Skyldgrader i strafferetten: Forsett, uaktsomhet og særlige regler

Et av strafferettens grunnleggende prinsipper er at straff krever subjektiv skyld. Men hvilken grad av skyld kreves for at en handling skal være straffbar? Denne artikkelen gir en oversikt over skyldgradene i norsk strafferett, hovedreglene og unntakene, samt de særlige utfordringene som oppstår ved tolkningen av ulike typer straffebud.

Hovedregelen i straffeloven: Forsett kreves

Hovedregelen om skyldgrad i norsk strafferett finner vi i straffelovens § 40, første ledd: "Paa den, der ei har handlet med Forsæt, kommer ikke denne Lovs Straffebestemmelser til Anvendelse, medmindre det udtrykkelig er bestemt eller utvetydig forudsat, at ogsaa den uagtsomme Handling er strafbar."

Dette betyr at for overtredelser av straffeloven kreves det som hovedregel forsett. Når straffebudet bare beskriver det objektive forhold, for eksempel "den, som øver Vold mod en andens Person" (§ 228) eller "den, som forvolder en andens Død" (§ 233), følger det av § 40 at bare den forsettlige overtredelsen rammes.

Kvalifiserte former for forsett, som hensikt og overlegg, kreves bare når det er særskilt nevnt i vedkommende bestemmelse. Særlig praktisk er vinningshensikt (hensikt om å skaffe seg selv eller andre en uberettiget vinning), som er et felles kjennetegn for vinningsforbrytelsene. Overlegg er primært relevant ved drapsforbrytelsen og medfører at strafferammen forhøyes.

Når er uaktsomhet tilstrekkelig?

Uttrykkelige bestemmelser

Straffeloven har mange bestemmelser som uttrykkelig retter seg mot uaktsom overtredelse, for eksempel §§ 151, 237-239 og 391, 3. ledd. I slike tilfeller er det klart at uaktsomhet er tilstrekkelig.

Utvetydig forutsatt

I andre tilfeller kan det være "utvetydig forutsatt" at uaktsomhet er tilstrekkelig, selv om det ikke er uttrykkelig sagt. Et eksempel er § 431 om redaktøransvar, der redaktøren er straffri hvis han kan godtgjøre at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll eller tilsyn.

Et annet eksempel finner vi i § 352, 2. ledd, som setter straff for "den, som volder Fare for Ildsvaade ved uforsigtig Omgang med Ild eller ildsfarlige Stoffe". Høyesterett har antatt at når straffebudet retter seg mot uforsiktig opptreden, ligger det i det en utvetydig forutsetning om at uaktsomhet skal være nok også med hensyn til faremomentet.

Forholdet mellom forsettlige og uaktsomme overtredelser

Hvor straffeloven rammer uaktsomhet, er forholdet oftest at den har to forskjellige straffebestemmelser:

• En strengere for den forsettlige overtredelsen

• En mildere for den uaktsomme

For eksempel setter § 233 om forsettlig drap en minstestraff av fengsel i seks år, mens den ordinære strafferammen i § 239 om uaktsomt drap er fengsel fra 14 dager til tre år.

Det forekommer også enkelte bestemmelser som likestiller den forsettlige og uaktsomme overtredelse, for eksempel §§ 359, 360, 362 og 418. En slik likestilling kan det bare være tale om ved mindre rettskrenkelser.

Går man gjennom straffeloven, ser man at mange alvorlige forbrytelser ikke er straffbare når de er begått av uaktsomhet. Dette gjelder for eksempel frihetsberøvelse (§ 223), de fleste sedelighetsforbrytelser og hensettelse i hjelpeløs tilstand (§ 242). Lovgiveren har fastsatt straff for uaktsomhet ved de forgåelser hvor uaktsom overtredelse har stor praktisk betydning, men ikke i tilfeller hvor det bare kan tenkes i mer sjeldne unntakstilfeller.

I enkelte tilfeller hvor loven opprinnelig krevde forsett, har man for å gjøre straffebudet mer effektivt senere utvidet det til også å omfatte uaktsomhet. Dette gjelder for eksempel strl. § 317 om heleri og § 271a om grovt uaktsomt bedrageri.

Særregelen for unnlatelsesforseelser

Straffelovens § 40, 2. ledd inneholder en særregel for "forseelse, der bestaar i Undladelse". Her er den vanlige regel snudd om: Forseelsen er straffbar også når den er begått av uaktsomhet, med mindre det motsatte er uttrykkelig bestemt eller utvetydig forutsatt.

Begrunnelsen for regelen er at det ved de fleste straffebud av denne art er nødvendig å ramme også uaktsomhet fordi det er nesten umulig å føre bevis for forsett. Som det uttrykkes i motivene: "Naar Lovene paabyder Borgerne en hel Mængde Pligter, f.Ex. at møde som Vidner, som Domsmænd, at feie Gaden foran sit Hus, at anmelde Dødsfald osv., vilde Hensigten unægtelig ganske forfeiles, hvis man maatte tage den Undskyldning for god, at man ei havde undladt med Forsæt at efterleve Loven, men af Glemsomhed".

