Tredjemannsavtaler i norsk rett: Når utenforstående får rettigheter i avtaleforhold

Et grunnleggende prinsipp i avtaleretten er at en avtale bare binder partene som har inngått den. Dette prinsippet om avtalens subjektive begrensning har imidlertid viktige unntak, der også utenforstående tredjeparter kan få rettigheter eller plikter. Denne artikkelen fokuserer på tredjemannsavtaler - avtaler som gir tredjemann en selvstendig rett til å kreve oppfyllelse av et løfte som er gitt mellom to andre parter.

Hva er en tredjemannsavtale?

En tredjemannsavtale er en avtale mellom to parter (A og B) der avtalen gir en tredjeperson (C) en selvstendig rett. Det sentrale er at tredjemann ikke er part i avtalen, men likevel får en rett til å kreve avtalen oppfylt direkte overfor løftegiveren (A).

Dette skiller seg fra situasjoner der tredjemann bare får en tilfeldig fordel av avtalen, og fra tilfeller der tredjemanns krav er betinget av at løftemottakeren (B) gjør kravet gjeldende. Ved en tredjemannsavtale har tredjemann (C) et selvstendig krav som han kan gjøre gjeldende direkte overfor løftegiveren (A).

Når oppstår tredjemannsavtaler?

Tredjemannsavtaler kan oppstå i mange ulike sammenhenger, både av mindre og større økonomisk betydning:

1. Små gaver eller ytelser: For eksempel hvor A lover B å gi en kasse vin til C.

2. Indirekte ytelser: Av større økonomisk betydning er tredjemannsavtaler hvor løftet innebærer en indirekte ytelse fra løftemottakeren til tredjemann, som ved forsikring til gunst for tredjemann.

3. Lovregulerte tilfeller: I noen tilfeller følger det direkte av lovgivningen at tredjemann skal ha en selvstendig rett.

Hvordan avgjøre om tredjemann har en selvstendig rett?

Hvorvidt tredjemann har en selvstendig rett til å gjøre løftet gjeldende, er ikke løst i avtaleloven og må i utgangspunktet bero på en tolkning av avtalen mellom løftegiver (A) og løftemottaker (B). Problemet blir å avgjøre om det har vært partenes mening at:

• bare løftemottakeren (B) kan kreve at løftegiveren (A) presterer overfor tredjemann (C), eller

• tredjemann (C) ved forfallstid skal ha en direkte rett til å kreve ytelsen fra løftegiveren (A).

Det er muligens en viss presumsjon for at tredjemann skal ha en direkte rett hvis løftemottakeren har gitt løftegiveren et vederlag for løftet, men dette bør ikke tillegges for stor vekt.

Eksempler på tredjemannsavtaler i norsk rett

Lovregulerte tredjemannsavtaler

1. Forsikring av tredjemanns interesse: Ved slik forsikring vil tredjemann ha et direkte krav overfor forsikringsselskapet (jf. forsikringsavtaleloven §§ 7-1, 7-2 og 7-5).

2. Direktekrav ved ansvarsforsikring: Skadelidte kan gjøre gjeldende et direkte krav overfor forsikringsselskapet hvis skaden dekkes av skadevolderens ansvarsforsikring (jf. forsikringsavtaleloven § 7-6).

3. Deponering: Etter deponeringsloven kan en person deponere et beløp han skylder hvis han ikke vet hvem kreditor er. Deponering gir tredjemann (kreditor) en selvstendig rett til å kreve oppfyllelse (jf. deponeringsloven § 4).

Ulovfestede tredjemannsavtaler

1. Gjeldsovertagelse: Etter ulovfestede regler om gjeldsovertagelse får kreditor (C) en direkte rett til i fremtiden å forholde seg til gjeldsovertakeren (B), selv om kreditor ikke er part i avtalen. Kreditor har imidlertid ingen plikt til å godta gjeldsovertakeren som ny debitor.

2. Sponsoravtaler i idretten: En idrettsutøver kan ha en selvstendig rett til å kreve andel av sponsors utbetalinger under "personlige" sponsoravtaler som er inngått mellom en idrettsorganisasjon og en sponsor.

Når får tredjemann ikke en selvstendig rett?

Det finnes flere situasjoner der tredjemann ikke får en selvstendig rett, selv om avtalen mellom to parter involverer ham:

1. Personlig gjeldsansvar for pantegjeld: Etter panteloven § 2-7 får panthaveren ikke rett til å holde seg til kjøperen av pantsatt eiendom før panthaveren har akseptert en direkte anmodning om å godta kjøperen som ny debitor.

2. Gaveløfter: Dersom løftet innebærer en gave for tredjemann, har tredjemann som hovedregel ingen selvstendig rett til å kreve oppfyllelse.

3. Bankinnskudd i fremmed navn: Tredjemann får ikke automatisk en selvstendig rett til å disponere over kontoen og ta ut pengene (jf. Rt 1934 s 161).

Begrensninger i tredjemanns rett

Selv når tredjemann har en selvstendig rett, er denne retten avledet av og betinget av avtalen mellom løftegiver (A) og løftemottaker (B). Dette medfører viktige begrensninger:

1. Ugyldighet: Hvis avtalen mellom A og B er ugyldig, faller også tredjemanns rett bort.

2. Etterfølgende forhold: Hvis etterfølgende forhold gjør at A ikke er forpliktet til å oppfylle (fullt ut) overfor B, får dette konsekvenser for tredjemanns rett.

3. Omgjøring: Tredjemanns rett faller bort dersom A og B blir enige om å omgjøre avtalen.

Når blir tredjemanns rett ugjenkallelig?

Hovedregelen er at tredjemann ikke får en ugjenkallelig rett bare fordi det foreligger en tredjemannsavtale. For at retten skal være ugjenkallelig, må det foreligge særlige disposisjonskriterier:

1. Selvstendig løfte til tredjemann: Hvis tredjemann får et selvstendig løfte direkte fra løftegiveren.

2. Stående tilbud: Hvis avtalen mellom A og B må tolkes som et stående tilbud til C som han kan akseptere.

3. Lovregulerte tilfeller: I forsikringsforholdet finnes regler som sikrer tredjemanns rett som ugjenkallelig (jf. forsikringsavtaleloven § 15-2 annet ledd).

Praktisk betydning

Tredjemannsavtaler har stor praktisk betydning i norsk rett. De gjør det mulig å etablere rettsforhold der tredjeparter får rettigheter uten å måtte delta direkte i avtalen. Dette forenkler mange transaksjoner og beskytter interessene til parter som ellers ville vært avhengige av at andre gjorde krav gjeldende på deres vegne.

Samtidig er det viktig å være oppmerksom på begrensningene: Tredjemanns rettigheter er avledet av hovedavtalen og kan påvirkes av endringer, ugyldighet eller omgjøring av denne. For å sikre en ugjenkallelig rett for tredjemann, må det ofte tilføyes særlige vilkår i avtalen.

Konklusjon

Tredjemannsavtaler representerer et viktig unntak fra prinsippet om at avtaler bare binder partene. Gjennom slike avtaler kan tredjemann få selvstendige rettigheter basert på avtaler han ikke selv er part i. Dette bidrar til fleksibilitet i avtaleforhold og muliggjør juridiske arrangementer som ellers ville krevd mer kompliserte avtalekonstruksjoner.

Norsk rett anerkjenner tredjemannsavtaler både på lovregulerte områder og på ulovfestet grunnlag, men stiller samtidig visse betingelser for at tredjemann skal få en selvstendig og eventuelt ugjenkallelig rett.