Straffansvar for juridiske personer og foretak

Når en lovovertredelse begås på vegne av en juridisk person eller et foretak, reiser det seg et spørsmål om hvorvidt selve foretaket kan straffes, i tillegg til eller i stedet for enkeltpersonene som har utført handlingen. Denne artikkelens formål er å gi en oversikt over regelverket for foretaksstraff i norsk rett, med fokus på vilkårene for straffansvar, hvem som kan rammes, hva slags reaksjoner som kan ilegges, og de prosessuelle sidene ved slik strafforfølgning.

Bakgrunn og begrunnelse for foretaksstraff

Tradisjonelt var utgangspunktet i norsk strafferett at bare fysiske personer kunne holdes strafferettslig ansvarlige. Dette prinsippet ble imidlertid gradvis gjennombrutt fra 1940-tallet og fremover, først i prislovgivningen og deretter i en rekke andre lover. I 1991 fikk vi generelle bestemmelser om foretaksstraff i straffelovens §§ 48a og 48b, som erstattet de mange enkeltbestemmelsene som tidligere fantes rundt om i lovgivningen.

Behovet for foretaksstraff begrunnes særlig med følgende forhold:

1. Pulverisering av ansvar: I større organisasjoner kan det være vanskelig å identifisere hvem som egentlig er ansvarlig for lovbruddet. Ved å gjøre organisasjonen ansvarlig, sikrer man at overtredelsen ikke blir uten følger.

2. Økonomisk reaksjon: Foretaksstraff muliggjør en økonomisk reaksjon som står i forhold til overtredelsens betydning, mens bøter til enkeltpersoner må fastsettes under hensyn til deres personlige formuesforhold.

3. Preventiv effekt: Ansvaret kan stimulere til gode rutiner og klar oppgavefordeling i organisasjonen, og skape en positiv interesse innenfor organisasjonen i å hindre lovbrudd.

4. Renommé: En straffedom mot selve organisasjonen rammer også dens renommé, noe som kan ha betydelig preventiv effekt.

Mot foretaksstraff kan det innvendes at det rammer aksjonærer, foreningsmedlemmer og andre interessenter som ikke selv har skyld i lovbruddet. Dette skiller seg imidlertid fra et objektivt straffansvar ved at det ikke setter noe stempel på de enkelte aksjonærer eller medlemmer – de rammes bare i den interesse som er knyttet til organisasjonen.

Hvem kan rammes av foretaksstraff?

Straffeloven § 48a definerer foretak som "selskap, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet." Dette er et videre begrep enn "juridisk person", og omfatter:

• Aksjeselskaper og andre selskaper med begrenset ansvar

• Selskaper med personlig ansvar (ansvarlige selskap, kommandittselskap)

• Foreninger (ideelle organisasjoner, idrettsforeninger, fagorganisasjoner)

• Stiftelser

• Enkeltpersonforetak

• Boer (konkursboer, dødsboer)

• Offentlig virksomhet (statsforetak, forvaltningsbedrifter, kommunal virksomhet)

Utvidelsen til å omfatte enkeltpersonforetak og selskaper med personlig ansvar var omstridt under lovforberedelsen. Motstanderne påpekte at foretaksstraff ville ramme eierne hardere ved foretak med personlig ansvar enn ved selskaper med begrenset ansvar, og at det kunne være vanskelig for allmennheten å forstå at det er foretaket og ikke dets eier som blir straffet. Loven legger likevel til grunn at organisasjonsformen ikke bør være avgjørende for det strafferettslige ansvar, men at det bør vises spesiell varsomhet når det er spørsmål om å bruke foretaksstraff overfor enkeltpersonforetak eller ansvarlige selskaper.

Loven likestiller privat og offentlig virksomhet. Staten og kommuner kan altså straffes på samme måte som private virksomheter. Dette er begrunnet i at det er prinsipielt riktig å likestille offentlig og privat virksomhet, og at det kan ha preventiv betydning å plassere ansvaret på det offentlige organ som har overtrådt bestemmelsene.

