Strafferammer og adgangen til å fravike dem i norsk rett

Straffeloven gir domstolene betydelig frihet ved straffutmålingen gjennom vide strafferammer. Samtidig finnes det regler som under bestemte omstendigheter tillater domstolene å fravike de ordinære strafferammene. Denne artikkelen gir en oversikt over straffelovens strafferammer og de viktigste reglene om adgangen til å fravike dem, samt bestemmelsene om varetektsfradrag.

Lovens strafferammer

I norsk rett har straffeloven med få unntak gitt domstolene stor frihet ved straffutmålingen. Bare i ett tilfelle gir straffeloven anvisning på en absolutt bestemt straff: § 100 setter fengsel i 21 år som eneste straff for drap på Kongen eller regenten eller forsøk på det. Ellers gir loven alltid dommeren en større eller mindre valgfrihet.

Strafferammene i loven er utformet på ulike måter:

1. Ofte setter loven bare et maksimum for straffen, for eksempel § 268, 1. ledd om ran: fengsel inntil fem år. Bestemmelsen suppleres da med regelen i § 17 om lovens generelle minimum for frihetsstraff.

2. I andre tilfeller setter loven bare en minstesats, for eksempel § 233, 1. ledd om drap: fengsel i minst seks år. Her må man supplere med regelen i § 17 om det generelle maksimum for tidsbegrenset fengsel.

3. Svært ofte gir loven valget mellom to straffarter, særlig mellom fengsel og bøter. For eksempel § 228 om legemsfornærmelse: bøter eller fengsel inntil seks måneder.

Strafferammene i straffeloven er stort sett så vide at de i alle vanlige tilfeller gir dommeren mulighet for å velge den straff som finnes passende. Straffutmålingen er et område hvor det i alminnelighet er hensiktsmessig at dommeren får frie hender ved vurderingen av de mange momenter som kan spille inn.

Ved lovendringer har tendensen de siste tiårene hovedsakelig gått i retning av å sløyfe bindende minstesatser. Minstestraffen på seks måneder for ran ble for eksempel fjernet i 1984. For sedelighetsforbrytelsene fikk vi imidlertid ved lov av 11. august 2000 en endring i motsatt retning, da minstestraffen for voldtekt til samleie og samleie med barn under 14 år ble økt fra fengsel i ett til fengsel i to år.

Adgangen til å fravike strafferammene

Unge lovbrytere

Etter straffeloven § 55 kan straffelovens bestemmelse om adgang til å idømme inntil 21 års fengsel ikke anvendes for straffbare handlinger forøvet før gjerningspersonen fylte 18 år. For en 17-åring som begår et alvorlig lovbrudd gjelder altså det vanlige maksimum på 15 års fengsel.

§ 55 gir også adgang til å sette straffen ned under det lavmål som ellers er bestemt for handlingen, og når forholdene tilsier det, til en mildere straffart. Det siste vil for det første si bøter i stedet for fengsel. Videre er det adgang til å idømme samfunnsstraff selv om den øvre strafferammen overskrider fengsel i seks år.

Nedsettelse av straffen etter § 56

Straffeloven § 56 gir adgang til i visse tilfelle å sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen og til en mildere straffart. Denne bestemmelsen har sin største praktiske betydning ved straffebud som har en høy minstestraff, slik som § 233 om drap (seks års fengsel).

Følgende forhold kan gi grunnlag for straffnedsettelse etter § 56:

1. Overskridelse av nødrett eller nødverge: Når handlingen er foretatt for å redde noens person eller gods, men grensen for retten til nødrett eller nødverge er overskredet.

2. Berettiget harme: Når handlingen er foretatt i berettiget harme, under tvang eller overhengende fare. Regelen om berettiget harme har nær sammenheng med den adgang enkelte straffebud gir til å frita for straff når handlingen har vært svar på en utilbørlig opptreden fra den annen part. Jo alvorligere forbrytelsen er, desto større må den forutgående krenkelsen være for at harmen skal kunne regnes som berettiget.

3. Psykiske abnormtilstander: Når handlingen er begått av en person med psykiske avvik som ikke er så dyptgående at de fører til straffrihet etter § 44.

4. Bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus: Når handlingen er begått under bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus, og særdeles formildende omstendigheter taler for at straffen settes ned.

"I gjerning vist anger"

Nedsettelse under lavmålet og til en mildere straffart kan også skje overfor den som "før han ennå vet at han er mistenkt, så vidt mulig og i det vesentlige har forebygget eller gjenopprettet de skadelige følger av handlingen" (§ 59, 1. ledd).

