Tolkning av straffelover: Prinsipper, grenser og praksis

Tolkning av straffelover er en sentral del av rettssystemet og reiser særlige spørsmål knyttet til rettssikkerhet og legalitetsprinsippet. Straffelovene må, i likhet med alle andre lover, fortolkes for å fastslå deres innhold og rekkevidde. Denne artikkelen belyser de grunnleggende prinsippene for tolkning av straffelover, utfordringer knyttet til utvidende og analogisk tolkning, samt domstolenes praksis på området.

Grunnleggende om tolkning av straffelover

Utgangspunktet for tolkning av straffelover er den naturlige forståelse av bestemmelsene etter vanlig språkbruk. Men i mange tilfeller gir ikke dette et sikkert svar. De fleste ord har flytende grenser og et grenseområde hvor språkbruken blir usikker. Selv tilsynelatende klare begreper kan være tvetydige eller flertydige.

I motsetning til språkforskere, som kan nøye seg med å konstatere at språkbruken er usikker, må jurister ta stilling også i grensetilfellene. For å presisere lovens innhold kan ulike tolkningsmidler benyttes:

• Uttalelser i lovmotiver

• Sammenhengen med andre lovbestemmelser

• Vurderinger av hva som er den hensiktsmessige og rimelige løsning

• Tidligere rettspraksis

Domstolenes tolkning kan i noen tilfeller føre til resultater som avviker fra en umiddelbar lesning av lovteksten. Dette kan skyldes uheldige formuleringer i loven, eller at lovgiver ikke har tenkt gjennom alle mulige situasjoner, slik at lovanvenderen må foreta en innskrenkende eller utvidende tolkning for å oppnå sammenheng og rimelige resultater.

Særspørsmål ved tolkning av straffelover

Prejudikaters betydning i strafferetten

Siden straff ikke kan ilegges på grunnlag av sedvanerett, kunne man tenke seg at prejudikater om tolkning av straffelover bare skulle tillegges vekt til gunst for tiltalte, ikke til skade. Men i praksis er det vanskelig å finne en slik tendens. Har Høyesterett tatt et klart standpunkt til et rettsspørsmål, vil det som regel regnes som avgjørende uavhengig av om prejudikatet går i den ene eller andre retning.

Rettspraksis blir dermed en viktig rettskilde også i strafferetten, noe som gir en vesentlig rasjonalisering av domstolenes arbeid. Men ved alvorlig tvil om holdbarheten av et prejudikat, kan det være større grunn til å stille seg åpen for en ny drøftelse dersom prejudikatet er til skade for tiltalte.

Tvil om rettsanvendelsen

Det blir ofte hevdet at tvil om rettsanvendelsen i en straffesak må komme tiltalte til gode, slik at prinsippet "in dubio pro reo" (ved tvil til fordel for tiltalte) ikke bare gjelder ved bevisbedømmelsen, men også ved rettsanvendelsen.

Dette synspunktet har imidlertid begrenset støtte i praksis. Når tvilen gjelder rettsanvendelsen, er spørsmålet hvordan en bevist handling rettslig skal vurderes. Hvis retten her domfeller til tross for tvilen, vil det si at den etter å ha veiet argumentene for og imot, blir stående ved den strengere lovforståelse som den beste.

Det er vanskelig å se noe generelt prinsipp om at tvil om rettsanvendelsen skal løses til fordel for tiltalte. Utgangspunktet er at dommeren velger den løsning som har de beste grunner for seg. Det kan være rimelig at domstolene, når de er i sterk tvil om tolkningen av nye påbud og forbud, velger den løsning som medfører den minste frihetsinnskrenkning, men dette er ikke et ufravikelig prinsipp.

Kravet om klar hjemmel

En annen formulering man ofte støter på, er at man må ha klar hjemmel for å ilegge straff. Dersom lovens ord like godt kan forstås på den ene som den annen måte, skulle altså resultatet bli frifinnelse.

Slike uttalelser forekommer i flere domsbegrunnelser, men argumentet har neppe så stor vekt som man umiddelbart skulle tro. Folk flest studerer ikke straffeloven, og deres kunnskap om strafferett kommer i hovedsak fra medieomtale av konkrete rettssaker. Det må være tilstrekkelig advarsel at en vanlig lesning av loven vekker tvil om dens forståelse. Da har borgerne mulighet for å innrette seg slik at de er på den sikre side.

Når det gjelder spesiallovgivningen, kan situasjonen være annerledes. Her kan det dreie seg om regler som er avgjørende for den enkeltes rett til næring eller yrke, og som man kan forvente at vedkommende setter seg inn i. I slike tilfeller har domstolene også mulighet til å frifinne på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse selv om handlingen objektivt sett er straffbar.

I praksis forekommer det ofte at resultatet blir domfellelse selv om lovens ord ikke gir noen sikker løsning. Ved tolkningen kan det legges vekt på momenter som ikke er tilgjengelige for den vanlige borger, f.eks. lovmotiver og tidligere rettspraksis.

