Strafferettslig medvirkning i norsk rett: Samvirke, ansvar og lovgivningstekniske løsninger

I norsk strafferett er det ikke uvanlig at flere personer medvirker til samme lovbrudd. Samvirke ved straffbare handlinger reiser viktige juridiske spørsmål om ansvarets rekkevidde, straffbarhetsvilkår og lovgivningstekniske løsninger. Denne artikkelen gir en oversikt over de sentrale prinsippene for medvirkningsansvar i norsk strafferett.

Ulike former for samvirke ved straffbare handlinger

Medvirkning til straffbare handlinger kan skje på forskjellige måter:

Fysisk medvirkning

Flere kan være sammen om selve utførelsen av forbrytelsen, enten ved at de handler på lik linje (to personer som i fellesskap bryter seg inn i et hus), eller ved at den ene er hovedmann og den andre medhjelper (hovedmannen utfører selve tyveriet, mens medhjelperen står vakt).

Fysisk medvirkning kan også skje ved at en person bistår i forberedelsen, selv om denne ikke deltar i selve gjennomføringen. For eksempel kan en person hjelpe med innbruddsverktøy eller falske nøkler til et planlagt tyveri. Et annet eksempel er utleie av lokaler med kjennskap til at de skal brukes til ulovlig virksomhet, noe som kan straffes som medvirkning.

Psykisk medvirkning

Medvirkning kan være av psykisk art, ved at noen overtaler, styrker eller gir råd om utførelsen av en straffbar handling. Det regnes også som psykisk medvirkning hvis man truer eller narrer noen til å begå en forbrytelse.

Hvis hjelp er tilsagt på forhånd - for eksempel løfte om å skjule tyvegods eller hjelpe en gjerningsperson med å komme unna - anses dette som psykisk medvirkning, selv om selve bistanden skjer etter forbrytelsen.

Medvirkning under pågående lovbrudd

Dersom hovedmannens forbrytelse strekker seg over tid, kan en person som kommer til etter at forbrytelsen juridisk sett er fullbyrdet, men før den forbryterske virksomheten er avsluttet, straffes for medvirkning til den fortsatte virksomheten. Dette kan gjelde ved for eksempel voldtekt eller ran.

Lovgivningstekniske løsninger for medvirkningsansvar

Straffeloven har valgt en lovgivningsteknikk som er ganske unik: Den angir medvirkningsansvaret ved bestemmelser i de enkelte straffebud, ikke gjennom generelle regler i lovens alminnelige del. Den eneste bestemmelsen om medvirkning i lovens alminnelige del er § 58, som gjelder straffutmåling når medvirkningens straffbarhet er fastslått.

Straffebudene i loven kan deles i tre grupper:

1. De som uttrykkelig nevner medvirkning

2. De som ikke nevner medvirkning

3. De som bare nevner visse former for medvirkning, typisk "forledelse og tilskyndelse"

Straffebud som uttrykkelig nevner medvirkning

Når straffebudet uttrykkelig nevner medvirkning - noe loven gjør ved de fleste alvorlige forbrytelser - rammes ikke bare den som går inn under den prinsipale gjerningsbeskrivelsen, men også alle som på en eller annen måte har medvirket. Om medvirkningen er psykisk eller fysisk, eller om den har skjedd før eller samtidig med hovedhandlingen, er ikke avgjørende.

Strafferammen er nesten alltid den samme for medvirkningen som for hovedgjerningen. Det har derfor liten praktisk betydning å skille mellom hovedmann og medvirker - dette blir primært et spørsmål om straffutmåling.

For at medvirkning skal være straffbar, kreves det ikke at medvirkningen har vært nødvendig for resultatet. Det er tilstrekkelig at det foreligger et medvirkende årsaksforhold. For eksempel vil en vaktpost ved et innbrudd være ansvarlig for medvirkning selv om innbruddet ville ha funnet sted på samme måte uten hans vakttjeneste.

Straffebud som ikke nevner medvirkning

Når straffebudet ikke nevner medvirkning, beror det på en tolkning av det enkelte straffebud om det bare rammer den som har foretatt selve den utøvende handling, eller om det i større eller mindre utstrekning også rammer medhjelperne.

I noen tilfeller er gjerningen beskrevet så snevert at en medvirker ikke rammes. For eksempel vil § 385, som setter straff for den som "under Slagsmaal griber til Kniv", ikke ramme en utenforstående som oppfordrer en deltaker til å gripe til kniv eller rekker ham kniven.

I andre tilfeller er lovens uttrykk så generelle at de foruten den utførende handling også omfatter flere eller færre medvirkningshandlinger. Der lovbudet rammer den som "forvolder" noe, kan dette omfatte også medvirkningshandlinger.

Det grunnleggende prinsippet ble fastslått i en høyesterettsdom fra 1936: "Hvis lovbudets egen beskrivelse av gjerningsinnholdet er så generelt formet, at loven etter en naturlig tolking omfatter handlingen også når denne språklig ville betegnes som medvirkning, så blir vedkommende å straffe etter bestemmelsen, selv om medvirkning ikke er nevnt i lovbudet, med mindre der måtte foreligge særlige grunner til å tillegge straffebudet en snevrere ramme."