Denne bestemmelsen er i nær slekt med reglene om tilbaketreden fra forsøk. Det er ikke nok at gjerningspersonen har forsøkt så godt han kunne å avverge eller gjenopprette skaden, det kreves også at det i det vesentlige er lykkes for ham.

Tilståelse

Etter en lovendring i 2001 har § 59, 2. ledd en bestemmelse om at hvis siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse, skal retten ta dette i betraktning ved straffutmålingen. Formålet med bestemmelsen var å fastslå at det ved straffutmålingen skal legges større vekt på tilståelser enn tidligere, da en tilståelse som regel medfører en ressurs- og tidsbesparelse i strafferettspleien.

Bestemmelsen innebærer ikke at retten alltid skal utmåle lavere straff ved tilståelse, men retten plikter alltid å vurdere om tilståelsen skal tillegges slik betydning. Tilståelsens betydning vil særlig avhenge av når den ble avgitt, og av hvilket annet bevismateriale politiet har.

Forhøyelse av strafferammen ved gjentakelse

Som ledd i kampen mot gjengangerkriminalitet ble § 61 endret i 2003. Bestemmelsen inneholder nå en generell straffskjerpingsregel som gir anvisning på at strafferammen skjerpes med inntil det dobbelte dersom en tidligere domfelt person på ny begår en straffbar handling av samme art som han tidligere er dømt for.

Forutsetningen ved lovendringen var at straffskjerpingen først og fremst burde skje i form av en betydelig betinget fengselsstraff som kommer i tillegg til den ubetingete straffen.

Følgende vilkår må være oppfylt for at straffskjerping kan skje:

1. Den skyldige må ha fylt 18 år ved forøvelsen av den forrige straffbare handling.

2. Den nye straffbare handling må være foretatt etter at straffen for den tidligere handling helt eller delvis var fullbyrdet.

3. Den tidligere forgåelse må ikke ligge for langt tilbake i tiden (seks år for forbrytelser, to år for forseelser).

4. Den nye handlingen må være av "samme art som han tidligere er dømt for".

Forhøyelse ved organisert kriminalitet

Ved en lovendring i 2003 fikk straffeloven som § 60a en bestemmelse om at dersom en straffbar handling er utøvet som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, forhøyes maksimumsstraffen i straffebudet til det dobbelte, likevel ikke med mer enn 5 års fengsel.

Med organisert kriminell gruppe menes "en organisert gruppe på tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger".

Sammenstøt av forbrytelser

Straffeloven §§ 62-64 gir regler om fastsettelsen av straffen ved sammenstøt av forbrytelser (konkurrens). Reglene kan oppsummeres slik:

1. Begge handlinger kvalifiserer til frihetsstraff: Skulle begge handlinger isolert sett ha medført frihetsstraff, anvendes en felles frihetsstraff som må være strengere enn den høyeste for noen enkelt av forbrytelsene fastsatte minstestraff, og ikke i noe tilfelle overstige den høyeste straff som for noen av dem er lovbestemt med mer enn det dobbelte (§ 62). Det generelle maksimum for tidsbegrenset fengsel heves i sammenstøtstilfellene fra 15 til 20 år (§ 17).

2. Hver enkelt handling skulle medføre bøtestraff: Ved sammenstøt av handlinger som skulle medført bøtestraff, fastsettes en felles bøtestraff som må være strengere enn den som noen enkelt av dem skulle ha medført (§ 63, 1. ledd).

3. Handlingene kvalifiserer dels til frihetsstraff, dels til bøtestraff: Retten kan idømme både bøte- og frihetsstraff, eller fastsette en felles frihetsstraff hvor de handlinger som skulle ha medført bøter, betraktes som skjerpende omstendigheter. I praksis utmåles det nærmest unntaksfritt en felles frihetsstraff.

Etterskuddsdom

Det kan tenkes at dom blir avsagt uten at den får med tiltaltes hele synderegister. Senere kommer også andre forgåelser fra tiden før dommen opp og blir pådømt i en ny sak. For dette tilfelle bestemmer § 64, 1. ledd at retten i den nye sak ved straffens fastsettelse skal iaktta at reglene i §§ 62 og 63 så vidt mulig blir fulgt. Formelt kan dette oppfylles på to måter:

1. Dom nr. 2 kan fastsette en fellesstraff for de tidligere pådømte og de nå pådømte handlinger.

2. Den kan nøye seg med å angi hvilket tillegg i straffen de eldre, nå pådømte handlinger skal medføre.

Bestemmelsene i § 64 gjelder også når den straff som er ilagt ved den første dom, er avsont eller falt bort ved foreldelse eller benådning. Retten må i dom nr. 2 vurdere hvor stor straffen ville ha vært ved samlet pådømmelse, og gjøre fradrag for den straff som er sont eller falt bort.