Vilkår for foretaksstraff

1. Overtredelse av et straffebud

Det grunnleggende vilkåret for at foretaket kan straffes, er at et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket. Det kreves ikke at noen enkeltperson kan trekkes til ansvar for lovbruddet. Foretaket er ansvarlig både for såkalte anonyme og kumulative feil:

• Anonyme feil: Tilfeller hvor det ikke er på det rene hvem innenfor organisasjonen som har gjort seg skyldig i feilen.

• Kumulative feil: Tilfeller hvor lovovertredelsen skyldes flere personer som har handlet på vegne av foretaket, men hvor den enkeltes feil er for liten til at den kan pådra vedkommende strafferettslig ansvar.

På samme måten som det personlige straffansvaret, er også foretaksstraff betinget av at skyldkravet i vedkommende straffebud er oppfylt. Forskjellen er at det ikke er nødvendig å peke ut hvem som har utført handlingen.

For at lovens påbud skal være oppfylt, kreves det først og fremst at ledelsen i foretaket har sørget for de nødvendige organisatoriske tiltak, men foretaket vil også være ansvarlig for svikt i de underordnede ledd som skal sette tiltakene ut i livet.

2. På vegne av foretaket

Overtredelsen må være foretatt av noen som har handlet "på vegne av" foretaket. Dette innebærer en avgrensning, særlig mot handlinger som:

• Bærer et klart preg av illojalitet mot foretaket

• Er foretatt av en arbeidstaker som går ut over det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten

At arbeidstakeren har overtrådt en instruks, er imidlertid ikke ubetinget avgjørende. Foretaket kan ikke velte fra seg ansvaret ved en instruks som er så streng at det er urealistisk å regne med at den blir fulgt.

Spørsmålet om overtredelsen er begått på vegne av et foretak, kan volde tvil når foretaket bruker en annen selvstendig næringsdrivende til å utføre arbeidet. Forutsetningen for ansvar for oppdragsgiveren må være at selskapet har hatt en reell myndighet til instruksjon og kontroll. Det er ikke utelukket at både oppdragsgiveren og det foretak som utfører arbeidet, kan bli ansvarlig for lovbruddet.

Når det gjelder konsernforhold, har morselskapet ikke automatisk ansvar for lovbrudd i datterselskapet. Forutsetningen for at morselskapet skal være ansvarlig, er at det kan sies at overtredelsen er begått også på vegne av dette, for eksempel hvis dets folk ved instruksjoner eller på annen måte har medvirket til lovbruddet.

I enkelte situasjoner har ikke arbeidsgiveren instruksjonsrett i forhold til utføringen av den konkrete arbeidsoppgaven, eller instruksjonsretten er i alle fall sterkt begrenset, som for kirurger og journalister. Dette er ikke til hinder for foretaksstraff.

Ansvarets fakultative karakter

Straffeloven § 48a sier at foretaket "kan" straffes. Ansvaret er ikke obligatorisk selv om vilkårene i loven er oppfylt. Det er i første omgang påtalemyndigheten, i neste omgang domstolen som må ta standpunkt til om det skal gjøres ansvar gjeldende overfor foretaket.

Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på:

a) straffens preventive virkning, b) overtredelsens grovhet, c) om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen, d) om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser, e) om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen, f) foretakets økonomiske evne, g) om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff.

Innføringen av en generell hjemmel for foretaksstraff innebærer ikke at det er en presumsjon for at det skal ilegges foretaksstraff når vilkårene for det foreligger. De hensyn som taler for og mot foretaksstraff, må vurderes fra sak til sak.

Avgjørelsen om vilkårene for foretaksstraff etter § 48a foreligger, følger prosessuelt reglene om skyldspørsmålet. Om adgangen til å ilegge foretaksstraff skal anvendes, regnes derimot prosessuelt som et straffutmålingsspørsmål.