Straffebud som bare nevner visse former for medvirkning

I enkelte tilfeller nevner straffebudet ikke medvirkning generelt, men bare visse former, for eksempel "forledelse" eller "forledelse og tilskyndelse". Her rammes for det første alle som direkte går inn under lovens gjerningsbeskrivelse, og for det andre de former for medvirkning som straffebudet nevner, men ikke andre.

Psykisk medvirkning og passivitet

Krav til psykisk medvirkning

For at psykisk medvirkning skal foreligge, er det ikke tilstrekkelig at en person i ord eller handling gir uttrykk for at han ikke har noe imot at handlingen blir foretatt. Å være en interessert tilskuer er ikke medvirkning. Det kreves i alminnelighet en positiv tilskyndelse.

I praksis kan grensen mellom en passiv billigelse og en direkte tilskyndelse være vanskelig å trekke. Rettspraksis viser at et passivt forhold ikke kan betraktes som straffbar medvirkning selv om man derav kan slutte seg til en billigelse eller godkjennelse av handlingen.

Særlig plikt til å hindre lovbrudd

Selv om en person har en spesiell plikt til å hindre den straffbare handling, vil en ren passivitet som regel ikke kunne straffes som medvirkning. Om nattevakten forsømmer å gripe inn overfor tyver, kan han ikke straffes for medvirkning til tyveri, men derimot for utroskap.

For den som har en særlig plikt til å gripe inn, kan det imidlertid ikke kreves en positiv tilskyndelse for medvirkningsansvar; det kan være nok at han gir uttrykk for at han ikke har noe imot handlingen. Et stilltiende eller uttrykkelig samtykke fra den som har en særlig plikt til å hindre den straffbare handling, betyr at en av de normale hindringer for forbrytelsen er ryddet bort.

Uaktsom medvirkning

I straffeloven av 1902 er medvirkning ikke nevnt i noen av de straffebud som direkte retter seg mot uaktsomme forgåelser. For eksempel retter § 233 om forsettlig drap seg mot den som forvolder en annens død eller medvirker dertil, mens § 239 om uaktsomt drap retter seg mot den som ved uaktsomhet forvolder en annens død.

I spesiallovgivningen er det derimot vanlig at straffebestemmelsene retter seg også mot uaktsom medvirkning, for eksempel i pristiltaksloven og tolloven. I straffeloven selv er enkelte nyere bestemmelser formulert slik at de også rammer den som medvirker av uaktsomhet.

En praktisk viktig form for uaktsom medvirkning, særlig ved lovovertredelser i næringslivet, er at en overordnet forsømmer det nødvendige tilsyn med at de underordnede følger lovens regler.

Særtilfeller av medvirkningsansvar

Medvirkning til straffbare handlinger i trykt skrift

Når en straffbar handling er forøvet ved trykt skrift - for eksempel ved at en avisartikkel inneholder en ærekrenkende beskyldning - er utgangspunktet at de vanlige medvirkningsreglene kommer til anvendelse. Hvis de subjektive betingelser for straff foreligger, er hver enkelt som har deltatt i fremstillingen og distribusjonen av skriftet ansvarlig som medvirker.

Loven har imidlertid to særregler:

1. § 431 innskjerper redaktørens aktsomhetsplikt. Han kan rammes selv om han ikke har kjent innholdet, med mindre han kan godtgjøre at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet.

2. § 254 fritar de som kun har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet for ansvar for ærekrenkelser.

Medvirkning til handlinger der også offeret deltar

Ved visse forbrytelser kreves en medvirkning fra offerets side ("nødvendig medvirkning"). Ved åger blir det inngått en kontrakt mellom utbytteren og hans offer. Men selvsagt kan ikke offeret straffes for medvirkning.

Annerledes er situasjonen når en transaksjon mellom to parter er forbudt fordi den strider mot allmenne interesser, for eksempel ulovlig salg av brennevin. Her kan man tenke seg at kjøperen kan straffes som medvirker til det ulovlige salg. Men når loven bare retter seg mot salg og medvirkning til det, er den naturlige tolking at kjøperen ikke rammes.

Konklusjon

Norsk strafferett har et nyansert system for bedømmelse av medvirkningsansvar. Systemet bygger på en kombinasjon av eksplisitte medvirkningstillegg i enkelte straffebud og en tolkningslære for straffebud som ikke nevner medvirkning. Dette gir domstolene fleksibilitet til å fastlegge grensene for straffansvar basert på handlingens karakter og alvor.

Det er særlig verdt å merke seg at medvirkning i alminnelighet er belagt med straff ved alle rettsbrudd av grovere art, mens atskillige straffebud mot mindre rettskrenkelser nøyer seg med å ramme den direkte gjerningsmann. Dette reflekterer en vurdering av hvilke handlinger som anses så alvorlige at også medvirkning bør straffes.