Utilregnelighet i strafferetten: Psykose, psykisk utviklingshemning og bevisstløshet

I norsk strafferett er tilregnelighet en grunnleggende forutsetning for straffansvar. Straffeloven § 44 fastslår at visse psykiske tilstander medfører at gjerningspersonen ikke kan straffes. Denne artikkelen gir en grundig innføring i de tre hovedkategoriene av utilregnelighet: psykose, høygradig psykisk utviklingshemning og bevisstløshet, samt den rettspsykiatriske prosessen og nedsatt tilregnelighet.

Psykose som utilregnelighetsgrunn

Det medisinske prinsipp

Norsk strafferett bygger på det medisinske prinsipp når det gjelder psykose som utilregnelighetsgrunn. Dette innebærer at det er den medisinske diagnosen som er avgjørende, ikke hvorvidt det kan påvises noen sammenheng mellom sinnslidelsen og den straffbare handlingen. Er først den medisinske psykosediagnosen på det rene, er dermed den strafferettslige utilregnelighet gitt.

Begrunnelsen for dette prinsippet er at man aldri kan være sikker på at den psykotiske personens handling er normalt motivert selv om det kan se slik ut, og at allerede muligheten for en sykelig motivasjon bør være nok til å utelukke straff.

Psykosebegrepet

Ved lovendringen i 1997 ble begrepet "sinnssyk" erstattet med "psykotisk" i straffeloven § 44. Psykosebegrepet omfatter en stor variasjon av tilstander, forskjellige både i årsaksforhold og fremtoning. Det sentrale kjennetegn for en psykose er manglende evne til realistisk vurdering av den sykes forhold til omverdenen.

Psykosebegrepet omfatter blant annet:

• Sykdommer med påviselige organiske årsaker (som paralysis generalis etter syfilis)

• Schizofreni og manisk-depressiv lidelse (der arvelige anlegg spiller en rolle)

• Reaktive psykoser (som kan utløses av særlige påkjenninger)

• Alderdomssløvhet (dementia senilis) når svekkelsen er tilstrekkelig dyptgående

Symptombildet varierer betydelig. Psykose kan angripe de intellektuelle funksjoner, følelses- og viljelivet, eller vise seg ved sansebedrag (hallusinasjoner) eller systematiserte vrangforestillinger.

Moderne psykiatrisk behandling og utilregnelighetsvurderingen

Moderne psykiatriske behandlingsmetoder med medikamenter og hyppigere utskrivninger har gjort grensen mellom psykotisk og ikke-psykotisk mer flytende. En person som lider av en psykose kan eksempelvis bli behandlet med medikamenter som holder vedkommende symptomfri eller tilnærmet symptomfri.

Hvis en person i medikamentelt velregulert fase begår lovbrudd, oppstår særlige vurderingsspørsmål. Hvis lovbruddet er av grov karakter, kan dette i seg selv indikere et psykotisk gjennombrudd på handlingstiden. Ved mer trivielle lovbrudd gir ikke handlingens karakter tilsvarende indikasjon.

Psykisk utviklingshemning i høy grad

Straffeloven § 44 annet ledd fastslår at den som på handlingstiden var "psykisk utviklingshemmet i høy grad" ikke kan straffes. Dette er en medfødt eller i tidlig barndom ervervet mangel på det intellektuelle område, ikke en sykdom som ved psykosene.

Tidligere ble de mer utpregede tilfellene av psykisk utviklingshemning betegnet som åndssvakhet, og omfattet av sinnssykdomsbegrepet i § 44. Ved lovendringen i 1997 ble psykisk utviklingshemning nevnt særskilt.

I rettspsykiatrisk praksis har grensen tradisjonelt vært trukket omkring en intelligenskvotient (IQ) på 50, tilsvarende en intelligensalder på åtte år. Dette ble imidlertid ikke praktisert slavisk, da personlighet og evnen til å fungere sosialt også ble tillagt stor vekt. I forarbeidene til lovendringen i 1997 ble det fremholdt at grensen burde forhøyes noe, til en IQ omkring 55.

Det er viktig å merke seg at selv om en person ikke oppfyller kriteriene for straffritak etter § 44, kan vedkommendes intellektuelle utvikling få betydning ved vurderingen av subjektiv skyld (forsett eller uaktsomhet).

Bevisstløshet

Bevisstløshet er i straffeloven § 44 tatt i en videre betydning enn i daglig tale. Mens man i daglig tale med ordet tenker på fullstendig koma, omfatter det i straffeloven også "relativ bevisstløshet": Personen har sitt bevegelsesapparat i orden og reagerer på visse inntrykk fra omverdenen, men er ellers blind og døv for omgivelsene og handler uten hemning fra motforestillinger.

Eksempler på bevisstløshetstilstander i lovens forstand er:

• Søvngjengertilstander

• Hypnotisk transetilstand

• Feberdelirier

• Søvndrukkenhet

• Epileptiske tåketilstander

• Bevissthetsomtåkning etter hjernerystelse

• Hysteriske anfall

• Patologisk alkoholrus

Bevisstløsheten virker straffriende uten hensyn til om den er selvforskyldt eller uforskyldt, med unntak av bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus (straffeloven § 45).

Bevisstløsheten vil ofte utelukke forsett, men dette gjelder ikke ubetinget. Selv om gjerningspersonen har vært så forvirret eller omtåket at vedkommende blir karakterisert som "bevisstløs" i gjerningsøyeblikket, kan vedkommende ha oppfattet de omstendigheter som gjør handlingen straffbar, noe som er tilstrekkelig til å konstatere forsett.

