Skyldkravet i strafferetten: Prinsipper og begrunnelser

I norsk strafferett er det en grunnleggende forutsetning at straffansvar ikke bare krever at en person objektivt har overtrådt et straffebud, men også at vedkommende har utvist subjektiv skyld. Denne artikkelen gir en oversikt over skyldkravet, dets begrunnelse og hovedformer, samt de sjeldne unntakene der straffansvar kan ilegges på objektivt grunnlag.

Skyldprinsippet - en hovedregel med få unntak

Det er en nesten unntaksfri regel i norsk strafferett at det til straffbarhet kreves subjektiv skyld hos den handlende. Ved overtredelser av straffeloven kreves som hovedregel forsett, men i hvert fall uaktsomhet. Dette betyr at personer som uten skyld kommer til å overtre et straffebud, går fri for straff.

For eksempel:

• En bilist som ved et ulykkelig tilfelle kjører i hjel et barn som plutselig løper ut i veibanen, har objektivt sett forvoldt et menneskes død, men er straffri fordi den nødvendige skyld mangler.

• En mann som gifter seg på ny i den tro at hans tidligere kone er død, har objektivt overtrådt bigamiforbudet, men er straffri av samme grunn.

Skyld som juridisk begrep

"Skyld" i denne sammenheng er ikke et moralsk, men et juridisk begrep. Selv om det er et nært slektskap mellom det juridiske og det moralske skyldbegrep, er det ikke nødvendigvis sammenfall. Begge hviler på forutsetningen om at det kan bebreides gjerningspersonen at han handlet som han gjorde, men:

• Den som handler i overenstemmelse med sin egen samvittighet, kan være moralsk skyldfri, men likevel oppfylle det juridiske skyldkravet.

• Tanken om skyld og bebreidelse blir problematisk i den utstrekning et deterministisk syn på menneskets handlingsliv legges til grunn.

Skyldformer

De to hovedformene for skyld i strafferetten er forsett og uaktsomhet:

1. Forsett er den viktigste skyldform i den sentrale strafferett og kreves ved de fleste bestemmelser i straffeloven.

2. Uaktsomhet er tilstrekkelig i mange spesialbestemmelser og er den dominerende skyldform i erstatningsretten.

Innenfor forsettet finnes særlig kvalifiserte former som hensikt og overlegg. Innenfor uaktsomheten sondres det i noen straffebud mellom grov uaktsomhet og vanlig uaktsomhet.

I enkelte tilfeller kan skyldformen være blandet, slik at det i én retning kreves forsett, mens det i andre retninger bare kreves uaktsomhet eller ingen skyld i det hele tatt. Et eksempel er ærekrenkelser, som må være forsettlig fremsatt for å være straffbare, men hvor ansvaret for sannheten som utgangspunkt er objektivt.

Begrunnelsen for skyldkravet

Skyldprinsippet har ikke alltid hatt samme ubetingede herredømme i rettshistorien. I eldre rett, både i germansk og romersk rett, samt i andre rettsforfatninger, fantes et strafferettslig ansvar på rent objektivt grunnlag. Det primitive rettssystem så saken fra den forurettedes standpunkt og fokuserte på den tilføyde krenkelse, ikke på gjerningspersonens subjektive forhold.

I moderne strafferett kan skyldkravet begrunnes både ut fra gjengjeldelses- og prevensjonshensyn:

Gjengjeldelseshensyn

En rettferdig gjengjeldelse må forutsette at gjerningspersonen kan bebreides for handlingen. Det ville være urimelig å straffe noen for noe vedkommende ikke kan lastes for.

Prevensjonshensyn

Skyldkravet kan også begrunnes i straffens preventive formål:

1. Individualpreventivt: Den som bare ved et rent uhell er blitt årsak til en rettskrenkelse, har ikke vist noen farlighet som samfunnet trenger å beskytte seg mot.

2. Allmennpreventivt: Overfor den som ikke vet og ikke kan vite at han gjør seg skyldig i en rettskrenkelse, kan lovens straffetrussel ikke virke. Det er også viktigere at det reageres strengt mot forsettlige rettsbrudd enn mot uaktsomme.

Ytterligere begrunnelser

Skyldkravet begrunnes også med:

• Moralske hensyn som begrenser statens rett til å bruke straff. Straff kan bare forsvares overfor den som selv har valgt lovbruddet til tross for at han kunne ha latt være.