Straff og reaksjoner

Foretaksstraffen vil som regel være en bot, men foretaket kan også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former. Det fastsettes ikke noen subsidiær fengselsstraff. Boten kan altså bare inndrives ved sivil tvangsfullbyrdelse.

Bot kan vedtas ved forelegg, derimot ikke rettighetstap. Man har i praksis eksempler på at det i tilknytning til oljevirksomheten i Nordsjøen er blitt vedtatt forelegg på millionbøter.

Ved fastsettelse av bøtenivået må domstolene foreta en skjønnsmessig vurdering, der det blant annet legges vekt på overtredelsens grovhet, foretakets økonomiske evne, og om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det.

Prosessuelle sider

I en forfølgning mot foretaket må dette ha de samme partsrettigheter som en fysisk person som er mistenkt eller siktet, f.eks. rett til aktinnsikt og rett til å bli varslet om og være til stede ved rettsmøter i saken. Partsrettighetene tilligger den person som foretaket utpeker, for eksempel administrerende direktør i et aksjeselskap.

I saken mot foretaket har tillitsmenn og ansatte i foretaket stilling som vitner, og har forklaringsplikt med mindre de kan påberope seg en av fritaksreglene i straffeprosessloven. Den som er personlig siktet i saken, er fritatt for forklaringsplikt.

Å avgjøre om foretaket skal vedta forelegg, hører under foretakets ledelse, i et aksjeselskap således selskapets styre. Vedtakelsen skjer ved at styret eller den som har fått rett til å tegne selskapets firma, gir påtegning på forelegget.

Foretaksstraff mot enkeltpersonforetak

Som nevnt rammer foretaksstraff også enkeltpersonforetak, noe som innebærer et brudd med tradisjonelle forestillinger på dette område. Utvidelsen bygger på det syn at organisasjonsformen ikke bør være avgjørende for det strafferettslige ansvar.

Ved foretaksstraff mot enkeltmannsbedrifter vil innehaverens personnavn bli brukt i tiltalebeslutningen og dommen (eller forelegget). Det er også vedkommende som må betale boten, og som blir utsatt for tvangsfullbyrdelse dersom boten må inndrives. At det dreier seg om foretaksstraff, vil bare gå frem av den lovhjemmel som er påberopt for ansvaret.

Loven har forsøkt å få frem at det er bedriften og ikke eieren personlig som straffes, blant annet ved at opplysninger om foretaksstraff ikke skal tas med i straffattest for innehaveren personlig. Realiteten er likevel at den næringsdrivende blir ilagt bot på objektivt grunnlag for lovbrudd i bedriften, men at det gjelder visse særregler ved at det ikke blir fastsatt subsidiær fengselsstraff og at boten ikke blir tatt med i straffattest for innehaveren.

Foreldelse

Foreldelsesfristen for foretaksstraff beregnes ut fra strafferammen for enkeltpersoner i det straffebudet som er overtrådt. Om avbrytelse av foreldelsesfristen gjelder som utgangspunkt de vanlige regler, med den tilleggsregel at avbrytelse av foreldelsesfristen overfor noen som har handlet på vegne av et foretak, også gjelder overfor foretaket. Derimot vil en avbrytelse av fristen overfor foretaket ikke ha betydning for den personlig ansvarlige.

Konklusjon

Foretaksstraff er et viktig virkemiddel i bekjempelsen av økonomisk og samfunnsregulerende kriminalitet. Gjennom sin generelle utforming gir straffeloven §§ 48a og 48b et fleksibelt rammeverk for å holde foretak ansvarlig for lovbrudd begått på deres vegne, uavhengig av om enkeltpersoner kan identifiseres og holdes ansvarlige. Samtidig gir bestemmelsenes fakultative karakter domstolene mulighet til å vurdere om foretaksstraff er hensiktsmessig i det enkelte tilfelle, basert på en rekke relevante faktorer.