Flyktningkonvensjonen og asylregler

Historisk bakgrunn for internasjonal flyktningbeskyttelse

Flyktninger har eksistert til alle tider. Gjennom historien har mennesker blitt drevet på flukt av kriger, konflikter, undertrykkelse og vold. Mange har søkt beskyttelse i fremmede stater.

Allerede i oldtiden kunne flyktninger få asyl. De første beretninger om beskyttelse er flere tusen år gamle. Om lag 1500 år f.Kr. erklærte en konge for Hettitterriket i dagens Syria og Tyrkia at flyktninger ikke skulle sendes tilbake. Dette prinsippet finnes fortsatt i moderne flyktningrett.

Det internasjonale vernet av flyktninger oppstod først på 1920-tallet. Europa var preget av store flyktningstrømmer som følge av første verdenskrig, Balkan-krigene, folkemordet i Armenia, den russiske revolusjonen og oppløsningen av Østerrike-Ungarn og Det ottomanske riket. Millioner av mennesker ble drevet på flukt. Folkeforbundet utnevnte Fridtjof Nansen til den første Høykommissær for flyktninger i 1921.

Etter andre verdenskrig så man behovet for en ny flyktningkonvensjon. I 1949 utnevnte FN en ekspertkomité som lagde et utkast. Flyktningkonvensjonen ble undertegnet i Genève 28. juli 1951 og trådte i kraft 22. april 1954. Konvensjonen har en generell definisjon av "flyktning" i artikkel 1 A (2), som i dag utgjør den universelle flyktningdefinisjonen.

Et problem med flyktningkonvensjonen var at den generelle flyktningdefinisjonen hadde en tidsmessig og geografisk begrensning. Konvensjonen omfattet bare personer som ble flyktninger på grunn av hendelser før 1951, og statene kunne velge å begrense beskyttelsen til flyktninger fra Europa. Disse begrensningene ble fjernet med Protokollen om flyktningers rettsstilling i 1967.

Rett til asyl

Reglene om asyl

Flyktningkonvensjonen gir rett til vern mot utsendelse til forfølgelse i artikkel 33, men ikke asyl. Det finnes ingen regler i konvensjonen eller i andre konvensjoner som gir rett til asyl. Norge og andre medlemsstater er forpliktet til å gi flyktninger vern mot utsendelse til forfølgelse, men ikke til å gi asyl. Reglene om asyl fremgår av statenes egen lovgivning, i Norge gjennom utlendingsloven § 28.

Hva betyr asyl?

Begrepet "asyl" stammer fra det greske ordet "asylon" som betyr fristed eller tilfluktssted. I praksis innebærer asyl at du får en oppholdstillatelse i Norge, normalt for tre år. Du kan ta arbeid og opphold i hele landet og reise inn og ut av Norge. Tillatelsen kan fornyes og danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse og familieinnvandring.

Retten til å søke om asyl

Enhver har rett til å forlate hjemlandet og søke om asyl i et annet land. Dette er en grunnleggende menneskerett nedfelt i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948 artikkel 14. Alle utlendinger har rett til å søke om asyl i Norge. Det eneste vilkåret er at du befinner deg i Norge eller på norsk grense.

Rett til å få asyl

For å ha rett til asyl, må du bli anerkjent som flyktning. Utlendingsloven § 28 annet ledd sier at "en utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl)."

Flyktningbegrepet

Definisjon av flyktning

Utlendingsloven § 28 første ledd definerer en flyktning som en utlending som: a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning, og er ute av stand til å få beskyttelse i hjemlandet, eller b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

To sentrale oppholdsgrunnlag

I asylsaker vurderes først om søkeren er flyktning og har rett til asyl etter § 28. Er søkeren ikke det, blir spørsmålet om vedkommende kan få opphold på humanitært grunnlag etter § 38. Får søkeren verken asyl etter § 28 eller opphold etter § 38, vil vedkommende normalt få avslag.

