet ledd)

NUF – en selskapsform på vei ut?

NUF-formen har i atskillig utstrekning blitt misbrukt av useriøse næringsdrivende, og regelverket har til dels vært uklart. For å motvirke dette har norske myndigheter gjennomført forenklinger i aksjeloven, blant annet ved å redusere minimumskravet til aksjekapital fra 100 000 kr til 30 000 kr.

Disse endringene har gjort aksjeselskapsformen mer attraktiv og redusert behovet for NUF-formen. Mye tyder på at NUF er en selskapsform på vei ut av det norske selskapslandskapet.

SE-selskapet (Societas Europaea)

Hva er et SE-selskap?

SE-selskapet (Societas Europaea) er et europeisk kapitalselskap med begrenset ansvar som har likhetstrekk med allmennaksjeselskap. Selskapsformen er basert på en EU-forordning (SE-forordningen 2157/2001) fra 8. oktober 2001, som er gjennomført i norsk rett ved SE-loven av 1. april 2005.

Et SE-selskap kan bare benyttes dersom det skal skje virksomhet i minst to EU- eller EØS-stater. Formålet med selskapsformen er å gi EU- og EØS-borgere mulighet til å organisere sin grenseoverskridende næringsvirksomhet i en selskapsform som er mest mulig enhetlig og likt regulert i alle EU- og EØS-stater.

Særtrekk ved SE-selskapet

SE-selskapet har flere særtrekk som skiller det fra nasjonale selskapsformer:

1. Mulighet for mobilitet: Et SE-selskap kan flytte sitt hjemsted fra en EU/EØS-stat til en annen uten å måtte oppløses og nystiftes. Dette betyr at selskapet beholder sin rettssubjektivitet og sine kontraktsforhold ved flytting.

2. Grenseoverskridende fusjoner: SE-formen muliggjør grenseoverskridende fusjoner uten å måtte oppløse det tidligere selskapet og stifte et nytt.

3. Kapitalstruktur: SE-selskapet skal ha en aksjekapital på minst 120 000 euro. Norske SE-selskaper kan fastsette sin aksjekapital i norske kroner (som minst skal tilsvare 120 000 euro).

4. Forholdet mellom hjemsted og hovedkontor: I SE-selskapets vedtekter skal det angis i hvilken stat selskapet har sitt hjemsted, og selskapets faktiske hovedkontor skal ligge der det har sitt hjemsted.

Begrenset utbredelse

Til tross for sine teoretiske fordeler har ikke SE-selskapsformen fått noen større utbredelse. Per januar 2021 var det registrert litt over 3358 SE-selskaper i EU/EØS, og bare seks i Norge.

Blant de mest kjente SE-selskapene finner vi Zalando SE, Allianz SE, BASF SE, Porsche Automobil Holding SE og Alfred Berg SE.

Rettslig regulering

SE-selskapet er som kapitalselskap en selvstendig juridisk person, der deltakernes ansvar er begrenset til kapitalinnskuddet. På mange områder henviser forordningen til nasjonal lovgivning:

• Regler om kapitalens opprettholdelse og om kapitalforhøyelse og -nedsettelse følger nasjonale regler for allmennaksjeselskaper

• Samme gjelder for nasjonale regler om årsregnskap

• Forordningen inneholder ikke regler om skatt og konkurs, så her kommer nasjonale regler til anvendelse

Praktisk betydning

SE-selskapets potensiale ligger primært i muligheten for å flytte selskapets hjemsted uten oppløsning og nystiftelse, og i muligheten for å gjennomføre grenseoverskridende fusjoner på en enklere måte enn det som ellers er mulig.

Imidlertid kan ulike nasjonale skatteregler i praksis gjøre det vanskelig å flytte et selskaps hjemsted, uavhengig av selskapsform. Dette kan være en av årsakene til at selskapsformen ikke har blitt den suksessen mange forventet.

Konklusjon

Internasjonal selskapsrett reiser komplekse rettslige spørsmål, særlig når selskaper opererer på tvers av landegrenser. I norsk rett er det en klar tendens til å akseptere inkorporasjonsteorien, som innebærer at et selskap reguleres av retten i det landet der det er stiftet og registrert.

EU-domstolens praksis, særlig avgjørelsene i sakene Centros, Überseering og Inspire Art, har hatt stor betydning for utviklingen av internasjonal selskapsrett i Europa. Disse avgjørelsene har ført til at NUF-formen ble populær i Norge, selv om denne populariteten nå er på vei ned etter forenklinger i norsk aksjelov.

SE-selskapet representerer et forsøk på å skape en mer enhetlig europeisk selskapsform, men har foreløpig ikke oppnådd den utbredelse man håpet på. Selskapsformen kan likevel ha fordeler for selskaper som driver virksomhet i flere europeiske land og som vurderer muligheten for å flytte hovedkontor på tvers av landegrensene.

For norske næringsdrivende som vurderer å etablere selskap med internasjonale forgreninger, er det viktig å være oppmerksom på disse problemstillingene og søke juridisk rådgivning for å finne den mest hensiktsmessige selskapsformen og strukturen for sin virksomhet.