Tilregnelighet som vilkår for straffansvar

I norsk strafferett er tilregnelighet en grunnleggende forutsetning for straffansvar. Den strafferettslige ansvarlighet krever en viss grad av sjelelig sunnhet og modenhet hos gjerningspersonen. Tilregnelighet, eller strafferettslig skyldevne, er derfor et av de fire grunnvilkårene for å kunne ilegge straff i norsk rett. Denne artikkelen gir en oversikt over tilregnelighetsbegrepet, dets begrunnelse, avgrensning og praktiske betydning i strafferetten.

Tilregnelighetsbegrepet

Tilregnelighet er utgangspunktet og det normale, mens utilregnelighet krever særlig begrunnelse. Selv om straffeloven ikke bruker begrepet "tilregnelighet" direkte, er det godt innarbeidet i juridisk terminologi. Alternativt kan man snakke om strafferettslig skyldevne.

Det har vært gjort forsøk på å gi en positiv definisjon av tilregnelighetens vesen. Den tyske strafferettsjuristen Franz von Liszt definerte tilregnelighet som "den normale evne til å la seg bestemme av motiver". Denne definisjonen peker i riktig retning, men gir begrenset praktisk veiledning. Spørsmålet om hva som er "normalt" er ikke lett å besvare presist, ettersom det menneskelige sjeleliv viser stor variasjon.

I stedet for å gi en positiv definisjon av tilregnelighet, fokuserer lovgivningen på hvilke tilstander som utelukker tilregnelighet. I norsk rett er disse utilregnelighetstilstandene:

1. Psykose (tidligere betegnet som sinnssykdom)

2. Psykisk utviklingshemming i høy grad

3. Bevisstløshet (med unntak av selvforskyldt rus)

4. Lav alder (under 15 år)

Forskjellige systemer for avgrensning av utilregnelighet

I rettsvitenskapen skiller man mellom tre ulike systemer for å avgrense utilregnelighetsgrunnene:

Det medisinske (biologiske) system

Dette systemet beskriver ved medisinske og biologiske kjennetegn (alder, sinnssykdom, åndssvakhet, bevisstløshet) de tilstander som utelukker tilregnelighet. Norsk strafferett bygger i hovedsak på dette systemet.

Det psykologiske (metafysiske) system

Her er det avgjørende personens evne til innsikt og fri viljesbestemmelse. Systemet fokuserer på hvordan den psykiske tilstanden har påvirket personens evne til å forstå og vurdere sine handlinger.

Det blandede medisinsk-psykologiske system

Dette systemet kombinerer de to foregående ved å bruke både medisinske og psykologiske kjennetegn. De fleste land bruker en variant av dette systemet.

Straffeloven av 1902 hadde opprinnelig et blandet system, men gikk etter revisjonen i 1929 helt over til det medisinske prinsipp. Dette betyr at det er tilstrekkelig å konstatere at gjerningspersonen var i en av de definerte tilstandene på gjerningstidspunktet for å fastslå utilregnelighet - det kreves ikke ytterligere vurdering av hvordan tilstanden påvirket personens forståelse eller handlingsvalg.

Ved lovendringen i 1997 ble ikke systemet endret vesentlig, men det ble foretatt terminologiske endringer og lovfesting av prinsipper som tidligere bygget på rettspraksis. Uttrykket "sinnssyk" ble erstattet med "psykotisk", og det ble gitt en egen bestemmelse om psykisk utviklingshemming i høy grad.

Begrunnelsen for tilregnelighetskravet

Kravet om tilregnelighet kan begrunnes på ulike måter, og historisk har forskjellige begrunnelser blitt vektlagt:

Moralske begrunnelser

Utgangspunktet her er at det vil være urettferdig å straffe den som handler under innflytelse av sykdom eller bevissthetsforstyrrelser. Vedkommende kan ikke betraktes som ansvarlig for sine handlinger, og det er ikke grunnlag for noen bebreidelse. Denne oppfatningen hviler på et indeterministisk syn - at den normale "kan for" sine handlinger, mens den utilregnelige ikke kan.

Praktiske, kriminalpolitiske betraktninger

Fra et individualpreventivt synspunkt er straff lite hensiktsmessig overfor de gruppene det her er tale om. Sinnssyke og psykisk utviklingshemmede behandles mer formålstjenlig i helsevesenet eller sosialomsorgen enn i fengsler. Overfor barn passer det vanlige strafferettslige reaksjonssystemet dårlig. Fra et allmennpreventivt synspunkt kan straffen ikke oppnå sitt formål overfor personer som mangler forutsetningen for å la seg påvirke av straffetrusselen.

Våre gjeldende regler er blitt til gjennom en historisk utvikling der både moralske betraktninger, allmenn- og individualpreventive synspunkter, og til dels også rent rettstekniske hensyn, har hatt innflytelse. Ved revisjonen av tilregnelighetsreglene i 1997 var det betraktninger om den utilregneliges manglende moralske skyld som stod i forgrunnen.