Vilkårene for flyktningstatus

Den alminnelige flyktningdefinisjonen i § 28 første ledd bokstav a inneholder fem grunnvilkår:

1. Utenfor hjemlandet (i Norge)

2. Velbegrunnet frykt

3. Forfølgelse

4. På grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning

5. Mangle beskyttelse i hjemlandet

Vilkårene er kumulative - alle må være oppfylt for å bli anerkjent som flyktning.

Utenfor hjemlandet

For å kunne bli ansett som flyktning må søkeren ha forlatt hjemlandet. Dette er den viktigste forskjellen på flyktninger og internt fordrevne personer. I 2016 var om lag 40 millioner mennesker internt fordrevet i eget land. De er ikke beskyttet av flyktningkonvensjonen og har derfor et dårligere vern enn flyktninger.

Velbegrunnet frykt

For å bli anerkjent som flyktning må søkeren ha en "velbegrunnet frykt" for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Dette innebærer både en bevisvurdering og en risikovurdering.

I bevisvurderingen klarlegges de faktiske forhold i saken. Søkerens forklaring skal legges til grunn hvis den er "noenlunde sannsynlig", forutsatt at søkeren har bidratt til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig.

I risikovurderingen anslås sannsynligheten for forfølgelse ved retur. Det er ikke et krav om sannsynlighetsovervekt - søkeren kan ha en velbegrunnet frykt selv om risikoen for forfølgelse er betydelig lavere enn 50%. Samtidig må risikoen være reell; en svært liten eller teoretisk mulighet er ikke tilstrekkelig.

Forfølgelse

Forfølgelse defineres i utlendingsloven § 29 som handlinger som enten: a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, eller b) utgjør flere forskjellige tiltak som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a.

Klare eksempler på forfølgelse er drap, tortur, mishandling og langvarig frihetsberøvelse. I noen tilfeller kan også alvorlige former for trakassering og diskriminering utgjøre forfølgelse.

Forfølgelsesgrunner

Forfølgelsen må ha sammenheng med søkerens rase (etnisitet, avstamning, hudfarge), religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politiske oppfatning.

En spesiell sosial gruppe defineres i § 30 første ledd bokstav d som "en gruppe mennesker som har et felles kjennetegn ut over faren for å bli forfulgt, og som oppfattes som en gruppe av samfunnet." Det felles kjennetegnet kan være iboende eller av andre grunner uforanderlig, eller utgjøres av en væremåte eller overbevisning som er så grunnleggende for identitet at et menneske ikke kan forventes å oppgi den.

Manglende beskyttelse i hjemlandet

Det siste vilkåret er at søkeren er ute av stand til, eller på grunn av frykt er uvillig til, å påberope seg hjemlandets beskyttelse. Dette gjelder uansett om forfølgeren er staten selv eller ikke-statlige aktører.

Forfølgelse fra ikke-statlige aktører

Forfølgelse fra privatpersoner eller uavhengige grupper gir også rett til flyktningstatus. Dette er uomtvistet i norsk og internasjonal flyktningrett. Søkeren kan bli forfulgt av en geriljagruppe, milits, kriminell gjeng, nabo, ektefelle, bror eller ukjent person.

Dersom enkeltpersoner eller grupper står bak forfølgelsen, blir spørsmålet om søkeren kan få beskyttelse av myndighetene i hjemlandet.

Særlig om straffeforfølgelse

Alminnelig straffeforfølgelse gir ikke rett til flyktningstatus. En person som har begått en forbrytelse, må sone sin straff uten å kunne påberope seg flyktningstatus. Dette er fordi vedkommende straffes for å ha brutt loven, ikke på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning.

Det er to unntak til dette prinsippet:

1. Urettmessig straff, f.eks. basert på falske anklager pga. søkerens politiske oppfatning

2. Uforholdsmessig streng straff på grunn av rase, religion, etc.

Årsakssammenheng mellom forfølgelsen og forfølgelsesgrunnene

For å bli anerkjent som flyktning må det være en årsakssammenheng mellom forfølgelsen og en av forfølgelsesgrunnene. Dette kravet kan oppfylles på to måter: enten ved at forfølgelsen skyldes en konvensjonsgrunn eller ved at manglende beskyttelse fra myndighetene skyldes en konvensjonsgrunn.