Straffelovens virkeområde i rom og tid: Sentrale prinsipper og regler

Straffelovens bestemmelser om virkeområde avgjør når norsk straffelov kan anvendes på handlinger begått i utlandet eller av utlendinger, samt hvilken lov som skal anvendes når lovgivningen endres mellom gjerningstidspunkt og domstidspunkt. Disse reglene danner fundamentet for norsk jurisdiksjon i straffesaker og er avgjørende for rettssikkerheten.

Straffelovens stedlige virkeområde

Territorialprinsippet som utgangspunkt

Det naturlige utgangspunktet er at hver stat straffer forbrytelser begått på eget territorium, uavhengig av om gjerningspersonen er statsborger eller utlending. Dette kalles territorialprinsippet og er nedfelt i straffeloven § 12, 1. ledd nr. 1.

Prinsippet omfatter handlinger foretatt:

• På norsk territorium, inkludert sjøterritoriet

• På norsk kontinentalsokkel (oljevirksomhet)

• På norsk fartøy i åpen sjø

• På norsk luftfartøy utenfor områder som er undergitt noen stats høyhetsrett

Det er verdt å merke seg at "i riket" også omfatter handlinger begått om bord på fremmede skip i norsk farvann, selv om påtalemyndigheten i praksis ofte vil avstå fra å forfølge saker der ikke norske interesser er berørt.

Personalprinsippet

Etter straffeloven § 12, 1. ledd nr. 3 (personalprinsippet) kan norsk straffelov anvendes på handlinger begått i utlandet av:

• Norske statsborgere

• Personer som er hjemmehørende i Norge

Dette prinsippet er særlig viktig fordi Norge som hovedregel ikke utleverer egne borgere til fremmede stater. Uten personalprinsippet ville en norsk statsborger som begår lovbrudd i utlandet og deretter returnerer til Norge, kunne unndra seg straffeforfølgning.

Personalprinsippet gjelder imidlertid ikke for alle straffbare handlinger. Det omfatter:

• Grovere overtredelser av straffeloven

• Forbrytelser og forseelser mot den norske stat eller norsk statsmyndighet

• Handlinger som er straffbare også etter det lands lov i hvilket de er foretatt (prinsippet om dobbel straffbarhet)

Universalprinsippet

Straffeloven § 12, 1. ledd nr. 4 åpner for at norsk straffelov også kan anvendes på handlinger begått i utlandet av utlendinger (universalprinsippet) under visse forutsetninger. Dette gjelder særlig:

• Ved grove forbrytelser som er spesifikt nevnt i loven

• Ved forbrytelser som er straffbare også etter gjerningsstedets lov, når den skyldige oppholder seg i Norge

Straffeforfølgning etter universalprinsippet krever som hovedregel Kongens (regjeringens) bestemmelse, noe som understreker at dette er en unntaksregel.

Hvor skal lovovertredelsen anses begått?

Straffeloven § 12, siste ledd presiserer at når straffbarheten avhenger av en inntrådt eller tilsiktet virkning, betraktes handlingen som foretatt også der hvor virkningen er inntrådt eller tilsiktet fremkalt. Dette betyr at norsk straffelov kan anvendes både når selve handlingen er begått i Norge og når virkningen har inntrådt eller var tilsiktet å inntreffe her.

Betydningen av utenlandsk straffedom

At en person er straffet i utlandet for en handling, avskjærer som hovedregel ikke straffesak i Norge for samme forhold. Utenlandsk straffedom har altså ikke negativ rettskraftvirkning her. Det finnes imidlertid visse begrensninger i dette prinsippet, særlig gjennom regler i straffeloven § 12a.

Når en person som er straffet i utlandet, dømmes i Norge for samme handling, skal den utståtte straff bringes til fradrag i den som idømmes, så vidt mulig.

Utlevering og utvisning

Utlevering

Bestemmelsene om utlevering er samlet i to lover:

1. Den alminnelige utleveringsloven (lov av 13. juni 1975 nr. 39)

2. Lov om utlevering til de nordiske land (lov av 3. mars 1961 nr. 1)

Hovedprinsippene for utlevering er:

• Norske statsborgere utleveres ikke

• Utlevering skjer bare for handlinger av en viss alvorlighetsgrad (fengsel i mer enn ett år)

• Utlevering kan ikke skje for politiske lovbrudd

• Utlevering kan ikke skje dersom det er fare for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet eller politiske forhold

Fremgangsmåten ved utlevering innebærer både administrativ og judisiell prøving av utleveringsbegjæringen. Norske domstoler må gjennom kjennelse bekrefte at vilkårene for utlevering er til stede, men selv om vilkårene er oppfylt, står departementet fritt til å avgjøre om utleveringsbegjæringen skal etterkommes.

Innen Norden gjelder vesentlig enklere regler med videre adgang til utlevering.

Utvisning og bortvisning

Utvisning er regulert i utlendingsloven og kan skje blant annet for personer som er straffet i utlandet eller blir straffedømt i Norge. Som ved utlevering er utvisning avskåret overfor norske statsborgere.

Bortvisning av utlendinger besluttes ved innreise eller innen syv dager etter innreise, typisk for personer uten gyldig pass eller visum.

Straffelovens virkeområde i tid

Den mildeste lov skal anvendes

Straffeloven § 3 regulerer hvilken lov som skal anvendes når straffelovgivningen er endret i tiden mellom handlingen og pådømmelsen. Hovedregelen er:

• Gjerningstidens lov anvendes som utgangspunkt

• Hvis ny lov fører til et gunstigere resultat for siktede, skal den nye loven anvendes

Dette betyr at den mildeste lov skal anvendes. Prinsippet bygger på tanken om at når lovgiver har funnet grunn til å mildne straffebestemmelsene, bør dette komme også tidligere handlinger til gode.

Enkelte unntak fra dette prinsippet gjelder:

1. Tidsbegrensede lover: Ved overtredelse av en midlertidig lov gjelder lovens bestemmelser selv om den er opphevet når saken kommer til pådømmelse

2. Blankettstraffebud: Endringer i forskrifter som et straffebud henviser til, anses ikke som endringer i "strafferettslige bestemmelser" og kommer derfor ikke tiltalte til gode

3. Lovendring etter dom i første instans: Ved anke skal det ikke tas hensyn til ny lov som er trådt i kraft etter at dom er avsagt

Hva er "strafferettslige bestemmelser"?

Straffeloven § 3 gjelder ikke alle typer rettsregler:

• Prosessuelle bestemmelser faller utenfor - her anvendes domstidspunktets regler

• Bestemmelser om straffullbyrdelsen faller utenfor - nye regler anvendes også på tidligere ilagte straffer

• Bestemmelser om andre rettsfølger enn straff faller i utgangspunktet utenfor

Påtalereglene og foreldelsesreglene anses derimot som strafferettslige bestemmelser i forhold til § 3.

Når skal handlingen anses foretatt?

Ved mildere ny lov er tidspunktet for handlingen uten betydning, da den mildere lov uansett skal anvendes.

Ved strengere ny lov er utgangspunktet at det er selve foretakelsen av handlingen som er avgjørende. Er det tale om en fortsatt forbrytelse, som delvis faller før og delvis etter lovendringen, må forholdet dels behandles etter den gamle, dels etter den nye lov.

Ved straffbar unnlatelse betraktes forholdet som fortsatt så lenge den strafferettslig sanksjonerte plikt består.