Selv om regelen virker enkel, skaper den mange tolkningsvansker:

1. Hvilke unnlatelser omfattes? Bestemmelsen gjelder bare "ekte unnlatelsesforseelser", altså straffebud som direkte retter seg mot en unnlatelse. Den gjelder ikke tilfeller hvor et straffebud som primært retter seg mot aktive handlinger, i enkelte tilfeller kan overtres ved passivitet.

2. Hva regnes som en unnlatelsesforseelse? At akkurat uttrykkene "unnlater" eller "unnlatelse" skal være brukt, kan ikke kreves. Den som "forsømmer", "uteblir", "misligholder" eller "ikke etterkommer" sine plikter, går alle inn under regelen. Derimot kreves forsett når loven retter seg mot den som "negter", "vægrer sig" eller "øver ... Raadighed over".

3. Hva med blandede straffebud? Når en paragraf inneholder alternativer som dels er beskrevet som unnlatelse, dels som aktiv handling, må hvert alternativ vurderes separat.

4. Finnes det unntak? I visse tilfeller taler sterke grunner for å kreve forsett selv om det er tale om en ekte unnlatelsesforseelse. Dette gjelder for eksempel den alminnelige nødhjelpbestemmelsen i § 387, hvor Høyesterett har krevd forsett til tross for bestemmelsens plassering blant forseelsene.

Skyldkravet i spesiallovgivningen

Straffelovens § 40, 1. ledd begrenser sin regel til å gjelde "denne Lovs Straffebestemmelser". Med hensyn til den skyldgrad som kreves i spesiallovgivningen, har vi altså ingen alminnelig bestemmelse.

Ofte inneholder spesiallovgivningen selv uttrykkelige bestemmelser om den skyldgrad som kreves:

• Enkelte krever forsett, for eksempel patentloven

• Hovedregelen er imidlertid at forsett og uaktsomhet er uttrykkelig likestilt, for eksempel i løsgjengerloven og vegtrafikkloven

Nyere lovgivning inneholder som regel uttrykkelige bestemmelser om skyldgraden, men det finnes fortsatt straffebud hvor loven ikke har noen regel om skyldformen.

I slike tilfeller har domstolene lagt til grunn et effektivitetsprinsipp: Hvis lovbestemmelsen ikke på effektiv måte ville nå sin hensikt om kun forsettlig overtredelse kunne straffes, må formodningen være for at det har vært lovens mening at også uaktsom overtredelse rammes.

Når en lov inneholder flere straffebestemmelser, kan det hende at en tolking ut fra lovens formål fører til å kreve forsett etter én paragraf, mens uaktsomhet er nok etter en annen. Dette gjelder selv om loven har en felles straffetrussel.

Skyldkravet ved delegert lovgivningsmyndighet

Ved overtredelse av forskrifter gitt i kraft av delegasjon av lovgivningsmyndighet, gjelder følgende prinsipper:

1. Hvis loven har bestemt hvilken skyldgrad som kreves ved overtredelse av forskriftene, er saken klar. For eksempel retter vegtrafikkloven seg både mot overtredelse av regler som står i loven selv, og av regler som er gitt med hjemmel i loven, og nøyer seg i begge tilfeller med uaktsomhet.

2. Hvis loven ikke har noen slik bestemmelse, må avgjørelsen skje ved en tolking av hver enkelt forskrift.

Et spesielt spørsmål oppstår når straffetrusselen finnes i straffeloven selv, mens de nærmere regler om hva som er straffbart, finnes i en spesiallov eller i forskrifter:

• I tilfeller hvor straffeloven inneholder en beskrivelse av det straffbare forhold selv om den henviser til andre lover og forskrifter, kommer § 40 til anvendelse.

• I tilfeller hvor straffeloven bare inneholder en generelt formet straffetrussel, taler reelle grunner for å anvende samme prinsipper som om straffetrusselen hadde vært inntatt i den enkelte hjemmelslov, altså å avgjøre skyldkravet etter en konkret tolking av vedkommende lov og forskrifter.

Konklusjon

Skyldgradens betydning i strafferetten kan knapt overvurderes. Hovedregelen er at forsett kreves ved overtredelse av straffelovens bestemmelser, mens uaktsomhet bare er straffbart når det er uttrykkelig bestemt eller utvetydig forutsatt. Ved unnlatelsesforseelser er regelen omvendt.

I spesiallovgivningen avgjøres skyldkravet ofte av effektivitetshensyn: Hvilken skyldgrad må kreves for at straffebudet skal nå sitt formål? Moderne lovgivning inneholder imidlertid som regel uttrykkelige bestemmelser om skyldgraden, noe som skaper større forutberegnelighet.

Forståelsen av disse prinsippene er avgjørende for både tiltalte, forsvarere, påtalemyndighet og domstoler i vurderingen av om en handling er straffbar eller ikke.