Tilbaketreden fra forsøk i norsk strafferett

Innledning: Straffansvarets opphør ved tilbaketreden

I norsk strafferett kan en gjerningsperson som har påbegynt en straffbar handling, men ikke fullført den, under visse betingelser oppnå straffrihet ved å tre tilbake fra forsøket. Straffeloven § 50 regulerer når og hvordan tilbaketreden fra forsøk kan medføre at et allerede pådratt straffansvar faller bort.

Tilbaketreden fra forsøk er ikke bare et teoretisk juridisk konsept, men har praktisk betydning i rettspleien. Bestemmelsen gir gjerningspersonen et insitament til å avbryte den kriminelle handlingen, og anerkjenner at den som frivillig avstår fra å fullføre en forbrytelse, viser en mindre fast forbrytersk vilje.

Forutsetninger for tilbaketreden

For at regelen om tilbaketreden skal kunne anvendes, må følgende forutsetninger være oppfylt:

1. Gjerningspersonen må ha påbegynt et straffbart forsøk
   Tilbaketreden er bare aktuelt når handlingen har passert grensen for straffri forberedelse og kvalifiserer som et straffbart forsøk etter straffeloven § 49. Hvis handlingen bare befinner seg på forberedelsesstadiet, foreligger det overhodet ikke noe straffansvar som kan bortfalle.

2. Forbrytelsen må ikke være fullbyrdet
   Tilbaketreden er utelukket når forbrytelsen er fullbyrdet. Her kan det i høyden bli tale om straffnedsettelse etter § 59, ikke full straffrihet. Dette har særlig betydning ved:

   • Forbrytelser som er beskrevet som forsøkshandlinger ("den som søker å...")

   • Tilfeller hvor forbrytelsen fullbyrdes allerede ved borttakelse (f.eks. tyveri)

   • Overtredelser av vegtrafikkloven § 22 (promillekjøring) hvor "å prøve å kjøre" er likestilt med kjøring

Ufullendt og fullendt forsøk

Loven sondrer mellom to typer forsøk, og stiller ulike krav til tilbaketreden i hvert tilfelle:

Ufullendt forsøk

Et forsøk betegnes som ufullendt når gjerningspersonen ennå har noe igjen å foreta før forbrytelsen er fullbyrdet. Eksempler:

• Gjerningspersonen har åpnet pengeskuffen for å stjele, men ennå ikke tatt pengene

• Gjerningspersonen har overfalt en kvinne for å voldta henne, men ennå ikke oppnådd sin hensikt

• Gjerningspersonen har bestilt narkotika, men det er ikke kommet til overlevering og betaling

Ved ufullendt forsøk kreves det bare at gjerningspersonen "af egen fri Vilje ... afstaar fra den forbryderske Virksomhed". Det er tilstrekkelig at vedkommende frivillig oppgir å gå videre med handlingen - noen positiv forebyggende handling kreves ikke.

Kravet til frivillighet

Avståelsen må skje av "egen fri vilje". Dette innebærer at gjerningspersonen må oppgi forsøket til tross for at vedkommende mener at det ville vært mulig å fullføre forbrytelsen. Avståelse er ikke frivillig hvis den skyldes:

• At politiet eller andre kommer til stedet

• At gjerningspersonen innser at handlingen ikke kan gjennomføres med de midler som står til rådighet

Det kreves ikke at avståelsen skyldes anger. Tilbaketreden kan også være motivert av:

• Frykt for oppdagelse

• Erkjennelse av at utbyttet blir mindre enn forventet

• Innsikt i at vanskelighetene er større enn antatt

Fullendt forsøk

Et forsøk betegnes som fullendt når gjerningspersonen har foretatt alt som vedkommende regnet for nødvendig fra sin side, uten at resultatet likevel er inntrådt. Dette kan skyldes:

• At forsøket har slått feil (skudd som bommer)

• At det er satt i gang en begivenhetsutvikling som ennå ikke er avsluttet (f.eks. et brannstiftelsesarrangement med forsinket virkning)

Fullendt forsøk er bare mulig ved forbrytelser hvor det til fullbyrdelse hører en følge som kan holdes ute fra selve den forbryterske virksomhet. Ved forbrytelser som tyveri, voldtekt og dokumentfalsk er forsøket ufullendt inntil forbrytelsen er fullbyrdet.

