Straffutmåling i norsk rett: Prinsipper og sentrale momenter

I norsk strafferett har domstolene stor frihet ved fastsettelsen av straff. Straffeloven gir vide strafferammer, bred adgang til å gå under minimumssatsene ved formildende omstendigheter og mulighet for å gi betinget dom. Dette gjør prinsippene for straffutmåling særlig viktige. Den tiltaltes skjebne avhenger ikke bare av svaret på skyldspørsmålet, men også av hvilken straff som utmåles innenfor et ofte bredt spektrum av valgmuligheter.

Til forskjell fra kriminalloven av 1842 har den nåværende straffelov ingen generell bestemmelse om hvilke hensyn som skal komme i betraktning ved straffutmålingen. Lovgiveren har ment at det ville være vanskelig å gi en oppregning som verken sier bare det selvfølgelige eller som sier for lite eller for mye. I stedet er det i hovedsak overlatt til domstolene, med Høyesterett i spissen, å utvikle prinsipper for straffutmålingen.

Det alminnelige nivå for straffutmålingen

Et karakteristisk trekk ved straffutmålingspraksis er at domstolene ofte bare bruker en mindre del av strafferammene. Ved de fleste forbrytelser ligger hovedtyngden av dommene ned mot minimum, iallfall for tidligere ustraffede. Frihetsstraffer på flere år forekommer nesten bare for drap, voldtekt, grove seksualforbrytelser mot barn, brannstiftelser, væpnet ran og grove narkotikaforbrytelser.

Det er viktig å merke seg at lovens strafferammer ikke gir noen pålitelig veiledning om den vanlige straffutmåling for en bestemt type lovbrudd. Om straffemaksimum er tre, seks eller ti år, vil som regel ikke spille noen synderlig rolle for straffenivået hvis minstestraffen er den samme i alle tre tilfeller.

Ved de mer alminnelige lovbrudd består straffutmålingstradisjonen som en gitt størrelse som bare er gjenstand for langsomme forandringer. Høyesterett har understreket at "straffskjerping uten grunnlag i en lovendring alltid inneholder et visst element av tilbakevirkning. Selv om dette ikke kan avholde Høyesterett fra å skjerpe straffenivået, må hensynet til at straffen for noenlunde like alvorlige forbrytelser ikke bør variere for sterkt, ha betydning".

Gradering etter handlingens objektive grovhet

Skadens størrelse

Størrelsen av skaden eller omfanget av den forbryterske virksomhet spiller en vesentlig rolle ved straffutmålingen. Dette kommer til uttrykk både ved inndelingen av lovens straffebud (f.eks. forholdet mellom legemsfornærmelse, legemsbeskadigelse og grov legemsbeskadigelse) og ved utmålingen innenfor den enkelte forbrytelseskategori.

En gradering av straffen i forhold til skaden eller omfanget tilsies både av almenpreventive hensyn og hensynet til et rimelig forhold mellom forbrytelse og straff. I praksis spiller skadelige følger av handlingen ofte en betydelig rolle, selv om disse følgene beror på tilfeldigheter. Dette gjenspeiles i regelen om at forsøk skal straffes mildere enn fullbyrdet forbrytelse.

Handlingens farlighet

Også størrelsen av den fare som er fremkalt ved handlingen, må tillegges vekt ved straffutmålingen selv om den ikke har resultert i skade. Dette har særlig betydning ved forbrytelser som setter liv eller helse i fare.

Samvirke

At det har vært flere sammen om forbrytelsen, kan virke i både formildende og skjerpende retning. For lederne må det som regel være en skjerpende omstendighet, særlig hvis de har utnyttet andres uerfarenhet eller avhengighet for å få dem med. For medvirkere kan dette derimot være en formildende omstendighet.

Handlingssituasjonen

Handlingssituasjonen kan ha betydning for straffutmålingen. Var gjerningspersonen utsatt for en særlig fristelse, er dette et unnskyldende moment. Omvendt viser det en særlig fast forbrytersk vilje om vedkommende har hatt spesielle hindringer å overvinne.

Gradering etter gjerningspersonens subjektive skyld

Graden av forsett eller uaktsomhet

Innenfor den straffbare uaktsomhet er det mange grader, fra grenseområdet mot den straffrie handling til grenseområdet mot forsettet. Innenfor forsettet finnes også nyanser. En handling som er begått i affekt vil som regel bli mildere bedømt enn den som er resultatet av en vel overveid beslutning.

Motivet

Den mer eller mindre forkastelige karakter av motivet har ofte betydning for straffutmålingen. Et tyveri som er begått for å hjelpe en venn i nøden får gjerne en mildere behandling enn det som er foretatt for å skaffe seg penger til rusmidler. Avgjørende er imidlertid om motiveringen avviker fra det som kan betraktes som normaltypen for vedkommende forbrytelse.

Ungdom og høy alder

Lav alder regnes som et formildende moment. Dette er kommet klart til uttrykk i straffeloven § 55 om adgangen til å gå under den vanlige strafferamme når gjerningspersonen er under 18 år. Grunnen til den mildere bedømmelse er dels at man ikke regner med den samme vurderingsevne som hos voksne, dels at man gjerne vil spare den unge for fengselsoppholdet.