Tidspunktet for tilregnelighetsvurderingen

Tilregneligheten må være til stede ved foretakelsen av den straffbare handling. Dette prinsippet har flere viktige konsekvenser:

1. Var gjerningspersonen utilregnelig på handlingstiden, kan vedkommende ikke straffes selv om utilregnelighetstilstanden er opphørt før saken kommer opp til doms.

2. Var gjerningspersonen tilregnelig på handlingstiden, faller ikke straffansvaret bort om vedkommende senere blir psykotisk.

3. Selv om gjerningspersonen var tilregnelig på handlingstiden, kan en senere endring i sinnstilstanden utelukke straffesak og straffedom.

4. Blir en person psykotisk etter dommen, kan straffen ikke fullbyrdes.

At det alltid er handlingstiden det kommer an på for straffansvaret, viser at det ikke primært er behandlingssynspunkter som har ligget til grunn for utformingen av reglene.

Actiones liberae in causa

I noen tilfeller går det et tidsrom mellom selve den straffbare handling og resultatet. Hvis gjerningspersonen var tilregnelig på handlingstiden, er dette tilstrekkelig til å pådra ansvar, selv om vedkommende var utilregnelig da resultatet inntraff.

Det kan også forekomme at den skadegjørende handling foretas i en utilregnelighetstilstand, men at gjerningspersonen på forhånd har regnet med eller burde ha regnet med det følgende hendelsesforløp. Dette omtales som "actiones liberae in causa" (handlinger som i sitt utspring er utslag av en fri vilje). Eksempler:

• En mor som vet at hun beveger seg urolig i søvne, tar likevel barnet opp i sengen og ligger det i hjel i søvne.

• En bilfører som sovner ved rattet og kjører i hjel et menneske.

• En jernbanemann som legger seg til å sove i tjenestetiden, hvoretter en togulykke skjer.

I slike tilfeller kan personen holdes ansvarlig for det årsaksforløp som ble satt i gang i bevisst tilstand.

Utilregnelighetstilstandene i norsk rett

Psykose

Begrepet "psykotisk" erstattet det tidligere uttrykket "sinnssyk" ved lovendringen i 1997. En person er psykotisk i straffelovens forstand når evnen til realistisk vurdering av ens forhold til omverdenen i vesentlig grad er opphevet. Kjennetegnet er at kontrollen over tanker, følelser og handlinger er forstyrret.

Psykisk utviklingshemming i høy grad

Denne kategorien var tidligere omfattet av begrepet "sinnssyk", men fikk en egen bestemmelse ved lovendringen i 1997. Det avgjørende er graden av utviklingshemming, ikke årsaken til den.

Bevisstløshet

Bevisstløshet i straffelovens forstand omfatter både fullstendig bevisstløshet (koma) og relativ bevisstløshet hvor personen kan bevege seg og handle, men hvor bevisstheten er så forstyrret at vedkommende ikke har oppfatning av handlingen og dens forhold til omverdenen. Bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus fritar imidlertid ikke for straff.

Lav alder

Personer under 15 år kan ikke straffes. Dette er den eneste utilregnelighetsgrunnen som representerer en normal tilstand (en fase i menneskets utvikling) snarere enn en avvikstilstand.

Prosessuelle konsekvenser

Spørsmålet om tiltalte var tilregnelig, hører i straffesaken prosessuelt til skyldspørsmålet. Var vedkommende utilregnelig i gjerningsøyeblikket, blir svaret "ikke skyldig".

Ved påstand om utilregnelighet vil det ofte være behov for sakkyndig bistand, vanligvis fra rettspsykiatrisk hold. De sakkyndige uttaler seg om de medisinske kriteriene, men det er retten som til syvende og sist avgjør om lovens vilkår for utilregnelighet er oppfylt.

Avslutning

Tilregnelighet representerer en grunnleggende forutsetning for straffansvar i norsk rett. Reglene om utilregnelighet bygger på en erkjennelse av at visse personer mangler de nødvendige psykologiske forutsetninger for å kunne holdes strafferettslig ansvarlige for sine handlinger. Denne erkjennelsen har både en moralsk dimensjon (knyttet til skyld og bebreidelse) og en praktisk dimensjon (knyttet til straffens formål og effektivitet).

Det er viktig å merke seg at utilregnelighet ikke betyr at samfunnet står maktesløst overfor personer som utgjør en fare. For å ivareta samfunnets beskyttelsesbehov ble det samtidig med revisjonen av tilregnelighetsreglene i 1997 innført nye bestemmelser om særreaksjoner for utilregnelige lovbrytere som representerer en fare for andres liv, helse eller frihet.