Ved fullendt forsøk er det ikke tilstrekkelig at gjerningspersonen forholder seg passiv. Her kreves det at vedkommende positivt "forebygger den Følge, ved hvis Indtrædelse Forbrydelsen vilde være fuldbyrdet". Dette er et krav om en aktiv avvergehandling.

Krav til forebyggelsen og kunnskap om oppdagelse

For straffrihet ved fullendt forsøk gjelder følgende vilkår:

1. Gjerningspersonen må faktisk lykkes med å forebygge følgen

2. Forebyggelsen må skje "forinden han endnu ved, at den forbryderske Virksomhed er opdaget"

Det er ikke nødvendig at gjerningspersonen selv er identifisert, men det må være oppdaget at det foreligger en forbrytelse. Det er gjerningspersonens kunnskap på avvergetidspunktet som er avgjørende - ikke om handlingen faktisk er oppdaget.

Tilbaketreden ved samvirke

Når flere har samvirket om en forbrytelse, avgjøres spørsmålet om straffrihet ved tilbaketreden individuelt for hver deltaker. Dette kan føre til at noen blir straffrie mens andre straffes.

Ved medvirkning gjelder følgende prinsipper:

• For å bli straffri er det ikke tilstrekkelig for en medvirker bare å trekke seg passivt ut

• Den som har gitt et psykisk bidrag til forbrytelsen må aktivt motvirke dette, for eksempel ved å gjøre det klart for hovedgjerningspersonen at vedkommende ikke vil delta

• Ved fysisk medvirkning må medvirkeren nøytralisere sitt bidrag (f.eks. ta tilbake utlånt verktøy)

• Anstifteren må hindre at forbrytelsen kommer til utførelse for å bli straffri

Kvalifisert forsøk

Ved såkalt kvalifisert forsøk - hvor forsøkshandlingen samtidig utgjør en annen fullbyrdet forbrytelse - faller bare straffen for forsøket bort ved tilbaketreden. Straffen for den fullbyrdede forbrytelsen består.

Eksempler:

• Den som bryter seg inn for å stjele, men forlater stedet uten å ta noe, blir straffri for tyveriforsøket, men kan straffes for fullbyrdet innbrudd (§ 147)

• Den som oppgir et voldtektsforsøk, kan straffes for den vold (§ 228) og tvang (§ 222) som allerede er utøvet

• Den som stikker noen med kniv i drapshensikt, men deretter sørger for at offeret får hjelp slik at livet reddes, kan straffes for legemsbeskadigelse, men ikke for drapsforsøk

Prosessuelle forhold

Tilbaketreden fra forsøk er en etterfølgende straffrihetsgrunn som kaster lys over gjerningspersonens subjektive skyld. Spørsmålet om straffrihet på grunn av tilbaketreden hører derfor til skyldspørsmålet, ikke straffespørsmålet.

I en lagmannsrettssak med jury må juryen svare nei på skyldspørsmålet hvis den finner at det foreligger straffriende tilbaketreden.

Begrunnelse for regelen

Regelen om straffrihet ved tilbaketreden er begrunnet i flere hensyn:

1. Individualpreventive hensyn:
   Den som trer tilbake, viser at vedkommende ikke har et fast forbrytersk forsett.

2. Insentiv til å avbryte:
   Tilsagnet om straffrihet kan gi gjerningspersonen et positivt motiv til å tre tilbake og forhindre skade.

3. Samfunnsmessige hensyn:
   Det er gunstig for samfunnet at påbegynte forbrytelser ikke fullføres, og at skadevirkninger avverges.

Oppsummering

Tilbaketreden fra forsøk er et viktig strafferettslig konsept som balanserer flere hensyn: På den ene side ønsket om å straffe påbegynte straffbare handlinger, på den annen side ønsket om å gi gjerningspersonen et insentiv til å avbryte handlingen og forhindre skade.

Reglene er utformet slik at de skjelner mellom ulike stadier i gjennomføringen av en forbrytelse, og stiller strengere krav til tilbaketreden jo nærmere fullbyrdelse handlingen er kommet. Dette reflekterer at jo nærmere fullbyrdelse gjerningspersonen er kommet, jo større er behovet for en aktiv omgjøringshandling for å demonstrere at det forbryterske forsett er oppgitt.