• Hensynet til tryggheten i samfunnet. Hvis man risikerte straff for det rene uhell, ville det skape uro og engstelse. Skyldprinsippet gir den enkelte større mulighet til selv å planlegge sitt liv innenfor lovens ramme.

Disse motforestillingene mot objektivt ansvar er sterkest når det er tale om alvorlige straffer og har mindre tyngde når det bare er spørsmål om et begrenset økonomisk ansvar.

Skyld må foreligge i gjerningsøyeblikket

Skylden må foreligge i det øyeblikk den ansvarsbetingende handling blir foretatt. En etterfølgende godkjennelse av handlingen har ikke samme virkning.

Ved varige virksomheter kan en person imidlertid bli ansvarlig hvis vedkommende fortsetter etter å ha blitt klar over situasjonen:

• Den som har hugget i naboens skog i den tro at det var egen skog, blir ikke straffet for tyveri, men fortsetter vedkommende etter å ha blitt klar over grensen, er handlingen straffbar.

• Den som har kjøpt en stjålet gjenstand i god tro, har ikke gjort seg skyldig i heleri ved kjøpet, men disponering over tyvegodset etter å ha blitt klar over sammenhengen, er straffbart som underslag.

Etter omstendighetene kan også unnlatelse av å hindre eller begrense en skade medføre ansvar, hvis den som ufrivillig har satt årsaksrekken i gang blir klar over forholdet mens vedkommende ennå har kontroll over den videre begivenhetsutvikling.

Straffansvar uten skyld - sjeldne unntak

Straffelovens ikrafttredelseslov § 8 forutsetter at det finnes straffebestemmelser som ikke stiller krav om skyld. Bestemmelsen sier at bøter som ilegges uten at personlig skyld kreves, ikke kan avsones med fengsel hvis skyld ikke er bevist. Boten kan da bare inndrives ved sivil tvangsfullbyrdelse.

Straffeloven selv har ingen bestemmelser om objektivt straffansvar. I spesiallovgivningen fantes tidligere en del slike regler, hovedsakelig i to kategorier:

1. Regler som påla eieren objektivt ansvar for å passe på sine dyr

2. Regler som påla innehaveren av en bedrift objektivt ansvar for sine ansatte (et strafferettslig husbondansvar)

Etter hvert som lovgivningen er blitt fornyet, er disse reglene om objektivt ansvar stort sett falt bort. Bestemmelser hvor straffansvaret i alle relasjoner er objektivt, er sannsynligvis i strid med uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr. 2.

Foretaksstraff

Ved en tilleggslov fra 1991 fikk straffeloven i §§ 48 a og 48 b regler om straff for foretak. Etter disse bestemmelsene kan både juridiske personer og enkeltpersonforetak ilegges straff (bot og rettighetstap) når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket. For slike bøter fastsettes det ikke subsidiær fengselsstraff.

Omlegging av bevisbyrden

I noen tilfeller går loven den mellomvei å legge bevisbyrden for skyldfrihet på tiltalte. Dette medfører i realiteten et ansvar uten skyld i de tilfeller hvor det ikke er noe å legge den ansvarlige til last, men vedkommende ikke er i stand til å føre bevis for skyldfrihet.

Andre reaksjoner med straffekarakter

I enkelte tilfeller pålegges andre enn den skyldige et ansvar som har straffekarakter, selv om det formelt ikke er definert som straff. Eksempler på dette er:

• Tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven, der den avgiftspliktige også svarer for medhjelperes, ektefelles og barns handlinger

• Gebyr for ulovlig parkering, som forutsetter skyld hos føreren, men som kan inndrives hos eieren

• Gebyr for overlast, som påhviler eieren på rent objektivt grunnlag

Konklusjon

Skyldprinsippet står sentralt i norsk strafferett og er begrunnet både i rettferdighetshensyn og preventive betraktninger. Selv om det finnes enkelte unntak, særlig innen forvaltningsstraffes området, er hovedregelen klar: For at en handling skal være straffbar, må gjerningspersonen ha utvist subjektiv skyld i form av forsett eller uaktsomhet. Dette prinsippet reflekterer en grunnleggende oppfatning om at straff bare bør ramme den som kan bebreides for sin handling.