Varetektsfradrag

Hovedregelen

Har den domfelte sittet i varetektsfengsel før dommen, har han krav på å få dette fratrukket i straffen (§ 60). Fradrag skal også skje om straffen blir gjort betinget.

Har frihetsberøvelsen skjedd i fullstendig isolasjon, skal det gis et ytterligere fradrag som svarer til én dag for hvert påbegynte tidsrom av to døgn som den dømte har vært underlagt slik isolasjon. Fullstendig isolasjon i 21 dager gir således et varetektsfradrag på 32 dager.

Gjennomført straff ved varetekt

Er varetektsoppholdet like langt eller lengre enn den idømte straff, anses straffen helt utsont ved varetektsfengsel. Det forekommer også i praksis at straffen anses gjennomført ved varetekt, selv om varetekten er noe kortere enn den idømte straff.

Ved avgjørelsen om straffen skal anses gjennomført ved varetekt, skal det ikke tas hensyn til reglene om løslatelse på prøve. Prøveløslatelse er en sak for kriminalomsorgen, ikke for domstolene.

Hvilke typer frihetsberøvelse gir fradrag

Strl. § 60 bruker ikke uttrykket varetektsfengsel, men taler i stedet om at den dømte har "vært undergitt frihetsberøvelse i anledning av saken". Fradragsretten gjelder derfor også om den dømte har vært pågrepet, men er blitt løslatt uten avsigelse av fengslingskjennelse.

Bestemmelsen kan også komme til anvendelse ved innleggelse i sykehus, forutsatt at vedkommende er undergitt en frihetsrestriksjon under innleggelsen. For opphold i psykiatrisk sykehus o.l. i observasjonsøyemed fremgår det uttrykkelig av bestemmelsen at slikt opphold går til fradrag.

Videre gis det fradrag for opphold i en institusjon som skjer under "tvang" ved at det reelt sett har karakter av et fengslingssurrogat. Pålegg om daglig meldeplikt og beslag av pass gir derimot ikke fradrag.

Fradrag for flere forhold og ved anke

Det forekommer at tiltalen gjelder flere forhold, og at tiltalte blir dømt for noe og frifunnet for noe. Etter praksis har han krav på fradrag i dommen også for varetektsfengsel som skyldes forhold som han er blitt frifunnet for.

Hvis domfelte påanker dommen, har han krav på fullt fradrag for varetekt som påløper før den endelige avgjørelse, uansett om han oppnår noen forandring til sin fordel eller ikke.

Utenlandsk varetekt

"Har den dømte i utlandet vært undergitt frihetsberøvelse i anledning av saken, avgjør retten i hvilken utstrekning denne skal bringes til fradrag i straffen" (§ 60, 3. ledd). Som regel vil det være rimelig å gi fullt fradrag, med mindre det foreligger helt spesielle omstendigheter.

Fradrag ved bot og samfunnsstraff

Fradrag for varetekt skal skje også om dommen går ut på bot. Det vanlige er at det blir gitt fradrag både i boten og i den subsidiære fengselsstraff. Det samme gjelder når det blir utferdiget forelegg på bot.

Ved dom på samfunnsstraff skal fradraget gis i den subsidiære fengselsstraffen samtidig som antall samfunnsstrafftimer reduseres forholdsmessig. Er samfunnsstraffen idømt sammen med ubetinget fengsel, skal fradraget gjøres i denne, uansett hvilket av de pådømte forhold varetekten skyldes.

Avslutning

Straffelovens system med vide strafferammer gir domstolene stor frihet ved straffutmålingen. Samtidig finnes det en rekke regler som under bestemte omstendigheter tillater å fravike de ordinære strafferammene - både i skjerpende og formildende retning. Dette gjør at domstolene normalt har mulighet til å fastsette en straff som er rimelig og hensiktsmessig i den konkrete sak. Reglene om varetektsfradrag sikrer at domfelte får godskrevet den tid han har sittet fengslet før dommen.