Også høy alder kan være en formildende omstendighet, dels fordi en forbrytelse begått av en eldre person kan skyldes en sjelelig svekkelse som følge av alderen, dels fordi fullbyrdelsen av en fengselsstraff kan virke særlig hardt. Men særlig ved seksuelle overgrep mot barn har domstolene i senere år anvendt ubetinget fengsel selv om gjerningspersonen var langt over 70 år.

Tidligere vandel

Tidligere vandel har stor betydning, ikke bare for valget mellom betinget og ubetinget dom, men også for lengden av en fengselsstraff. Tilbakefallsforbryteren behandles strengere enn førstegangsforbryteren.

Straffskjerpelsen ved tilbakefall kan begrunnes på forskjellige måter:

• Individualpreventivt: Tilbakefallet viser at den tidligere straff var virkningsløs

• Almenpreventivt: De som ikke lar seg påvirke av den vanlige straffetrussel skal vite at de risikerer strengere straff

• Rettferdighetsbetraktning: Den som forgår seg på ny har vist større skyld

I praksis fører tidligere straffer ofte til en straffskjerpelse av skjematisk karakter. Tendensen har imidlertid gått i retning av en mer individuell vurdering, særlig for personer som viser tegn til rehabilitering.

Intelligens og personlighetsutstyr

Små åndsevner blir som regel betraktet som formildende ved straffutmålingen. Det gjør seg gjeldende en følelse av at man ikke har samme grunnlag for moralsk fordømmelse overfor den mangelfullt utstyrte som overfor den normale. Dette gjør seg særlig gjeldende hvis avviket lar seg føre tilbake til sykdom eller ulykke.

Etter straffeloven § 56 bokstav c kan straffen nedsettes under det vanlige lavmål og til en mildere straffart når lovbryteren handlet i en psykisk avvikstilstand som ikke var så dyptgående at den førte til straffrihet.

Miljøforhold

Uheldige eller ulykkelige miljøforhold blir i alminnelighet betraktet som en formildende omstendighet, særlig hos unge lovovertredere. Dette gjelder eksempelvis oppvekst i hjem preget av rusmisbruk, vold eller omsorgssvikt, og andre tragiske livsomstendigheter.

Beruselse i gjerningsøyeblikket

En stor del av alle forbrytelser blir utført i mer eller mindre beruset tilstand. Etter § 56 bokstav d kan straffen nedsettes når handlingen er begått under bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus, og særdeles formildende omstendigheter taler for det.

Vanligvis vil imidlertid selvforskyldt beruselse ikke bli tillagt betydning hverken i formildende eller skjerpende retning. Men særlig hvor det er tale om en ellers lovlydig person som under en mer tilfeldig rus har begått en alvorlig forbrytelse, kan det være grunn til å se mildere på forholdet.

Straffutmålingsmomenter utenfor selve handlingen

Gjerningspersonens forhold etter handlingen

Har gjerningspersonen i handling vist anger ved å prøve å gjøre skaden god igjen, er dette et vesentlig formildende moment. Også en hederlig vandel etter handlingen har betydning hvis forbrytelsen først blir påtalt etter lengre tid.

Tidsforløpet

Selve tidens løp mellom handlingen og dommen har betydning. Behovet for straff blir mindre og mothensynene sterkere etter som tiden går. Langt tidsforløp kan også aktualisere bestemmelsen i EMK art. 6 nr. 1 om at en siktet har krav på å få behandlet en straffesiktelse innen "rimelig tid".

Tilståelse og samarbeid med politiet

Etter straffeloven § 59, 2. ledd skal retten ta "i betraktning" om siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse. Dette vil normalt gi en strafferabatt. Det er også sikker praksis for at samarbeid med politiet for å oppklare saken, særlig når det gjelder å avdekke andre medvirkende, blir tillagt vekt i formildende retning.

Andre forhold

Andre forhold som kan ha betydning for straffutmålingen er:

• Hensynet til et rimelig forhold mellom straff for medskyldige

• Om straffavsoning vil virke særlig hard på grunn av sykdom eller andre forhold

• Om forbrytelsen har ført til alvorlige følger for den skyldige ved siden av straffen

• Om den tiltalte har sittet i varetekt

Individualpreventive hensyn

Ved valget av straff vil dommeren ofte vurdere hvilken virkning straffen vil ha for tiltaltes fremtidige sosiale tilpasning. Den skepsis som etter hvert har gjort seg gjeldende med hensyn til muligheten for å bedømme hva som individualpreventivt er den hensiktsmessige reaksjon, tilsier varsomhet med å legge avgjørende vekt på slike vurderinger.

Mindre betenkelig er det å avvike fra det normale i formildende retning av individualpreventive hensyn, slik som når en tidligere straffet person får betinget dom eller samfunnsstraff fordi vedkommende befinner seg i en lovende rehabiliteringssituasjon.

Avslutning

Straffutmåling i norsk rett bygger på en avveining av en rekke faktorer knyttet til både handlingen og gjerningspersonen. Domstolene, med Høyesterett i spissen, har utviklet normer som i høy grad begrenser den frihet som de vide strafferammene tilsynelatende gir. Samtidig er systemet fleksibelt nok til at det kan tas hensyn til særegne omstendigheter i den enkelte sak.

Mens almenpreventive hensyn og den umiddelbare følelse av hva som er en rimelig straff ofte er avgjørende for det alminnelige straffenivå, spiller mer individuelle omstendigheter en viktig rolle ved utmålingen i den konkrete sak. Dette gir et system som både ivaretar likebehandling og åpner for individualisering.