Rettspsykiatrisk undersøkelse

Når det oppstår tvil om siktedes sinnstilstand på gjerningstiden, oppnevnes det sakkyndige som foretar en rettspsykiatrisk undersøkelse. Ved en ordinær observasjon er det normalt to sakkyndige.

Prosessen følger vanligvis disse trinnene:

1. Påtalemyndigheten innhenter eventuelt en foreløpig psykiatrisk erklæring

2. De sakkyndige foretar en fullstendig undersøkelse og avgir en skriftlig erklæring

3. Den rettsmedisinske kommisjon får erklæringen til kontroll

4. De sakkyndige, eller minst en av dem, uttaler seg muntlig under hovedforhandlingen

Gjennomføringen av det medisinske prinsipp innebærer at de psykiatrisk sakkyndiges uttalelse i praksis blir nesten bindende for dommeren i spørsmålet om utilregnelighet. Juridisk sett er de sakkyndige likevel bare rådgivere, og retten står formelt fritt i sin avgjørelse.

Bevisbyrdespørsmål

I rettspsykiatrisk praksis blir en person bare erklært psykotisk dersom tilstanden anses på det rene. Er spørsmålet tvilsomt, blir konklusjonen "ikke psykotisk", ut fra tanken om at det er sykdommen som må påvises, ikke fraværet av sykdom.

Retten må imidlertid følge det vanlige prinsipp i straffesaker, at tvilen skal komme tiltalte til gode. Hvis det fremgår av premissene i den psykiatriske erklæring at spørsmålet om sinnstilstanden er tvilsomt, må retten derfor frifinne.

Høyesterett har i Rt. 1979 s. 143 uttalt at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke ved spørsmålet om tilregnelighet som til bevis for at tiltalte har begått den handling vedkommende er tiltalt for. Men retten var heller ikke uten videre enig i at en overvekt av sannsynlighet er tilstrekkelig.

Nedsatt tilregnelighet

Mellom det normale og det unormale finnes en rekke overganger. Straffeloven § 56 gir domstolene mulighet til å sette ned straffen under det vanlige lavmål og til en mildere straffart i visse tilfeller av nedsatt tilregnelighet.

Etter § 56 bokstav c gjelder dette når lovbryteren på handlingstiden:

1. Hadde en alvorlig psykisk lidelse med betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk

2. Var lettere psykisk utviklingshemmet

3. Handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var en følge av selvforskyldt rus

Den første gruppen har nært slektskap med psykosetilfellene, men krever ikke manglende evne til realistisk vurdering, bare alvorlig svekket evne. Den andre gruppen ligger nær opp til utilregnelighetsregelen for høygradig psykisk utviklingshemning, mens den tredje gruppen viderefører tidligere rett om "sterk nedsettelse av bevisstheten".

Mens spørsmålet om frifinnelse etter § 44 hører under skyldspørsmålet, hører straffnedsettelse etter § 56 under straffespørsmålet. Dette har betydning for prosessen i retten, særlig i jurysaker.

Prinsipiell diskusjon om utilregnelighetsreglene

Innvendinger mot det medisinske prinsipp

Det kan anføres flere innvendinger mot det medisinske prinsipp:

1. Selv om en person er psykotisk, griper ikke nødvendigvis sinnssykdommen like forstyrrende inn på alle områder av sjelelivet. I enkelte tilfeller kan det være lite sannsynlig at det er sammenheng mellom sinnslidelsen og den straffbare handling.

2. Å erklære en person for rettslig uansvarlig er ikke bare til vedkommendes fordel, men kan også være til skade. Mange med psykiske lidelser kan klare seg bra i det frie liv, men hvis de erklæres rettslig uansvarlige, kan deres frihet bli begrenset.

"Antipsykiatri"

På 1960- og 1970-tallet ble det rettet sterke angrep mot det psykiatriske sykdomsbegrepet, den såkalte "antipsykiatri"-bevegelsen. Kritikere hevdet at psykiatrien bygger på en misvisende analogi med legemlige sykdommer. Den psykiatriske diagnose ble av enkelte betegnet som en stempling under skinn av objektivitet av atferd som betraktes som moralsk forkastelig.

I norsk lovgivning og rettspsykiatrisk praksis har denne kritikken ikke hatt særlig gjennomslag. Den har heller ikke satt spor etter seg i forarbeidene til lovrevisjonen i 1997.

Konklusjon

Norsk strafferett bygger på det medisinske prinsipp når det gjelder psykose og psykisk utviklingshemning som utilregnelighetsgrunner. Dette innebærer at det er den medisinske diagnosen som er avgjørende, ikke hvorvidt det kan påvises noen sammenheng mellom tilstanden og den straffbare handlingen.

Utilregnelighetsreglene i § 44 er etter lovgiverens forutsetning uttømmende, men det kan tenkes ekstraordinære situasjoner hvor det ville virke støtende for rettsfølelsen å anvende straff, uten at noen av lovens anerkjente straffrihetsgrunner griper inn.

For personer som befinner seg i grenseområdet mellom det normale og det som kvalifiserer for utilregnelighet, gir straffeloven § 56 en mulighet for nedsatt straff. Dette ivaretar hensynet til at det nedsatte moralske ansvar bør svare til en nedsatt straff.