Utvidende og analogisk tolkning

Et særlig spørsmål i strafferetten er om domstolene har adgang til utvidende og analogisk tolkning, eller om legalitetsprinsippet i Grunnlovens § 96 setter en absolutt skranke.

Det blir ofte sagt at Grunnloven tillater utvidende tolkning, men ikke analogi. Men det finnes ingen klar grense mellom utvidende og analogisk tolkning, og i rettspraksis er språkbruken usikker.

Praksis har vist at domstolene har stilt seg relativt fritt i forhold til Grunnlovens § 96. Selv om det ikke finnes høyesterettsdommer fra 1900-tallet som uttrykkelig innrømmer at de bygger på analogi, har domstolene i flere tilfeller domfelt til tross for at loven etter sin ordlyd ikke har passet på tilfellet. Noen eksempler:

• Lovens forbud mot salg ble tolket til også å omfatte avhendelse for annet vederlag enn penger (Rt. 1918 I s. 858)

• Lovbestemmelse om sertifikatkrav for dampfartøy ble anvendt på motorfartøy (Rt. 1929 s. 330)

• Forbud mot uforsiktig omgang med ild eller ildsfarlige stoffer ble anvendt på tilfelle der noen hadde glemt å skru av en kokeplate (Rt. 1959 s. 501)

• Bestemmelsen i straffeloven § 45 om bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus ble anvendt på selvforskyldt beruselse av lettere grad (Rt. 1961 s. 547)

Når er utvidende eller analogisk tolkning akseptabel?

Jo lenger man beveger seg bort fra det området som straffebudet direkte omhandler, desto mer tungtveiende grunner må det foreligge for at utvidelsen skal godtas. Et viktig moment er om det foreligger en fullstendig lovanalogi, det vil si at det fra lovgiverstandpunkt ikke kan tenkes noen rimelig grunn til å behandle det aktuelle tilfellet annerledes enn det tilfellet loven direkte omtaler.

I moderne tid vil man neppe godta analogi i strafferetten uten at det er en slik likhet mellom tilfellene at det ville være naturlig å gi en fellesregel for dem. Det må ikke være noen tvil om at forholdet burde ha vært lagt inn under straffebudet.

Analogi er klart utelukket når det fremgår av lovens forarbeider at den tar sikte på å være uttømmende. Analogi til gunst for tiltalte støter derimot ikke på noen betenkeligheter fra Grunnlovens side.

Standarder i strafferetten

Noen straffebud har en rent beskrivende (deskriptiv) definisjon av det straffbare, mens andre gir anvisning på en vurdering fra domstolens side, ved at de bruker begreper som "vanrøkt", "pornografi" eller "utilbørlig opptreden".

Straffebud som gir anvisning på en vurdering, harmonerer ikke så godt med tanken bak Grunnlovens § 96. Når loven overlater den nærmere grensedragningen til domstolen, kan den sikkerhet og beregnelighet som legalitetsprinsippet skal gi, bli nokså illusorisk.

Det kan ikke prinsipielt utelukkes at en gjerningsbeskrivelse kan være så vid og utflytende at den ikke oppfyller Grunnlovens forutsetning om at det er lovgiveren som skal avgjøre hva som skal være straffbart. En slik bestemmelse ville også kunne være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 7, som forutsetter at en straffebestemmelse må være så tydelig at den gir borgerne et rimelig grunnlag for å bedømme sin rettsstilling.

Likevel er det ikke mulig å unngå vurderingsbegreper i straffeloven. I mange tilfeller er lovgiver henvist til å bruke slike begreper fordi det ikke er mulig å gi en brukbar beskrivelse på annen måte. Standarder har også den fordel at det er innebygget en utviklingsmulighet i dem - det er rettsoppfatningen til enhver tid som avgjør hva som ligger i begrepet.

Man skal heller ikke overdrive betydningen av skillet mellom deskriptive og vurderingsbestemte forbrytelsesdefinisjoner. Selv om loven gir anvisning på en vurdering, har ikke dommeren fritt slag til å dyrke sine egne meninger. Det må tas utgangspunkt i den alminnelige vurdering i samfunnet, og ofte gir den en nokså klar avgrensning.

Konklusjon

Tolkning av straffelover balanserer mellom hensynet til legalitetsprinsippet og behovet for rimelige og fornuftige løsninger. Selv om utgangspunktet er at ingen kan dømmes uten etter lov, har rettspraksis vist at domstolene i noen tilfeller går utover en streng ordlydsfortolkning for å unngå urimelige resultater.

Domstolene utøver i realiteten en rettsskapende funksjon også på strafferettens område, men er mer tilbakeholdne med dette enn på andre rettsområder. Hovedregelen er at domstolene velger den lovforståelse som har de beste grunner for seg, men hensynet til forutberegnelighet og rettssikkerhet tilsier varsomhet med å strekke loven til skade for tiltalte.

Moderne rettsutvikling, særlig fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol, trekker i retning av større krav til presisjon i straffebestemmelser og større varsomhet med utvidende tolkning. Likevel vil det alltid være et behov for domstolstolkning for å tilpasse lovgivningen til nye forhold og situasjoner lovgiver ikke har forutsett.